Transpondersystem best for den nøyaktige røkteren

Transpondersystem best for den nøyaktige røkteren

Optimal innstilling av utmatingshastighet, porsjonsstørrelse og tid i fôrautomaten er helt avgjørende for god funksjon og demping av transponderfôringens svakheter; konflikter, aggresjon og skader når de drektige purkene går i automatkø.

Det viser en ny svensk studie. Interessen for transponderfôring til drektige purker har økt i Sverige i takt med at det har kommet nye systemer som er mer solide i konstruksjonen enn de første som kom på 1980-tallet.

Lavere investeringskostnader enn alternative løsninger for drektige purker, fleksibilitet og mulighet for individuell fôring.

– Første generasjons transpondersystem hadde mange problemer både teknisk og biologisk, sier forsøksleder Anne-Charlotte Olsson ved Sveriges lantbruksuniversitets (SLU).

– Automatene var ikke robuste nok, grindene havarerte, og det fantes ikke nok kunnskap om hvordan planløsningen bør se ut i slike system. Mange hadde det for trangt rundt automatene. Det var ikke nok plass til å danne kø og purker som lå og hvilte fikk ikke ligge i fred.

Biologisk problem

Anne-Charlotte Olsson og hennes kolleger ved Lantbrukets bygnadsteknik, en avdeling av landbruksuniversitetet, har nylig avsluttet en studie der de har sett nærmere på hvordan de nye transpondersystemene fungerer. Tre besetninger, to i Sverige og én i Danmark, har vært med i studien som i alt omfatter rundt 350 purker. I besetningene har forskerne gjort manuelle funksjonsstudier som betyr att de har stått i grisehusene og observert hvordan teknikken fungerer og hvordan purkene oppfører seg i og rundt automatene. For som Olsson sier, datamaskinen forteller egentlig veldig lite om hva som skjer rundt automaten. Den registrerer hvilke purker som har vært inne i automaten, hvem som har spist og når, og den viser alarmlister over hvilke purker som ikke har spist.

Studien konkluderer med at konstruksjonen på andre generasjons transpondersystemer holder mål. Derimot har forskerne fortsatt innvendinger mot hvordan purkene har det i systemet. Elektronisk fôring harmonerer dårlig med grisens biologi.

Hierarki og mobbing

I køen foran fôrautomaten kommer purkenes tøffe hierarki ekstra tydelig fram.

– En stor, gammel, kraftig og sterk purke er alltid øverst i hierarkiet. Den gjør egentlig akkurat som den vil. I studien var det enkeltindivider som var inne i automaten over femti ganger i løpet av ett døgn, forteller Olsson.

– En liten og svak ungpurke kan ha problem med å komme inn én gang. Den tør ikke å utfordre den store, feite purka.

Den store purka tar seg gjennom automaten gang på gang, dels for å markere at hun er sjefen, dels for å spise opp rester av fôr som måtte ligge på golvet etter forrige purke. At det ligger rester av fôr på golvet kan ifølge Anne-Charlotte Olsson ha sammenheng med at innstillingen av automaten ikke er god nok. Det kan handle om hastigheten på utfôring, størrelse på porsjonene, tid mellom porsjoner og tid fra siste porsjon blir sluppet ned til den bakre grinda åpner seg og neste purke kan komme inn.

– Hvis porsjonene kommer for tett, eller er for store, begynner purke å slafse og søle på golvet. Når den bakre grinda åpner seg og neste purke trykker på bakfra, er den ikke ferdig med å spise, og fôrrester blir liggende igjen på golvet, forteller hun.

Derfor lønner det seg for purker som allerede har spist å besøke automaten én gang til. Så viser også studien at en tredjedel av purkene som står i kø allerede har spist.

Skader og sjuk atferd

Ifølge forskerne oppsto det konflikter mellom purkene for hver tredje purke som gikk inn i automaten. Forskerne konkluderer med at omfanget av fysiske skader hos purkene og stereotyp atferd ligger markant over det som er vanlig i tradisjonelle system. Alle besetningene hadde purker med særegne biteskader ved haleroten. En annen typisk skade i transpondersystemene var biting i kjønnsåpningen som ble registrert hos så mange som halvparten av purkene i én av besetningene.

– Når purker slåss, angriper de normalt hals og skuldre. Angrepskader i endene er unormale skader og kan oppstå hos ei purke som er ferdig med å spise, men som nekter å gå ut selv om den bakre grinda åpnes. Skadene kan også oppstå når ei purke står og spiser fôrrester fra golvet, den bakre grinda åpnes og neste kommer inn, men purka er så tøff at den fortsetter å spise ferdig, forteller Olsson.

Av stereotyp adferd, handling som manisk gjentas om og om igjen uten å ha noen funksjon, nevner Olsson spyttygging.

– Purka står og tygger og slafser så spyttet renner, og det tolker vi som et tegn på at systemet ikke fungerer for alle dyr, sier Olsson.

Vanskeliggjør tilsyn

Et annet dilemma er at i dag fôres drektige purker i svenske transpondersystem nesten alltid på natten. Årsaken til det er at systemet gjør det mulig i besetninger med store grupper å sortere ut purker som hørere til samme reproduksjonsstadium. Datamaskina programmeres og etter å ha vært i automaten ledes de rette purkene ut i en egen seksjon. Når røkterne kommer på jobb om morgenen er rett gruppe skilt ut, og skal kanskje medisineres eller inn i grisningsavdelingene for grisning. Nattfôringa har flere baksider, ifølge Anne-Charlotte Olsson.

– Griser er dagaktive flokkdyr og vil helst spise i gruppe og om dagen. Men drektige purker får små mengder fôr i høy konsentrasjon og er nesten alltid sultne. Så det er klart, får de mat om natten, så spiser de, sier Olsson.

Hun påpeker at den individuelle fôringa om natten gjør tilsynet av grisene vanskeligere. Purkene spiser på forskjellige tidspunkt, og når de spiser er det ingen røkter der. Når alle purker fôres om dagen og i gruppe er det lett å se om noen har beinproblemer og ikke tar seg til troa. I transpondersystemet kan du se på dataskjermen hvilke purker som ikke har spist og må deretter gå og lete opp de individene. Derfor mener Olsson det er viktig å være realistisk i forhold til tidsforbruk i dette systemet.

Ikke idiotsikkert

Et råd til produsenter som har transponderfôring er ifølge Anne-Charlotte Olsson å ta skader på purkene på alvor. Det betyr at noe er feil. Et annet råd er å ta en gjennomgang av innstillingene.

– Ta et aktivt valg av innstillingene selv, og ikke bare følg det som utstyrsleverandøren anbefaler av utmatingshastighet og tider, sier hun.

Ettersom drektige purker som regel er sultne, er halm i systemet viktig slik at de har muligheten til å fylle magen og roe seg ned.

Til de som funderer på å kjøpe fôrautomater anbefaler hun å reise rundt å titte hos andre produsenter. Selv om produsenter har valgt samme fabrikat, fungerer de ulikt i ulike besetninger, ettersom systemene er stilt inn forskjellig og planløsningene varierer. Dessuten bør den som skal stelle purkene være av den nøyaktige typen.

– Dette er ikke et idiotsikkert system som går av seg selv, sier Olsson.

– Det krever en røkter som er flink til å observere hvordan dyra har det og som tar affære med én gang hun eller han ser noe unormalt. Systemet passer ikke for den som tenker at purka åt ikke i dag, men det ordner seg sikkert i morgen.