Trener bønder i lederskap

Trener bønder i lederskap

Svensk landbruk har vokst inn i en arbeidsgiversituasjon. Som bedriftsleder med ansatte må du arbeide med personalutvikling og eget lederskap. Du må gi fra deg kontroll til medarbeiderne dine. Det er ikke bestandig like lett.

– Dette er vanskelig og ubehagelig for mange bønder, sier den svenske personalutvikleren og bedriftsledercoachen Annika Bergman.

Trenden i Sverige er tydelig. Den kraftige strukturutviklingen i landbruket har skapt færre og større enheter med flere ansatte. Nye fjøs som prosjekteres har plass til 500 til 1500 purker. Denne utviklingen har økt søkelyset mot personalets rolle for virksomhetene. Hvordan bidrar de ansatte til produktivitet og lønnsomhet?

– Svensk landbruk har vokst inn i en arbeidsgiversituasjon, sier Annika Bergman.

– Som bedriftsleder har du en produksjon og en spesiell interesse for husdyr, teknikk og biologi. Så kommer det som en ubehagelig overraskelse at du må få folk til å jobbe sammen. Mange opplever dette som veldig brysomt. De sier det er mange lover og regler, og at det er dyrt. Det stemmer, men dette har også en positiv side. Det blir mer folk på gården, du får en mer sosial situasjon, du får noen å diskutere med. Jeg tror ikke den ensomme bonden er så vellykket, sier Bergman, som er unik i sitt slag i Sverige: Hun er konsulent innen personalledelse og personalutvikling og coach for eiere og arbeidsledere på store gårder i Sverige med mjølk og gris.

ANSATTE SOM RESSURS

Der rådgivere og andre snakker produksjonsmål som kilo tilvekst og fôrutnyttelse snakker Bergman om de ansatte som en ressurs, om kompetanseutvikling, informasjonsflyt og nettverksbygging.

– Bønder er vant til å snakke om verdier i penger. De forholder seg til produktivitet og lønnsomhet uttrykt som tall i resultatregnskapet. De er ikke vant til å tenke på verdien av sin egen kompetanse og sitt eget nettverk og personalet som ressurs, sier Bergman.

Hun sier at i mange tilfeller er opp mot 60 prosent av de egentlige verdiene i en landbruksvirksomhet skjult under vannflata. Under den berømte toppen av isfjellet.

– Mange setter ikke verdi i kroner og øre på disse ressursene, som kan være de som er helt avgjørende for hvordan det går med virksomheten i framtiden, sier hun.

TRENER EIERNE

Ifølge Bergman er det i dag skralt med tilbudet til lederutdanning innen svensk landbruk. Alle organisasjoner som burde slutte opp om en satsning på utdanning i ledelse og personalutvikling har hovedfokuset et annet sted. Selv har hun fått god respons på arbeidet som coach for eiere av landbruksvirksomheter, eller arbeidslederne deres.

Hun sier hennes jobb ikke er å gi svar, men å stille spørsmål og få menneskene med lederansvar til å fundere rundt rollen sin og utvikle seg som leder. Det betyr å ha øye for de menneskene han eller hun jobber med og se til at også de utvikler seg. For å få et bilde av hvordan ansatte og ledelse på gården fungerer sammen intervjuer hun også de ansatte på de gårdene.

GLEMMER MENNESKENE

Bergmans erfaringer er at mange ledere er flinke til å legge strategier og sette opp mål. De setter seg målbare produktivitets- og lønnsomhetsmål. Problemet er at de glemmer dem som skal utføre jobben. Det betyr i praksis at de ikke ser til at det de setter seg som mål blir gjort. De glemmer at de også må forholde seg til mennesker.

– Mange eiere av landbruksforetak er entreprenører, de ser til at bedriften vokser fort. Men de må også utvikle seg som bedriftsledere. Det betyr at de må slippe litt på kontrollen. De må delegere nedover, de kan ikke ha kontroll på alle detaljer. Dette er vanskelig og ganske ubehagelig for mange bønder, sier Bergman.

SLIPPE KONTROLLEN

Hovedproblemet for mange eiere av store enheter er at de innser at de er 101 prosent avhengig av kompetent personale hver eneste dag. De skjønner at de må gi fra seg ansvar for lønnsomhet og resultat til kompetente medarbeidere. Dette skaper en hel del usikkerhet og angst. Ikke minst fordi mange også forstår at de må posisjonere seg som arbeidsgivere for å sikre seg kompetent arbeidsleder og ansatte.

Og her kommer coachen, eller hjelpetreneren, inn. Hun spør: Hva slags type eier eller leder er du? Hvordan er innstillinga di til andre mennesker? Er du ekte opptatt av mennesker? Gir du andre bekreftelse? Er du lyttende eller drivende? Hvordan reagerer du i ulike situasjoner?

