The point of no return……………

Vi lever i et samfunn hvor man fjerner seg mer og mer fra livets harde realiteter. Enhver sykdom skal overvinnes. Og død, både hos folk eller dyr, skal være nærmest ikke-eksiterende. Dette gjelder, selv om død og fødsel faktisk er to sider av samme sak. Vellykkede liv, i overflod og luksus, tegnet og skapt ut av TV-serier fra USA, blir forbilde for stadig større del av befolkningen. Stadig mindre andel av vår inntekt i den såkalte vestlige verden, går til mat. Nei, maten skal være så billig som mulig, mens pengene skal rekke til feriereiser, klær og sko, hus, bil og ikke minst båt…..!

Maten skal være billig, samtidig som folk flest får stadig mindre kunnskap om hvor maten kommer fra. Alle har et søskenbarn på Gjøvik, sa Alf Prøysen. Eller, alle har en onkel eller kusine eller bestefar som driver gård. Eller rettere sagt , hadde en slektning som driver gård. I takt med økt urbanisering og stadig færre aktive bønder, blir kunnskapen og slektskapet for folk flest om det praktiske liv på gården mer og mer fjern.

Men av og til får folk flest, via media eller andre arenaer, innsyn i slakteprosessen. Uten den basiskunnskapen man hadde før i tida, blir det da ofte sterke reaksjoner på det som aldri kan bli noe vakkert skue, uansett hvordan man utfører slakteprosessen. For slakting, blod og døde dyr er intet koselig syn, men er et nødvendig ledd i prosessen fra oppdrett av husdyr og fram til produktene vi tilbyr forbrukeren. Men fallhøyden, den negative reaksjonen, øker stadig ved slikt innsyn, i takt med en samfunnsutvikling mer og mer fjernt fra primærnæringene og livets harde realiteter.

Professor i sosialantropologi Runar Døving, uttaler i Nationen at det ikke er industriens skyld at veien fra dyr til kjøttprodukt har blitt lang. Nei, problemene i denne sammenheng kommer fra den barnekultusen vårt samfunn gjennomsyres av. For å bevare barnas uskyld, skal de polstres mot livets realiteter. Dermed skal alt støtende og problematisk fjernes, for eksempel slakting av dyr, sier professoren.

Derfor kan ikke lenger slakteriene ha skoleklasser på besøk, eller la pressen gå fritt rundt i anleggene, av frykt for hvilke bilder som kan komme ut og provosere befolkningen, voksne så vel som barn. For samfunnsutviklingen har ført oss til ”The point of no return”, det vil si at man kan ikke lenger kan satse på en strategi om å gi innsyn for folk flest jevnt og trutt. Nei, strategien videre må være å skjerme for innsyn for folk flest, men ha dyrevelferd i høysete, alltid ha dyrevelferd i høysetet hver gang – for hvert eneste dyr som skal slaktes!

Til slutt må jeg minne om at barn i trygge omgivelser, forstår og tåler det meste. Det vil jeg tro at alle som har utfordret unger i ulike situasjoner har latt seg imponere av. Det handler om involvering og åpenhet også med barna. For noen år siden hadde jeg en slik opplevelse hjemme på gården. Vi hadde over sommeren fôret opp ti slaktekyllinger som vi hadde ”arvet” fra et Åpen gård-arrangement i bygda. Raskt nærmet det seg tiden da de skulle slaktes, og jeg står der sammen med min datter Mari og ser på disse kyllingene. Mari på åtte år, hadde hatt ansvaret for å stelle og fôre disse kyllingene hele sommeren. Og da, mens jeg står der og kvier meg for å forklare Mari at det nå nærmer seg slaktetid for disse kyllingene, så sier Mari brått; ”Du pappa, skal vi marinere dem, eller?”

Rolf Ole Tomter