–Utvider ikke bare for høyere inntekt

–Utvider ikke bare for høyere inntekt

Iowa er USAs hovedprodusent av mais, soyabønner, egg og svinekjøtt. Svineprodusent og plantedyrker Steven Groth utvider kontinuerlig. Likevel; han fokuserer ikke bare på profitt.

Brennende sol og to uker uten regn gjør grusveiene på landsbygda i Iowa til en støvplage. For å unngå at forbipasserende biler og trailere dekker de typiske hvite husene med støvskyer både utendørs og innendørs, har fylket sprøytet planteolje på de delene av grusveiene som passerer bygninger. Det hjelper, men fortsatt dekker støvet navneskiltet til Steven Groth som har en gård inntil veien. Fôrsiloene foran de nye låvene tyder på at dette er den eneste farmen med griser langs denne veien.

UTEGÅENDE PURKER

Rett etter at Steven Groth kommer ut av huset for å ønske velkommen, kommer en annen velkomst når en stor grå hund nærmer seg gjøende.

– Pass på, han er våt av grisemøkk, sier Steven rett før hunden begynner å riste seg tørr. Jeg er heldig, bare noen få dråper treffer skjorta mi, notisblokka og kameraet går fri.

– Rett etter avvenning holder vi purkene ute et par dager for brunststimulering, forklarer Steven. Hunden liker å holde dem med selskap i gjørma, spesielt på varme dager som dette.

KONTRAKTPRODUKSJON

Mens han gir en omvisning på gården og gjennom bygningene, forteller Steven Groth at han eier 1200 purker. Smågrisene fôres fram til slakt i 10 kontraktsbesetninger. Han dyrker også mais og soyabønner. Kona hans, Connie, har sin egen fulltidsstilling som regnskapsfører. Steven (40), Connie (36) og deres tre barn Lauren (9), Claire (7) og Hannah (5), bor på gården hvor Steven ble født. Etter to år på college bestemte han seg for å bli bonde, og reiste hjem. Faren Paul fortsatte planteproduksjonen, mens Steven utvidet svineproduksjonen. Siden den gang har gården blitt utvidet ganske mye. Steven begynte å leie bygninger, og også land av naboer som ga seg. Av de 805 hektarene er nå 180 hektar eid og 625 hektar leid land. På et tidspunkt hadde Groth fødeavdelinger på fire atskilte steder.

I 2001, et veldig dårlig år for svineprodusenter, kjøpte Steven og faren et produksjonsanlegg for 2000 purker på en bankerott gård seks kilometer unna. Den hadde hatt 10 000 purker fordelt på flere anlegg. Groth samlet etter dette fødeavdelingene sine. På det nyinnkjøpte anlegget har han nå 1000 purker, og han ønsker å utvide til 1200. På hjemgården har han nesten 200 purker, 100 smågris og 2000 slaktegris, alt i bygninger som er yngre enn 10 år gamle. De to bygningene for slaktegris ble bygd for to og tre år siden. De er bygd på den mest effektive måten: et hellende tak, ei gjødselrenne, spaltegulv i hele bygningen og åpne langvegger.

Smågrisene er plassert på ni andre leide anlegg, og seks kontraktsbesetninger tar dyra fram til slakt. Årlig kjøper også Groth 6000 smågris som fôres fram på kontrakt.

SMAK

Groth selger nå 28 000 slaktegriser i året. Han fokuserer på ytelse og kjøttkvalitet. Derfor er avlsmålet hans rettet mot smak i tillegg til høy tilvekst.

– Generelt har vi svineprodusenter vært for opptatt av magre griser, og har glemt og mistet andre egenskaper. Vi må produsere produkter som forbrukerne ønsker, forklarer han. Steven mener også at produsentene bør støtte markedsføringen av produktene sine, for øvrig et hett tema blant amerikanske svineprodusenter. Mange er kritiske til avgiften de må betale til NPPC (National Pork Producers Council) for markedsføring av svinekjøtt. En gruppe gikk sogar rettens vei for å få erklært den såkalte check off-avgiften for ulovlig. Motstanderne sier at det ikke er en oppgave for svineprodusentene å betale for markedsføring. Slakterier og selgere bør betale for dette. Groth støtter imidlertid den nåværende praksisen, og har ingen prinsipielle problemer med å betale en avgift på 0,42 $ per leverte gris:

– NPPC gjør en god jobb med markedsføring og forbrukerundersøkelser. I tillegg til dette tar vi egne initiativer. Vi donerer svinekjøtt til kirka, til dagsentre, og til andre veldedige formål for å markedsføre svinekjøtt og gården vår.

ARBEID

Også i USA ser forbrukerne ut til å bry seg mer om dyrevelferd. Likevel venter ikke Steven at intensive driftssystemer må gjøres om til løsdriftssystemer med bruk av halm, som i noen europeiske land.

