Vant konsesjonsstrid i lagmannsretten

Vant konsesjonsstrid i lagmannsretten

Gulating lagmannsrett har frifunnet en svineprodusent i Rogaland i en konsesjonsstrid med staten. Lagretten opphevet dommen i Jæren tingrett som ga staten medhold i kravet om standarderstatning for overskridelse av konsesjonsgrensa.

Den 30. januar 2012 fattet Fylkesmannen i Rogaland vedtak om at svineprodusent Per Aarrestad på Undheim, Rogaland, skulle betale en standardisert erstatning til Omsetningsrådet på kr. 645 300 for brudd på hudsyrkonsesjonsregelverket ved at konsesjonsgrensa var overskredet. Aarrestad driver en satellittbesetning i Brekkå Purkering.

“Til enhver tid”

Jæren tingrett sier i sin dom at produksjonen i satellitt er underlagt konsesjonsplikt dersom produksjonen overstiger en viss grense, i forskriften satt til inntil 53 avlspurker på ethvert tidspunkt. Den 15. november 2011 kontrollerte Fylkesmannen i Rogaland dyretallet hos Aarrestad. På kontrolldagen var det 50 avlspurker i det tidligere melkefjøset, mens det var 53 avlspurker i det nyoppførte grisehuset. I slutten av november ble derfor Aarrestad tilskrevet av Fylkesmannen om at han kunne bli ilagt standardisert erstatning på kr. 612 000 for brudd på dyretallet. I januar ble han tilskrevet enda en gang, fordi de var kjent med at han også hadde levert 111 slaktegriser som også skal regnes med i produksjonen. Erstatningsbeløpet ble derfor forhøyd til kr. 645 300. Det kom ingen merknader på varselsbrevene, og 30. januar 2012 ble derfor vedtaket om å betale en standardisert erstatning til Omsetningsrådet på kr. 345 300 fattet.

Klagde

Men Aarrestad påklagde vedtaket, og framholdt at en del av de purkene som befant seg på gården tilhørte samboeren hans. Disse purkene hadde kun vært der i 49 dager, og årsaken var rent praktisk fordi det ble utført vedlikeholdsarbeider på hennes eiendom. Klageren viste til at det finnes en bestemmelse i forskriften om at en kan foreta en totalvurdering av situasjonen. I og med at dyra hadde vært der i så kort tid, mente han at alvorlighetsgraden av bruddet var liten, og at erstatningskravet på den bakgrunnen ikke burde vært i lagt. Subsidiært måtte kravet begrenses til den fortjenesten som den ulovlige produksjonen eventuelt hadde resultert i for produsenten. Det ble også vist til at produsenten har anledning til å produsere 15 prosent over konsesjonsgrensa dersom produksjonen året etter reduseres med 15 prosent. Fylkesmannen svarte at han kunne delvis omgjøre vedtaket ved at den standardiserte erstatningen ble redusert til kr. 549 000 under henvisning til 15 prosents regelen. For øvrig ble vedtaket opprettholdt og oversendt Statens landbruksforvaltning for behandling.

Vant fram i lagretten

Men Aarrestad påklagde tingrettsdommen, og etter ankeforhandlingene fant lagmannsretten at anken måtte føres fram. Mens tingretten hadde ment at det var mye som tydet på at det i realiteten var snakk om mer permanent sambruk mellom de to brukene, fant ikke lagmannsretten grunnlag for å se at gårdene har vært drevet sammen. Lagmannsretten viste til den nye paragraf 10 i forskriftene fra 2004 som omhandler standardisert erstatning. Den lyder slik; «Ved produksjon ut over gjeldende konsesjonsgrenser eller tildelt konsesjon kan departementet pålegge den ansvarlige å betale en erstatning til Omsetningsrådets fond for omsetningsavgift for egg, fjørfekjøtt og kjøtt. Ved fastsettelse av erstatningen skal departementet ta utgangspunkt i den fortjeneste produsenten har hatt av den ulovlige produksjonen». Lagmannsretten mener at lovens paragraf 2 ikke gir hjemmel til å fastsette regler om standarderstatning for konsesjonsbrudd løsrevet fra den faktiske fortjeneste oppnådd ved regelbruddet, eller varigheten av dette. Grunnlaget for erstatningsfastsettelsen har derfor sviktet, og kravet får etter lagmannsrettens mening karakter av straffeforfølgelse. Gulating sier derfor i dommen; «Det er derfor ikke hjemmel i paragraf 10 for å ilegge en sanksjon av denne størrelse fastsatt på et sjablongmessig grunnlag, helt uten sammenheng med overtredelsens varighet eller faktisk oppnådd fortjeneste». Vedtaket i tingretten ble dermed enstemmig kjent ugyldig, og Aarrestad ble tilkjent saksomkostninger både for tingretten og lagmannsretten.