Tema Energi

Tema Energi

Vestfold får kanskje første store biogassanlegg i Norge der landbruket er involvert. Det er lettere å få økonomi i et stort anlegg en flere små. Biogass på gårdsnivå lønner seg trolig bare på gårder med spesielle forutsetninger.

Ivar Sørby fra Våle i Vestfold er trolig den svinebonden i Norge som kan mest om biogass. Nå er han deltidsansatt i et biogassprosjekt i fylket. I tillegg er han involvert i prosjekter i Akershus og Rogaland. Prosjektet i Vestfold er foreløpig kalkulert til å koste omkring 300 millioner i investeringer. Det vil da ta imot og behandle 60 000 tonn husdyrgjødsel pluss 40 000 tonn matavfall. Gevinsten blir metangass tilsvarene 8 millioner liter diesel pluss 24 200 tonn mindre C0² utslipp. Og mer husdyrgjødsel (biorest) med større virkningsgrad blir spredd på Vestfoldjordene.

– Husdyrgjødsel og landbruk er viktig når det gjelder biogass både for å få bedre miljøprofil og for å klare økonomien i prosjektene. I Vestfold har vi regnet inn i prosjektene at gjødsel må fraktes opp til to-tre mil inn til biogassanlegget og det må fraktes ut igjen for å spres. Likevel blir det stor miljøgevinst, sier Sørby.

Landbruket må på banen

En fersk stortingsmelding fra juni i år (st.meld nr. 39) sier at 30 prosent av husdyrgjødsel skal inn i et biogassprosjekt innen 2020. I Vestfold har en allerede tatt høyde for dette. 60 000 tonn er nettopp 30 prosent av husdyrgjødsla i fylket. Og landbruksdelen av prosjektet har nylig fått 724 000 kroner i statlige midler for å sy det hele sammen. Her er både landbruk, kommuner og avfallsselskap viktige brikker.

– Det skjer noe på biogass mange steder om dagen, men flere steder er ikke landbruket på banen. Det burde de være. Prosjektene blir bedre med landbruk og husdyrgjødsel, mener Sørby. Men Vestfold har fått dette på plass. De har etablert et samarbeid med kommuner, avfallselskap og landbruket. Og de vil trolig være først i løypa med å oppfylle den nye stortingsmeldingen. – Går dette etter planen er vi i full drift om tre-fire år, tror Sørby.

Små anlegg ikke lønnsomme

Sørby har i flere år jobbet med å etablere et biogassanlegg hjemme på egen gård. Det prosjektet er nå skrinlagt. – Det ble rett og slett ikke lønnsomt, forklarer Sørby. Han mener det bare er i spesialtilfeller slike anlegg blir lønnsomme. Et biogassanlegg leverer for eks. en jevn mengde energi hele året. Finnes det avtager/marked for denne energien både sommer og vinter? Det kan produseres strøm, men vil det være lønnsomt?

–Det beste er et større anlegg, fordi en kombinerer gjødsel og matavfall, og fordi vi da kan forvandle biogass til drivstoff for biler og busser, forklarer Sørby. Det er nettopp det anlegget i Vestfold skal gjøre. Drivstoffproduksjonen vil tilsvare behovet til 10000 personbiler som kjører 16 000 km med et forbruk på 0,5 liter pr. mil. Men det er bybussene i Vestfold som trolig blir markedet i starten. I Sverige tror også myndighetene på en framtid i biogass. Der har de satt krav til at hele bilparken skal gå på biobrensel innen 2030. Viktig i dette er større biogassanlegg.

Konkurrent til Yara

De 60 000 tonn med gjødsel inn til anlegget i Vestfold er ikke tenkt fra bønder med for lite spredeareal. – I Vestfold er i utgangspunktet ikke spredeareal noe problem, og dette er ikke drivkraften i prosjektet. Og med biogassprosjektet blir 60 000 tonn gjødsel pluss matavfall til nesten 100 000 tonn biorester slik at vi får økt gjødselmengden som skal spres, forklarer Sørby. I tillegg vil N-virkningen av gjødsla være noe større enn før biogassprosessen. P- verdien kan derimot bli noe lavere og mer stabil.

– En fordel er at vi tar prøver av biorestene, slik at vi får vite eksakt hva som spres, forklarer Sørby. En del av prosjektet er å bygge opp lagertanker til den ekstra gjødselmengden på gårder uten husdyr. Vestfold har store kornarealer der det ikke er husdyrproduksjon. – Vi blir en konkurrent til Yara, og vil dekke mer av fylkes gjødselbehov selv, opplyser Sørby.

Hvem betaler transport?

Noe av hovedutfordringen i biogassprosjektet er at transport av husgjødsel og biorester koster. Spørsmålet er hvem som betaler regninga? – Første forutsetning er at transport og logistikk må gjøres effektiv og rimelig. Trolig vil det meste av transporten skje med spesialbiler. Og de som ikke har husdyr og mottar biorester kan ikke betale mer for ferdig spredd gjødsel enn hva Yara-gjødsel koster, sier Sørby. I tillegg må avfallselskaper bidra noe, og husdyrbonden må betale noe av regninga. – Men framover blir vanndirektivet (se Svin nr 4/2009) og fosforinnhold i jorda mer retningsgivende for gjødselspredning enn spredeareal. Det er derfor en god del husdyrbønder, også i Vestfold, som trenger å sende av gårde deler av gjødsla si, sier Sørby.

Og nær biogassanlegget, der transporten blir rimeligst, tenker han seg at alle husdyrbønder sender all gjødsla til biogassanlegget. Så får bonden i retur den mengden biorest de trenger for å spre på egen gård. Sørby tror de klarer å lage en biorest som vil ligne Yaras 25-2-6 gjødsel. Den passer godt på husdyrgårder.

Mulighet i Rogaland

Vestfoldprosjektet skiller seg fra Rogalands ved at bioresten (gjødsel + matavfall) etter biogassproduksjon skal tilbake til bonden. – Det gir den klart best lønnsomheten i prosjektet, mener Sørby. Alternativet er en dyr og energikrevende avvanningsprosess. Og den resten som en da får, må pelleteres. Det er også krevende og vil koste. Pelleterte biorester må ha gode spredeegenskaper for å være salgbare. Men da kan de transporteres med tanke på bruk langt unna produksjonsstedet.

– I Rogaland har de tenkt at bare gjødsel som er «til overs» på gården meldes inn i prosjektet, sier Sørby og blir engasjert. – Det hadde vært klart bedre både miljøprofil og lønnsomhet hvis de hadde latt det aller meste av gjødsla i et område gått gjennom biogassprosessen. Og husdyrbonden hadde spredd en biorest med kjent NPK-innhold på jordene sine. Da hadde ikke Yara hatt kunder i Rogaland, og bøndene kunne også eksportert gjødsel, mener Sørby.