Verdens beste superpurke

Superpurke? Ja, vi snakker nok om verdens beste purke. Men i all beskjedenhet; hun er jo  bare mor til sitt første kull, så hvordan kan man da påstå noe slik?

Seleksjonsverdi
Norsvin beregner en genetisk verdi for alle avlsdyr, kalt for seleksjonsverdi (det er dette som er verktøyet for hele avlsarbeidet), og ingen andre voksne dyr i populasjonen har like høy seleksjonsverdi. Når Norsvin Landsvin er verdens beste purkerase, så blir hun automatisk også verdens beste purke.

En slik seleksjonsverdi forteller hvor gode gener et avlsdyr har for en rekke egenskaper, og denne purka er spesielt god på fruktbarhet, holdbarhet, morsevne og kullstørrelse. Men hun er også god på tilvekst og fôreffektivitet.

Her klapper Ole Bjarne Enger ­superpurka si. Bildet er tatt 24. juni, en måned før hun får sitt første kull med grisunger. [Foto: Felleskjøpet]

Dette er egenskaper som er vektlagt mye i avlsmålet på landsvin, og slik ­klarer hun å oppnå hele 165 poeng i seleksjonsverdi, selv om hennes genetiske verdi ikke er så god på eksteriør og slaktekvalitet. 

165 poeng i seleksjonsverdi er slik sett hennes genetiske potensiale, og for denne verdien har hennes slektninger stor påvirkning. I tillegg ble hun genotypet som spedgris, noe som er med på å gjøre seleksjonsverdien hennes enda sikrere. Gjennomsnittlig seleksjonsverdi for alle aktive avlspurker for Norsvins Landsvin er nå på 126 poeng, og det er mindre enn en promille av dyrene som har over 150 poeng.

Hva har hun oppnådd?
Men hva har hun selv oppnådd i en alder av 11 måneder?

For ikke lenge siden ble hun mor til et kull på 16 levendefødte grisunger. Hun er en snill og forsiktig mor, som strutter med 18 fine spener når hun legger seg ned for å gi melk til ungene sine. Selv var hun hele 140 kilo da hun var 150 dager gammel, og hun er flott å se på, og fikk B i eksteriørskår på unggrismålinga. Hun har fine bein, og er lett til beins. Superpurka er datter av eliterånen Balder, og morfaren hennes er rånen Fisk.

Far til kullet hennes er eliterånen Green, som har en seleksjonsverdi på flotte 144 poeng. Jan og Tonje Botilsrud som er oppdretter av rånen kan fortelle at mora til Green også var en superpurke, som hos Jan og Tonje nå har fått sitt femte kull med gris­unger. 

Så når både purka og rånen er så gode, skjønner de fleste at det er store forventninger til de små grisungene som nå er født på Frisholm gård. For å gjøre en best mulig seleksjon, så er det selvfølgelig også tatt vevsprøver av dem for genotyping, og etter hvert skal de veies og måles, og følges nøye i oppveksten. Genotyperesultatene vil vise om det blir råner til rånetest, og kanskje er det født en ny seminråne i kullet. Det ble født 11 små hungriser, så det blir i alle fall nok en ny generasjon med flotte purker. Men det blir spennende om de vil kunne slå moras verdier i avlen, fordi det går lang tid mellom hver gang ei purke har 165 poeng i seleksjonsverdi, selv om nye og kanskje bedre dyr er i emming.

Driver verdens beste avlsbesetning

– Vi driver på fordi vi synes det er artig. Det er kjempe­moro å drive en god foredlingsbesetning med norsk landsvin. Det synes vi fortsatt, sjøl om vi har holdt på i ­mange år nå.

Disse to fjesene har vært avbildet mange ganger i Svin opp gjennom åra. Tonje og Jan Botilsrud på Kongsgården i Grue har dratt av gårde med haugevis av pokaler og statuetter som bevis for at de har hatt landets beste for­edlingsbesetning av landsvin og topp landsvinråner. Hele 11 ganger har de vunnet kåringen av landets beste foredlingsbesetning. Krusene som dokumenterer dette har Tonje og Jan plassert på undersiden av farens gamle hoppski oppå bokhylla. Og på peishylla står det to bronseråner og stanger ­trynet mot hverandre som bevis på at de har fått avlsstatuetten for beste landsvinråne to ganger. Og fortsatt ­ligger de i toppsjiktet når de beste avlsdyra av landsvin skal kåres.

Lang avlsinteresse
Jans interesse for husdyravl er helt spesiell, og den har en lang historie. Allerede som tiåring kunne han oksekatalogen omtrent utenat, og storfeprodusenter brukte den unge solungen som avls­konsulent når de beste oksene skulle plukkes til kubesetningen.

Senere ble det gris og jobb som avlskonsulent i Norsk Svineavlslag helt fram til tidlig 80-tall. Faren til Jan døde i ganske ung alder, og i 1985 overtok de Jans hjemgård og startet avlseventyret.

– Det var gris her i 1985, men det ble ikke drevet noen avlsbesetning da. I 1987 bygde vi nytt grisehus, og meldte oss som aspiranter til foredlingsbesetningssystemet i 1988. Året etter ble besetningen godkjent, og siden da har vi drevet avlsarbeid på landsvin i øverste divisjon. Det har krevd veldig mye arbeid, men vi driver på med dette her fordi vi synes det er interessant, spennende og morsomt. Vi driver ikke for å drive, sier Tonje og Jan.

Siden det norske landsvinet nå regnes for å være verdens beste, betyr dette at de driver verdens beste avlsbesetning med landsvin. Vi har derfor bedt Jan om å beskrive hva han har lagt vekt på i seleksjon av avlsdyr opp gjennom åra. Siden han har vært med på norsk landsvins avlsreise i så mange år, gir han her sin versjon og beskrivelse av hva som har gitt oss den eventyrlige avlsframgangen på landsvin.

