Allemannsretten

Nærmere bestemt er allemannsretten en samlebetegnelse på den rett alle og enhver har til å være og oppholde seg i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen man ferdes på. Grovt sett kan rettighetene grupperes i rett til ferdsel, rett til opphold og rett til høsting.

Allemannsretten eksisterte lenge som hevdvunne rettigheter uten noen formell rettslig regulering. Utøvelse av allemannsrett har lange tradisjoner i Norge, men det er ikke et særnorsk fenomen. Allemannsretten er kjent også i øvrige skandinaviske land. Også enkelte andre land som for eksempel Østerrike, Sveits, Tyskland og England har elementer av slike rettigheter i sitt rettssystem. I Norge ble disse hevdvunne reglene kodifisert ved friluftsloven av 1957. Det framgår av friluftsloven at lovens formål blant annet er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennheten rett til ferdsel og opphold i naturen.

Retten til å ferdes over annen manns grunn står sentralt i allemannsretten. Ferdselsretten er viktig i seg selv, i tillegg til også å være en forutsetning for utøvelse av andre elementer i allemannsretten. Omfanget av ferdselsretten beror på hva slags eiendom det er tale om å ferdes på. Naturlig nok har hager og områder rundt privat bebodde boliger krav på større vern enn fjerntliggende fjellstrøk. I friluftsloven skilles det mellom innmark og utmark: Innmark omfatter typisk hustomt, dyrket mark og lignende områder hvor allmennhetens ferdsel vil være til ulempe eller sjenanse for grunneier. Utmark omfatter derimot som utgangspunkt all annen udyrket mark. I utmark kan enhver ferdes fritt til fots og på ski når forholdene tillater det. Det forutsettes imidlertid at ferdselen skjer på en hensynsfull måte. Som utgangspunkt gjelder det samme for annen ikke motorisert ferdsel, som for eksempel med sykkel eller hest, men da som hovedregel begrenset til veier og stier. I innmarken er ferdselsretten snevrere. Om sommeren har allmennheten ingen ferdselsrett, mens man om vinteren kan ferdes til fots eller på ski når innmarken er dekket av snø og frost.

Andre rettigheter som inngår i allemannsretten er for eksempel rett til å slå opp telt og annet opphold. Slik rett har allmennheten bare i utmark. Teltet må ikke settes opp nærmere enn 150 meter fra bebodd hytte eller hus. Heller ikke er det lov til å ha telt stående samme sted i mer enn to døgn uten samtykke fra grunneier. Allmennheten har videre rett til å plukke bær og sopp i utmarken forutsatt at det skjer på hensynsfull måte. Denne høstingsretten er imidlertid begrenset i fylkene Nordland, Troms og Finnmark. Der kan grunneier nedlegge forbud mot å plukke og medta multer, men multer kan uansett plukkes og spises på stedet. Allmennheten har dessuten i utmark også rett til bading i rimelig avstand fra bebyggelse.

Jakt, fangst og fiske er som utgangspunkt en grunneierrettighet. Det inngår ikke i allemannsretten. Allmenheten må derfor utvise betydelig varsomhet med å utøve jakt, fangst og fiske uten først å ha satt seg nærmere inn i reglene og avklart forholdet med grunneier. Allmennheten må fare varsomt fram og opptre med sunn fornuft ved utøvelse av  allemannsretten. Blant annet skal man i alminnelighet plukke opp søppel etter seg, og være varsom med bruk av ild. Blant annet er det forbud mot å tenne bål i eller i nærheten av skog fra 15. april til 15. september. Ved urettmessig bruk kan grunneier bortvise allmenheten. I visse tilfeller kan allmenheten også pådra seg erstatningsansvar. I tillegg åpner friluftsloven for å gi særlige adferdsregler for utøvelse av allemannsretten i områder med stor belastning.