– Vi burde satset på gris før

Med venstrebenet i gips venter han på en operasjon som forhåpentligvis gjør ham litt mer gangbar til våren. Det var under skuronna i høst at det skjedde. Han løp inn i låven for å hente en skjøteledning mens treskeren gikk, og i da han snudde seg for å løpe ut igjen så smalt hodet inn i en bjelke, han falt stygt og ødela både ankel, legg og kne. Han skulle bare…

Frykter svak rekruttering
– For tida er du styreleder i Norsvin Trøndelag. Hva er svinenæringas største utfordring i dag etter ditt syn? 

– Akkurat i dag opplever vel svineprodusentene en ganske ideell situasjon rent markedsmessig. For etablerte produsenter er økonomien grei nå, men den er absolutt ikke god nok til å bygge nytt eller bygge om i større skala. Jeg frykter at vi vil få et rekrutteringsproblem, at det blir flere som slutter enn de som bygger nytt. Det er mye smågamle og litt for trange hus rundt omkring, men det er veldig langt mellom de som satser framover og bygger nytt, sier Sverre Tyldum.

– Det er OK å drive med gris for de som er etablerte produsenter nå. Men økonomien er ikke sterk nok til å bære nybygging. Jeg frykter for rekrutteringen, sier Sverre Tyldum.

Mange ben å stå på
Stor-Tyldom gard ligger i Høylandet kommune i Namdalen. Den ligger fint til mellom Søråa og Nordåa som renner gjennom Høylandet og ut i Grungstadvatnet, og videre nedover mot den kjente lakseelva Namsen. Og den elva ender som kjent sine dager ved Namsos. 

Det er mange boenheter på gården i to store bolighus. Melkeproduksjonen, med ei kvote på 265 tonn, skjer på Stor-Tyldom. Slaktegrisene holder til på en annen gård i bygda som Tyldum kjøpte. Her er det også ammekyr og okseoppdrett. Det hører også skog og laksefiskerettigheter til eiendommen.

– Da pappa tok over garden på slutten av 60-tallet var det her som andre steder både ku, hønehus, gris og sau. Men far stilte seg spørsmålet; hva skulle han satse på som næringsgrunnlag på garden? Herredsskogmesteren sa at her er det jorda du lever av. Herredsagronomen sa at her er det skogen du lever av. Skulle han satse på melkeproduksjon eller gris? Nei, gris var bare for de flinke, mente herredsagronomen. Så da ble det å satse på ku, forteller Sverre Tyldum med et smil.

Burde ha startet før
Sjøl tok han over gården etter faren sin i 1991.

– Det var 32 melkebåser her. Far sonderte mulighetene for å utvide melkeproduksjonen allerede på 70-tallet, men den gangen var det ikke lett å få med seg Landbruksbanken på så stor produksjon. Men når han greide å finansiere utbyggingen på annen måte kunne han bygge så stort som han ville. Men far syntes ikke det var særlig god økonomi i melkeproduksjonen, så hvis jeg ikke ville overta garden ville han legge den ned. Året etter at jeg overtok ble jeg med i et prosjekt med en del nabobruk her på Høylandet. Målet var å diskutere hvordan vi kunne få mer sving på gardsdrifta på eiendommene våre. Gris ble blant annet vurdert. Vi kunne antakelig ha fått til en purkering her, men det ble ikke noe av det.  Valget ble struts. Etter noen år var vi noen naboer som gikk sammen og etablerte Norsk Struts. Men det ble ei kostbar moro. Sammen tapte vi sju millioner på det. Så i etterpåklokskapens lys står det helt klart for meg at vi burde ha startet med gris allerede da, sier Tyldum.

Noen år før han begynte med gris tok han over en annen gard i bygda på odel. Det var hjemgården til Sverres mor. Og det var her de startet med slaktegris i andre etasje i driftsbygningen og ammekyr og oppdrettsokser i første. 

– Jeg hadde vært i Rogaland og sett at det gikk an å ha dyr i to etasjer, sier han med et smil. 

Gris i strutsefjøset
Av alle dyra Sverre har rundt seg, synes han nok at melkekua er det koseligste. 

– Simmentalerne og Limousinene er ofte heilt toillat. Vi har Holstein som melkeku, og de har godt lynne og melker bra. Jeg har lagt inn ­Holsteinkviger med Limousine, men de får kroppen til Holstein og lynnet til Limousine. Det synes jeg kanskje ikke ble noen heldig kombinasjon. Og så kjøper vi inn et par hundre fôringsdyr i året, sier han.

I andre etasje på det gamle fjøset fôrer de fram om lag 1600 slaktegriser i året. På gården står også det gamle strutsefjøset på 360 kvadratmeter. Det har han tenkt å bygge om til en mottaksavdeling med talle, hvor grisene kan bo i de sju første ukene han får dem.  

Forretningssans
Sverre Tyldum har variert bakgrunn, og da han startet som NLH-student på Ås var han ikke sen om å finne på morsomme nisjeting som kunne selges og gi inntekter. Blant annet kom han over større parti av juleslips med en melodiknapp som kunne spille julesanger. Dette og andre ting solgte han i stor stil, og han var vel en av få studenter som kunne avslutte sitt studium med million­beløp på bok.

Til gården hører det også med en eiendom ved Sandøla, så det forvaltes laksefiske i Søråa, Namsen og Sandøla. Det er også skogsdrift på Stor-Tyldom, og litt elgjakt leies ut. Sammen med kona har de i flere år drevet et kransekakebakeri i bygda. Produktene derfra selges gjennom Reko-ringen. Tyldum selger slaktegris til Nortura som han kjøper tilbake og sender det videre til Vilteksperten på Stod, på østsiden av Snåsa. Slik får han egne produkter som Tyldum Bratwurst, Tyldum Bacon og Tyldum spekepølse. Tyllgrisen selges hovedsakelig på Facebook til den nette pris av 149 kroner i gjennomsnitt per kilo.

Ved siden av å være leder i Norsvin Trøndelag har han også andre tillitsverv, for eksempel som styremedlem i Noridane Foods AS, som har blant annet har Nortura på eiersiden. Selskapet driver trading av kjøtt over hele verden.