Stikkord:
- Vil gi mine medsøstre en vekker
17. november 2002. Kaos og sorg. Brått og uventet dør mannen til Jorunn, Sturla Slapgård, bare 49 år gammel. De fikk 27 års ekteskap sammen.
– Det ble så stille og tomt hjemme. Ungene hadde allerede flyttet ut og hadde sitt eget. Jeg unner ingen å oppleve det jeg har gjort. Jeg snakker om det som har skjedd fordi jeg ønsker å gi mine medsøstre en vekker. De må engasjere seg mer. Plutselig kan du står der med hele ansvaret alene, sier hun.
Hun er utdannet lærer. Jorunn og Sturla overtok svigerforeldrenes gård i 1992. Ingen av svigerforeldrene er i live. Jorunn eier nå tre gårder og leier en fjerde. Til sammen drives 440 dekar jord, fortrinnsvis med korn og gras. I fjor ble det levert om lag 1300 slaktegriser fra garden.
Jorunn og Sturla har fire barn, to jenter og to tvillinggutter. Men de er voksne nå (20-27 år), og har flyttet hjemmefra. Enkelte spør seg kanskje hvorfor ikke en av dem er hjemme nå. Men saken er den at Jorunn har sagt nei. Hun vil ikke legge press på de eldste som er i studiesituasjon, og tvillingene er for unge ennå synes Jorunn.
– De kan ikke holde mora si i hånda hele tida. Jeg skal holde ut i tre til fem år til, men da bør de ha bestemt seg for om en av dem ønsker å komme hjem eller ei, sier Jorunn.
Jorunn Indahl Slapgård har kommet seg over det verste nå. I høst har hun faktisk tenkt å prøve å få tatt jegerprøven og kanskje komme seg på elgjakt med elghunden Rapp.
Jorunn deler gjerne sine erfaringer med andre. Hun har blant annet snakket om følelser og fakta i en lokal studiering som Midt-Norge Slakteri har arrangert for kvinnelige husdyrbrukere. Under tittelen ”Matmor” har slakteriet kjørt en møteserie for kvinnebønder med temaer av faglig og sosial art. Da Svin var på besøk var Kirsten Indgjerd Værdal invitert til å snakke om sine livserfaringer, blant annet fra tida som bondelagsleder.
Mange har støttet og hjulpet underveis, både slakteriet, forsikringsselskapet, regnskapskontoret, familie, venner og naboer, prest og prost.
Men sjøl om Jorunn er over det verste nå, så blir naturligvis aldri livet det samme.
Alt skjedde plutselig den 17. november 2002. Når én dør, må den andre overta alle funksjoner. Det går ikke an å slippe taket i drifta, samme hvor sliten og sorgtung en er.
– En gard er mye mer enn et hjem. Det er en bedrift, en arbeidsplass og et hjem. Tidligere hadde jeg stort sett ansvaret for å stelle grisene. Sturla var avdelingsdirektør hos Fylkesmannen i Nord- Trøndelag, og var mye på farten. Han hadde mange verv og oppgaver også utenom jobben, men likevel var han jo til stede selv om han var borte en del.
– Vi hadde vært i bygge- og restaureringsfase i ti år, og begge var slitne da dette skjedde. Men sjøl om jeg plutselig kom inn i en sjokkaktig sorgfase måtte likevel driftsmessige avgjørelser og papirarbeid tas. Mye skulle ordnes. Vi hadde for eksempel ikke driftskonto i fellesskap. Derfor måtte jeg låne penger den første tida før jeg fikk disponere den. Til det trengtes det uskifteattest, som jo i praksis betyr at jeg overtok all gjeld og alle eiendeler på garden. Løsøret måtte takseres, slik at det ble et nytt avskrivningsgrunnlag. Det var i det hele tatt mye å forholde seg til, sier Jorunn.
Hun hadde krav på etterlattepensjon, men det tok ti måneder før den kom. Hun var ikke medlem av Landbrukshelsen da Sturla døde. Det er hun i dag.
– Jeg trodde ikke at jeg skulle komme meg gjennom jula 2002. Da jeg startet på 2003 syntes året helt endeløst. Men tida har gått raskt tross alt, og jeg har stort sett fått gjort det jeg satte meg fore pluss litt til. Mye måtte omregistreres. Hun måtte skaffe seg organisasjonsnummer, et MVA-nummer i Brønnøysundregistret, et nummer i landbruksregisteret osv. Alle kjøretøyer ble omregistrert hos Biltilsynet. En rekke praktiske ting måtte ordnes.
– Jeg greier ikke det tyngste arbeidet. Det leier jeg hjelp til. Men jeg må administrere, holde oversikt og passe på alt fra pakninger på traktoren til søknadsfrister på landbrukskontoret. Gjødselplanen skal oppdateres, og kvalitetssikringen må være på plass. Nå er alt systematisert slik at det skal være mulig å få full oversikt og finne fram sjøl om det skulle tilstøte meg noe, sier Jorunn.
I november 2002 sto de midt oppe i en byggeprosess. Slaktegrisehuset skulle få et tilbygg. Takket være god hjelp av familie og venner ble tilbygget ferdigstilt i april i fjor.
– Oppi alt styret som fulgte så røk det et viktig rør på våtfôringsanlegget., og 800 liter våtfôr fosset inn under korntørka og gjennom tak og vegger i datarom og fjøsgang. Skaden ble taksert til 130 000 kroner. Det er mye praktisk som en plutselig må ta tak i, blant annet planlegging av 60 kubikkmeter tømmerhogst. Så ble det plutselig våronn. Jeg leide en entreprenør i fjor, men nå har jeg kjøpt ny plog og ny harv til våronna, og regner med å være mer selvhjulpen. Sist høst greide vi å utnytte skurtreskeren på garden med litt hjelp. Gjødselportene er skiftet. Det er mye jeg har måttet gjøre meg kjent med. Nå vet jeg for eksempel når det skal skiftes olje på traktorene. Tida går fort, og det blir liksom så liten tid til sorgen.
Men den er det ikke mulig å skyve den unna evig. Mitt råd til andre er rett og slett at det lønner seg å snakke om de utenkelige tingene før de skjer. Sturla og jeg hadde snakket litt om hva vi skulle gjøre hvis den ene døde. Hvem skulle den etterlatte gå til, hvem kunne vi stole på osv.. Det var til hjelp. Det er også en rekke praktiske ting som med letthet kan ordnes. For eksempel å skrive i ei lita bok hva slags olje som brukes foran og bak på traktoren, og andre småpraktiske drifts- og vedlikeholdsmessige ting. Det første året har vært fryktelig arbeidsomt, og sorgbearbeidingen har kommet på etterskudd. Men mange gode minner dukker også opp, og gjør det lettere å rette blikket framover, sier Jorunn Indahl Slapgård.