– Viktigst å gjøre riktige ting til rett tid

- Viktigst å gjøre riktige ting til rett tid

De kastet ut et våtfôringsanlegg som ikke fungerte, og kuttet ut overdekning i smågrishjørnene for å få bedre oversikt. Men Anne Grete og Helge Johan Jørgensen har produksjonsresultater blant de ti beste i landet.

Handnesøy, Nordland

Gjennom eiendomsmekler kjøpte de seg en sauegard på Handnesøy i Nesna kommune, og startet med 17 slaktegriser første vinteren i 1986/87. Det ble en veldig kald fornøyelse for dyra, som sto i en toetasjes driftsbygning som var på garden fra før. Den minnet om driftsbygningen på en gard som Helge tidligere forpaktet i Leirfjorden. Her var det også to etasjer, og han hadde 10-12 purker i andre etasje på det meste, og fôret fram slaktegrisen nede i første. Interessen for gris ble for alvor vekket etter at han møtte en god husdyrlærer på Vefsn landbruksskole. I en alder av 16 år, hadde han kjøpt sin første purke. Anne Grete Haugen, som Helge ble gift med, var fra naboøya og hadde heller ikke vokst opp med gris.

Bygde nytt på 90-tallet

Det gamle sauefjøset var som sagt ikke ideelt til smågrisproduksjon. Det ble derfor bygd et helt nytt smågrisfjøs i 96-98. Her driver de nå ren smågrisproduksjon med tre ukers puljedrift, så aktiviteten er jevn. Begge jobber full tid i grisehuset. – Da vi bygde var det i skuddet med sju ukers puljedrift, men vi syntes det ble litt for slapt, og ville helst ha hver tredje uke. Nå ser vi at mange av de som satset på sju ukers har gått over til 5,5 ukers. Vi vurderte det også, men det blir fortsatt store arbeidstopper. Med tre ukers går det jevnt, men vi kan greie huset alene hvis noe skulle komme på, sier Anne Grete og Helge.

Gikk over til tørrfôring

Det er to nesten like fødeavdelinger i grisehuset. Det er også to bedekningsavdelinger/rånebinger, en i hver ende av grisehuset, fordi de bygde på i 2002-2004. Da økte antallet til 14 purker per pulje. De drektige purkene og den avvente smågrisen som skal selges er i den midtre delen av huset. Aktiviteten i fødeavdelingene forstyrrer ikke hverandre på avvenningsdag. Alle smågrisene selges til to oppdrettere.De installerte opprinnelig våtfôring, og hadde en del problemer med klauvlidelser, kasting og liknende. Etter en del problemer med anlegget bestemte de seg for å kaste det ut og erstatte det med tørrfôring. Da forsvant også de fleste problemene med purkene. De bruker Avlsfôr til drektige purker og ungpurker, og Optilacta som diefôr. Purkene er i bedre hold etter avvenning enn da de brukte våtfôr og én fôrtype til alle. Det fôres for hånd i fødeavdelingen. – Vi fôrer mye sterkere enn normen i drektighetstida, altså jevnt over mer enn 2,3 fôrenheter. Purkene er i bedre hold, og ungpurkene vokser bra. Vi får større unger, purka melker mer, og levendevekta har økt, sier Jørgensen.

Ammepurker innimellom

De bruker ammepurker innimellom, men har egentlig for lite plass til å drive mye med det. Men der det er hjerterom er det husrom, som det heter. Kullutjevning praktiseres både i forhold til antall og størrelse. – Det er åpenbart at når smågrisen er født så er det viktig at den berger livet. Vi kjøper inn hybridsmåpurker og inseminerer med LD, og produserer altså kun Edelgris. Tidligere inseminerte vi med yorkshire og landsvin, men vi fikk flere raser, mer merking og mer å holde styr på. Vi får gode dyr, og kjøper inn 11 småpurker hver sjette uke. Da blir det stort sett 10 drektige, sier Anne Grete og Helge. De legger stor vekt på å fylle opp puljene, altså at de har 14 drektige ut drektighetsperioden hele året. Det er om å gjøre å unngå tomme fødebinger. I fjor kunne de ha avvent 238 kull, men klarte bare 234. Purker som dør eller kaster sent i drektigheta er ikke lette å erstatte.

Utfordringa er å få 14

Utfordringa er alltid å få ni drektige voksenpurker og fem drektige ungpurker i en og samme pulje. Strategien i utrangeringa gir i stor grad seg selv; fødeavdelingen har 14 binger, bedekningsavdelingen har 12 purkeplasser, og i drektighetsavdelingen er det plass til kun ni voksendyr. Ved avvenning går to purker på slakteriet rett fra fødebingen. De avvenner på mandag, og inseminerer fredag-søndag. I påfølgende uke går det ytterligere to purker til slakteriet. I uke fire etter inseminering går det ei til. De gjenværende ni voksne pluss fem nye ungpurker blir da ei ny pulje som får stå løpet ut. Det er et eget rom, jomfruburet, til ungpurkene. Det legges vekt på at det er en rolig atmosfære her, og ikke støy eller unødvendig ferdsel i rommet. Derfor er det ingen fôrgang her, kun binger. Her vokser ungpurkene opp, helt til de blir tatt fram og introdusert for råne ca 25 dager før de første skal bedekkes. De blir inseminert på andre eller tredje brunst, og ei slik gruppe ungpurker rekrutterer da til to puljer. Krevende plassforhold gjør at de er nødt til å sørge for å ha få tomdager. De har bare plass til de dyra som de må ha.

Litt små binger

Bingene er litt for små til løsdrift. Purkene er derfor fiksert til ungene er kastrert. Da slippes de fri. Jørgensen er ikke i fjøset når de griser, men de gir fødselshjelp hvis grisinga drøyer i tid. Rett etter fødsel slipes tennene på alle grisungene, unntatt de aller minste. Det gir dem mer å slåss med. De passer også på at alle får råmelk, selv om det ofte er vanskelig ved store kull. En løsning kan være å putte de største i en kasse noen timer, slik at de minste slipper til. De har også mulighet til å bruke råmelk fra ku, som fylles på isterningposer. Disse er lette å tine og porsjonere. Kuråmjølk er mye bedre enn ingen råmjølk. Jørgensen mener at det er viktigere å gjøre de rette tinga til rett tid, enn å sitte oppe om natta og se på at de føder.