– Det vil være vanskelig å innføre løsdriftssystemer i USA. Det vil kreve mer arbeidskraft enn det som kan skaffes for å produsere nok svinekjøtt. Det er allerede svært vanskelig å finne ansatte med jordbrukskunnskaper. Når det finnes enkelte forbrukere som vil betale ekstra for svinekjøtt fra løsdrift, er det mer sannsynlig at noen produsenter skaper et nisjemarked for det, mener han.

Steven vet ut fra egen erfaring at det er vanskelig å skaffe og beholde gode arbeidere. Sammenlagt har han åtte arbeidere, seks på fulltid og to på deltid. En av de deltidsansatte er sekretær som legger inn dataregistreringene for analyse av produksjonsresultatene. Noen av arbeiderne i grisehusene er meksikanske kvinner og menn.

Arbeidet på gårdene med kontraktsproduksjon blir gjort av de respektive gårdbrukerne. Groth betaler dem 36 $ per plass per år for bygningen, arbeidskraften og arbeidet, og Groth leverer fôret.

SEINERE AVVENNING

Alle purkene er yorkshire x landsvin. De blir kunstig inseminert av gårdsarbeiderne, sæden leveres med budbil. Rånene som brukes er duroc og hampshire. Det er grunnen til at smågrisene varierer i farge. Brunstkontrollen gjøres av steriliserte råner. De ansatte kontrollerer drektighet med ultralyd.

– I perioder med varmt vær bruker vi pg 600 prostaglandin for å hjelpe purkene med syklusen. Steven legger vekt på at andre hormoner, for eksempel veksthormoner ikke blir brukt.

Selv om Groth fortsatt bruker et system med separate anlegg for purker, smågris og slaktegris, avvenner han ikke smågrisene på 9 – 16 dager slik det var lagt opp til. Han sluttet med den tidlige avvenningen, og smågrisene blir nå avvent ved 20 – 21 dagers alder.

– Ved tidlig avvenning var det vanskelig å få purkene drektige og holde smågrisene i live. Alt i alt tjente vi ikke mer penger enn med det nåværende systemet, forklarer Steven.

FREMTIDIGE KONTRAKTER

Steven kjøper smågris og selger slaktegris på fremtidige kontrakter. Forrige års pris på 20 dager gamle smågris varierte fra 30 – 45 $.

– Omkring 60 prosent av grisene blir solgt på fremtidige kontrakter, og 40 prosent på gjeldende markedspris. Andelen på kontrakt er avhengig av muligheten til å gjøre avtaler om gode fremtidige priser, forklarer Steven. Han leverer slaktegris til Tyson Foods, 80 miles unna gården. De har en levende vekt på 270 pund, som er den vanlige vekten i USA. Grisene leveres på biler på gården, men han betaler selv transportkostnadene på 400 $ per lass med 175 griser. Oppdrettere som leverer færre dyr kan bringe dem til en oppsamlingsstasjon hvor de blir lastet opp for transport til slakteriet. Prisen han får avhenger av dybden på ryggmuskelen, ryggspekk og kjøttprosenten. Han får mindre betalt for feilsorterte, for lette og for tunge dyr. Slakteriet vil at hver gris skal veie mellom 230 og 280 pund (104 og 127 kg). Hvis noen i lasten er over eller under denne vekta, blir det betalingstrekk.

INNTEKT

I 2005 solgte Groth rundt 28 000 slaktegris til en gjennomsnittspris på 135,46 $.

– For svineprodusenter var 2005 et svært godt år. Høye markedspriser og lave fôrkostnader hjalp mange bønder med å betale tilbake gjeld som var bygd opp over mange år. Prisen i april 2006 var 0,52 $ per pund (1,15 $ per kg) slaktevekt, eller 0,38 $ per pund (0,84 $ per kg) levende vekt. Den nåværende prisen ligger på break-even- nivå. Heldigvis har vi mange dyr som er kontraktsfestet til bedre priser, sier Steven.

ET GODT LIV

Steven legger vekt på at han ikke driver med jordbruk bare for pengene sin del.

– Jeg er bonde for å ha inntekter, men også for å skape gode leveforhold for familien min og for å lære barna våre at når du arbeider hardt kan du nyte fruktene av arbeidet ditt. Det å ha muligheten til å jobbe på din egen gård, på dine egne jorder og ta egne avgjørelser er også en form for inntekt.

Han er overbevist om at det vil finnes gode muligheter også for hans egne barn når den tid kommer.

– Fremtiden til jordbruket er god. Det kan bli tøft, og det vil fortsatt komme forskrifter og på bud. Det vil begrense mulighetene, men de som arbeider hardt vil få mer. Så lenge det fins folk som må fôres, vil det finnes bønder, også svineprodusenter, sier Steven Groth.

PRODUKSJONSRESULTATER 2005