Bergman sier at jobben hennes blant annet er å bidra til å øke selvinnsikten både hos ansatte og ledere. En forutsetning for denne prosessen er åpen kommunikasjon.

ÅPENHET OG LOJALITET

En av kjepphestene hennes er at de ansatte må få innsyn i gårdens økonomi og informasjon om bedriftens strategier.

– Det sikrer lojaliteten hos de ansatte. De vet hva som gjelder, og føler seg trygge, sier hun.

Bergman understreker hvor viktig det er at de ansatte må være de første som får informasjon om gårdens investeringsplaner. De skal ikke høre på bygda at arbeidsgiveren deres har planer om å kjøpe ny skurtresker eller har leid 50 dekar til.

Faste møter med de ansatte er en annen av Bergmanns kjepphester. Uformelle samtaler er bra, men informasjonsmøter sikrer at alle har fått samme informasjon og at det finnes rom for diskusjon.

– Det fineste jeg hører er når de ansatte sier «vårt företag». Da har du lyktes som leder, sier Bergman, som selv er deleier i en stor svineproduksjon.

– Da har du skapt trivsel og engasjement, ansvar og tillit.

BRED KOMPETANSEHEVING

Annika Bergman snakker også varmt for at arbeidsgiveren skal ha årlige utviklingssamtaler med medarbeiderne der blant annet kompetanseutvikling bør være et sentralt tema.

– Mange synes medarbeidersamtaler er vanskelig, men det er viktig å ikke stille så store krav til seg selv i starten, foreslår hun. Hun sier at mange har en tendens til å sende folk på kurs som en belønning, i stedet for å tenke igjennom hva som er viktig for den ansatte og for bedriften. Hun sier at kompetanseheving må ses breiere enn å plassere folk i en forelesningssal. Nettverksbygging gjennom erfa-grupper er et eksempel på kompetanseutvikling. Lære av andre, stille spørsmål, analysere og diskutere. Selv har hun på sin gård i en periode utvekslet personal med en annen svinebesetning. Det har vært til inspirasjon for arbeidslederne.

– Da opplever du at de kommer tilbake med nye ideer, eller at de sier de er fornøyd med noe slik vi har det hos oss.

NORSK VERDENSKLASSE

Bergman har tidligere vært i Norge og forelest om personalutvikling i Landbrukets Arbeidsgiverforening. Hun har også lært norsk svineproduksjon å kjenne som prosjektleder for Quality Genetics i utviklingen av samarbeidet med Norsvin om utveksling av avlsmateriale.

På spørsmål om hun har registrert noen forskjeller mellom Norge og Sverige når det gjelder driftsledelse og organisasjon, svarer hun at hun ikke kjenner så godt til den norske primærproduksjonen. Derimot er hun imponert over, og litt misunnelig på den rådgivning, forskning og utvikling som norske bønder har tilgang til.

– Det er forskning og utvikling i verdensklasse. Det er åpenbart at det finnes ressurser til dette i Norge. FoU har en bred base, og kommer alle til gode. I Sverige skrellet vi bort det meste av rådgivningen da vi omorganiserte slakteriene. Det harde presset førte til at bare de aller største gårdene ble stimulert gjennom egne avtaler med slakteriene og høyere avregningspriser. Det førte til at mange mindre gårder med dyktige produsenter falt av lasset. De hadde kanskje fortsatt hvis de hadde fått bekreftelse på det de drev med. For det handler mye om nettopp det. Å få bekreftelse på det du gjør, sier Annika Bergman.

Svineprodusent og styreproff

Annika Bergman (40) var i fjor prosjektleder for Quality Genetics’ samarbeid med Norsvin om utveksling av avlsmateriale. Ved siden av å være konsulent, coach og foreleser i personalutvikling og -ledelse i landbruket, er hun deleier i en svineproduksjon som er i ferd med å bygge ut fra 350 purker i kombinert produksjon til 700 purker. Der har Bergman ansvaret for personale og økonomi. Hun har også bakgrunn som rådgiver i en av de tidligere regionale, bondeeide slakteriene. Bergman kan skilte med flere tillitsverv på toppnivå i svensk landbruk. Inntil i sommer satt hun i styret i interesseorganisasjonen Sveriges Grisproducenter. Hun har også vært styremedlem i det lille, regionale Kalmar läns slakteri, som holdt seg utenfor da de andre slakteriforeningene for noen år siden fusjonerte til Swedish Meats. I dag er Bergman styrerepresentant i landbruksdivisjonen i de svenske felleskjøpene Lantmännen. Hun er også mangeårig styremedlem i den svenske parallellen til Landbrukets Arbeidsgiverforening, Skogs- och Lantarbetsgivareförbundet.