– Har fått ei veldig god allroundpurke

– Noen mener at vi kjører purkene for hardt i dag. Etter min mening er 2020-purka i mye bedre forfatning etter avvenning enn 2010-purka som bare avvente 11 grisunger. Purka har blitt mye sterkere og bedre.

Jan Botilsrud er ikke i tvil. Ikke bare yter dagens purkemor bedre i form av flere avvente grisunger per kull og år. Hun har det også bedre etter avvenning enn før da ytelsen var langt mindre. Her er Botilsruds egen versjon av hva han synes er de viktigste trekkene bak utviklingen av denne sterkere og bedre landsvinmora. 

– På 70-tallet var det særlig egenskaper knyttet til tilvekst, fôrforbruk og spekk som sto i sentrum for avlen. Slakteskrottene ble skjært ned fysisk i Oslo for undersøkelser, og ben og ­spener ble godkjent ved eksteriør­dømming. For disse egenskapene fikk vi en fantastisk utvikling og framgang. Jeg vil si at vi var i en egen divisjon for disse tre egenskapene i 1980. Dette ble lagt merke til også internasjonalt, og vi solgte avlsdyr til asiatiske land og andre sjøl om bena var litt dårlige. ­Fôrforbruket var veldig bra, og dette var kjempeviktig for mange kunder.

Bedre kullstørrelse
– Det ble en del snakk om at vi hadde litt lav kullstørrelse. Men for denne egenskapen er det lav arvbarhet. En råne måtte være født i et kull med minst åtte smågriser i 1980. Men hvis en bare fikk nok informasjon om egenskapene som skulle til for å gi framgang på dette området, så kunne mye skje. Det fikk vi utviklet, og kullstørrelse kom etter hvert inn i avlsmålet. Det startet halvveis i 1991, men kom med full vekt inn i 1999. I dag vet vi at vi har fått ei purke som er svært fruktbar. Deretter økte avlsinnsatsen når det gjelder morsegenskaper, holdbarhet, skuldersår med mer. Jeg synes vi har fått bra orden på disse viktige egenskapene. 

Slik ser gården ut på litt avstand. Glomma renner rundt eiendommen på to sider, for det går ei lita bakevje av elva inn på vestsida også.

God på det meste
– Nå har vi ei god allround-purke som er god på alt. Jeg er veldig imponert over den jobben avlsavdelingen i ­Norsvin har gjort. Og da vi tok inn Z-linja smilte jeg i skjegget. Ben, holdbarhet og spener har kommet seg i Z-linja, synes Jan.

– Det er ofte de som ikke har mye greie på avl som kritiserer oss for å kjøre for hardt på 2020-purka. Hun avvenner 13 smågriser i kullet, og er i mye bedre forfatning enn 2010-purka som avvente 11. Vi har rett og slett fått ei mye bedre purke, og forskjellen er stor. Bare for ti år siden var purka i mye dårligere forfatning enn hun er i dag, så dette har vært en artig utvikling å følge.

Må bruke øynene
– Hva legger du særlig vekt på når du skal velge ut avlsdyr?

– For det første må en bruke øynene hele tida. Etter ei unggrismåling i dag er det veldig sjelden at vi har dyr som jeg vil ha med videre som har dårlige ben. For 20 år siden var dette noe vi vurderte opp og ned. Nå er det et ikke-tema. Når nye purker skal velges så tar vi nå de som har best seleksjonsverdi. Men bena og spenene må også være i orden. Jeg legger også vekt på å bruke flest mulig gode råner. Vi satser på spredt farskap og setter på de beste. Grisene her går på full apetittfôring fram til unggrismåling. De som ikke tåler det, blir ikke med videre. Vår harde fôring påvirker altså utvalget av dyr. De som ikke tålte dette for tjue år siden satt på rompa. 

– Hva med holdbarhetsegenskapene?

– Vi skifter purkene fort. Norsvin får litt informasjon om hybridpurkene fra formeringsbesetningene og fra besetninger i utlandet, og det ser ut til å gå ­riktige veien.

Leverte Green
– Det var dere som leverte faren, elite­rånen Green med en seleksjonsverdi på flotte 144 poeng, til kullet etter superpurka på Frisholm?

– Ja. Og moren til Green har nå sitt femte kull. Hun leverte 17 levendefødte grisunger og hun avvenner 15 av dem sjøl i sin femte runde. Vi snakker her om ei purke med høg seleksjonsverdi. Det er sjelden at så gamle purker konkurrerer så godt med de unge. Men nå vil hun nok bli passert av yngre krefter. 

Lavere fôrforbruk
– Hva tenker du om svineavlen framover?

– Jeg tenker at vi må være ekstra flinke og gode for å greie å fortsette denne fantastiske avlsframgangen. Det er durocfarlinja som skal ta seg av lavere fôrforbruk framover. Jeg tror dette er viktig, ikke bare for produsentene, men også i opinionen. Det å utnytte dyrebare fôrressurser enda bedre er en god sak i et klima- og bærekraftsperspektiv. Jeg har også en personlig liten kjepphest som jeg diskuterer med avlsfolka våre, og det er at også morlinja må prioriteres når det gjelder fôrforbruk. Jeg tror det blir enda viktigere, men jeg er også klar over at en slik ­prioritering kan komme til å gå ut over andre egenskaper. Uansett, det har vært ei morsom reise å få være med på denne fantastiske avlsutviklingen vi har sett i Norge, sier Jan Botilsrud.