Var grønne på gris – gjør det godt

Var grønne på gris - gjør det godt

De hadde knapt nok sett ei purke. Men for seks år siden kjøpte de garden Austlid i østre Gausdal, rev den gamle låven og kufjøset, og bygde nytt grisehus for å drive satellittbesetning. 

– Vi var helt grønne i forhold til denne produksjonen. Vi hadde knapt nok sett ei purke, så det var kjempespennende da vi satte inn de første drektige purkene i februar 2013, sier Guro Ihler og Knut Enger Olsen.

De glemmer aldri den første grisinga.

– Det første kullet kom tre uker før de andre. Jeg var halvveis i runden min da jeg plutselig oppdaget at en av bingene var full av grisunger. Da ble jeg litt sjokka. Det kom litt bus på oss, sier Guro med et smil.

God støtteOvergangen var stor, men moro synes de det har vært. De kompenserte mangelen på kunnskap med å tilbringe veldig mye tid i grisehuset. I starten brukte de seks timer på stellet, sjøl uten grisunger i huset. Det går atskillig mer rasjonelt for seg i dag. God støtte fra kolleger i purkeringen, den lokale veterinæren og andre rådgivere på slakteri- og fôrsida har bidratt til å heve kompetansen og kunnskapsnivået. I dag går drifta kjempebra.

Andre jobber Guro og Knut, som begge har bikket 30-års grensa, traff hverandre tidlig i ungdommen. Foreldrene til Knut kom fra hver sin gård i Trøgstad, Østfold. Men de flyttet til Gausdal i 1984, og fire år senere kjøpte Knuts foreldre garden Lie, rett nedenfor Austlid.

Knut, som er snekker og driver eget snekkerfirma i dag, var naturligvis med i gardsdrifta ved behov på Lie. Så fikk han kjæreste i Guro, som den gangen bodde i enebolig på Follebu. Der hadde de riktignok hund, men landbrukserfaring var helt fraværende i familien. Guro utdannet seg til barnevernpedagog, og jobbet i den lokale barnevernstjenesten. Men etterhvert ble det jevnlige besøk på Lie, hvor Guro ble med Knut både på traktoren og i slaktegrisehuset. De kjøpte også en sveiserbolig på Lie av faren til Knut, og her flyttet de inn. Knuts eldste bror Olav driver i dag hjemgården.

Tanken modnet- Etterhvert modnet tanken på det å drive gard. Men hvis du hadde spurt meg for femten år siden om jeg skulle bo og drive gard, så hadde svaret vært blankt nei. Men i dag føles det veldig riktig. Livet forandrer seg, sier Guro.

Da nabogarden til Lie, Austlid, kom på salg, så slo Guro og Knut til. De kjøpte garden. Da var det allerede etablert samdrift i melkeproduksjon mellom de to gardene, så det gamle kufjøset på Austlid var ikke lenger i drift, og jorda på garden ble brukt til grasproduksjon og ble drevet av samdrifta.

Leste annonse- Vi hadde altså ikke mjølkekvote, og heller ikke jord å drive. Vi tenkte litt på ammeku eller kanskje slaktegris, men skjønte snart at vi kunne få problemer med spredearealet. Så leste vi en annonse fra Furuseth hvor de søkte etter satellittbesetninger. Vi ringte Odd Dønnum, og ikke lenge etter var Ola Rognlien på plass for å tegne ombygging av det gamle kufjøset til smågrisproduksjon i mer enn en etasje. Men vi fant etterhvert ut at dette ble en løsning som både ble dyr og upraktisk. Vi bestemte oss for å rive det gamle og bygge nytt. Våren 2012 fikk vi et entreprenørfirma til å rive det gamle kufjøset, og det gikk unna på ei uke, sier Guro og Knut.

Deretter gikk det som sagt fort. De bygde et grisehus på 1050 kvadratmeter to like avdelinger med plass til 53 FT30-binger i hver avdeling, pluss en sjukebinge i hver av dem. Det er tørrfôringsanlegg i grisehuset. Den første grisinga startet som sagt allerede i februar 2013.

Steg for stegDe har tatt agronomutdanning som fjernundervisning, og hatt flinke folk rundt seg. Gode rådgivere i Felleskjøpet ordnet for eksempel et besøk hos andre i satelittproduksjonen.

– Vi besøkte Grønvold i Åsmarka i Ringsaker, husker jeg. De var også ganske ferske, og var i gang med den tredje grisinga. Men det var med litt skrekkblandet fryd vi reiste hjem derfra. Vi hadde jo aldri sett dette før, smiler Guro. 

Men de har tatt steg for steg. Høsten 2015 gikk de over til å drive satelittbesetning i Ro Drift, purkeringen som har nav i Øyer i Gudbrandsdalen. Og resultatene har gått riktige veien. De var godt fornøyd med fjoråret hvor det ble 12,9 avvente, og hittil i år har de greid 13,6 avvente. De er veldig fornøyd med purkene de får.

Vurderes utenfraDe er også veldig godt fornøyd med egenbehandlingsavtalen som er inngått med veterinær Helge Jordhøy. Han går gjennom besetningen etter hver grising. Hva har vi gjort, og hva kunne vi ha gjort bedre?

– Det er fint å få en vurdering av en tredje person. Med satellittdrifta er det lett å planlegge tida framover. Det passer oss godt. Jeg tror familien AS har tjent mye på dette driftsopplegget. Det har blitt en livsstil, og det er en artig produksjon både for store og små. Ungene kan fint stelle avvente smågriser. Jeg føler meg nokså sikker på at også vi voksne får mer tid til hverandre enn om vi begge hadde hatt jobber utenfor gården, sier Guro.

Bedre verktøyDe er begge opptatt av markedssituasjonen for gris, og farene for ødeleggende overproduksjon. De har deltatt på dugnaden og redusert med ei purke, men de er spente på hvordan ting utvikler seg framover.

– Det er behov for å finne styringsverktøy som gjør produksjonen mest mulig forutsigbar, sier Guro og Knut.