– Tvilte oss fram til grisefjøset

– Tvilte oss fram til grisefjøset

– Vi har vel gått og tenkt på dette halvannet års tid. En levedyktig produksjon krever betydelig satsing, og det kunne vi ikke gjøre uten å tvile, tenke og diskutere en hel masse.

J

ohannes Bye og Marianne Knoph Bye på Storborg øvre i Levanger i Nord- Trøndelag tvilte seg fram til et nytt grisehus, men de valgte å satse. Dermed var det klart for en investering på mellom fire og fem millioner kroner. Langsiktighet er et sentralt stikkord når det skal satses på griseproduksjon.

MYE PENGER

– Det er klart vi synes det er mye penger. Fryktelig mye penger, istemmer de to. Samtidig ønsket de en løsning som ga dem hver sin arbeidsplass på gården. Dermed var det klart at det måtte planlegges produksjon av en viss størrelse. For med 250 mål dyrket mark, hovedsakelig kornproduksjon, og rundt 600 mål skog lå det ikke an til at begge to kunne leve av gården uten å intensivere drifta.

– Vi startet med purker tilbake i 1996, så vi er jo ikke helt uten erfaring. Men likevel er det et veldig stort skritt å ta når du vet at det vil ta 15–20 år før investeringen er nedbetalt. Og markedet har jo ikke bare utviklet seg i positiv retning i det siste, filosoferer de to der vi sitter på en benk på tunet, badet i sommersolskinn.

På en slik dag kan mørke skyer virke fjerne, men dette er sindige folk som tenker nøye gjennom det de har gitt seg inn på. De er fullt på det rene med at det er de færreste som satser stort i landbruket i håp om å bli rik. Dette handler om å skaffe seg et meningsfylt levebrød, og kanskje bygge opp noe som senere generasjoner kan bygge på. De har to små barn.

FTS-HUS

Nybygget kommer til å ruve i terrenget. Da Svin var på besøk i sommer var det ikke mye å se til huset. Men nå i oktober er vegger og takstoler på plass. Første grisinga er 12. desember, og da må i alle fall ei avdeling være klar. Det skal være sju ukers puljedrift i den nye grisehuset.

Det får tre like store FTS-avdelinger med 16 FTS-light binger i hver. I fødebingene er det plass til at åtte smågriser kan gå igjen og fôres helt fram til slakt. I tillegg til de tre FTS-avdelingene blir det bedeknings- og gjeldpurkeavdeling. Her er det også ei rekke med åtte fødebinger.

I tillegg er det 14 fødebinger i dagens gamle grisehus, som vil fungere som en fin buffer i produksjonen. Det nye og det gamle huset er dessuten bygd sammen, slik at det blir et eget utlastingsrom mellom det nye og det gamle huset.

Det nye grisehuset er vel 45 meter langt og 20 meter bredt. Det går en lang drivgang langs den ene langsida. I de tre like FTS-light-avdelingene går gangen i midten. Smågrishjørnene er lagt inn mot midtgangen, og gjødselarealet ut mot veggene. Huset er bygd med vakuumutgjødsling og våtfôring. Det er tilgang på myse.

SUKSESSFAKTORER

Hva skal til for at de lykkes? De har tenkt nøye igjennom hva som kreves. Blant annet er de forberedt på å bruke mye tid i fjøset, spesielt i forbindelse med grising.

– Det er klart at hele produksjonsprosessen, fôring, bedekning og inseminering, samt den intensive tida i forbindelse med grising er veldig viktig. Under grisinga er jeg nok i fjøset tre-fire ganger hver eneste natt, sier Johannes. Da kommer det godt med at han har lett for å sovne igjen.

Men slik innsats krever at begge er psykisk innstilt på det som venter dem. Men de er fast bestemt på å gjennomføre prosjektet, og er temmelig sikre på at det er dette de vil gjøre de neste 15–20 åra. Antakelig etter det også.

– Vi legger opp til å fôre fram 900 slaktegriser ved topp produksjon, og overskytende smågris selges til en nabo som driver ren slaktegrisproduksjon. Mye skal klaffe i et opplegg som dette. Ikke minst må vi holde et våkent øye med dødeligheten, sier Marianne.

Siste året hadde de 11,5 avvente grisunger per purke i kullet, og de mener begge at dettte kan forbedres. Det eksisterer ingen trylleformel for å lykkes, men det er ingen ulempe å få jobbe med det en liker å jobbe med, sier Marianne og Johannes.

For de koser seg sammen med dyra. Å være bonde betyr at en ser resultater av arbeidet, og det synes begge har en verdi i seg selv. I Levangerdistriktet er det også et veldig aktivt og godt produsentmiljø. Det er lett å finne noen å dele erfaringer med.