Uten mer jord øker ikke matproduksjonen

Uten mer jord øker ikke matproduksjonen

Hvert eneste år blir det «lagt ned» hundrevis av gardsbruk. Men det er ikke helt sant. Noe bygges dessverre ned, men noe har også en naturlig forklaring.

Vi bør skille mellom naturlig rasjonalisering og areal som faktisk går ut av produksjon fordi de omdisponeres til andre formål eller at de er av en slik karakter at de ikke lenger er lønnsomme å dyrke.

Siden jeg ble bonde i 2006 er jeg «skyld i» en avgang på ni «gardsbruk». Noen av dem har jeg vært så heldige å få kjøpt, andre leier jeg. Men ingenting er nedlagt. De små enhetene var rett og slett så små at de ikke var drivverdige. Og forutsetningene i landet varierer. Bruksstrukturen er derfor i stor grad diktert av disse varierte forutsetningene. Mange steder har vi sikkert godt av mer strukturrasjonalisering, men dette er ikke svaret på alt. Noen tror at brukene blir mer rasjonelle bare de blir større, men da har de ikke forstått hvordan geografien langt på vei dikterer hva som er hensiktsmessige bruksenheter i Norge.

Skal vi øke matproduksjonen er det viktigere å se på naturgitte forhold enn på politiske partiprogrammer. Omdisponering av dyrket mark til andre formål uten å erstatte dem blir som å gå baklengs inn i framtida.

Norske politikere som snakker om økt norsk matproduksjon uten å relatere dette til omfanget av dyrket areal, kommer til å få et stort problem. Eller sagt ganske enkelt; de kommer ikke til å oppleve økt matproduksjon i Norge.

Land som Kina og Egypt har skjønt dette. Disse landets myndigheter har kjøpt dyrkbar jord eller inngått leieavtaler på hundre år og mer i store områder å blant annet Afrika. Slik «landgrabbing» er en uting, og det samme kan kanskje også sies om vestlige investorer som kjøper opp store arealer dyrket mark i Øst-Europa og andre steder. Men de har skjønt noe; at verdien av dyrket jord vil øke.

Skal verdens matproduksjon øke, må også arealet av dyrket jord øke.

Vidar Julien