Svinekjøtt på importert kraftfôr?

Kommende stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken vil rette fokus mot økt selvforsyningsgrad. I debatten møter svinenæringa argumenter om at den norske svineproduksjonen foregår på importert kraftfôr. Dette er ikke korrekt.

Svinekjøtt på importert kraftfôr?

Kraftfôrforbruket her i landet har økt jevnt og trutt de siste 10 åra. Fra 1999 til 2008 økte det totale forbruket med 8,4 prosent, og det meste av dette er dekket opp av importerte karbohydrater. Importen av karbohydrater til kraftfôr har imidlertid variert mye ut fra størrelsen på kornavlingene og andel hvete som har vært god nok som mathvete. I 2008 kom ca 29 % av karbohydratene fra import.

Mest kraftfôr til drøvtyggerne

Svin har innhentet offentlig statistikk fra 2008, som viser at drøvtyggerne spiser ca 52 % av alt kraftfôr her i landet. Grisen står for 26 %, mens fjørfe ca 21 %. Ut fra husdyrkontrollen for ku ble melka i 2009 produsert med en kraftfôrprosent på 40,1. Det har derfor gått med snaut 550.000 tonn kraftfôr til melkeproduksjon hos ku og geit. Dersom vi, svært forenklet, sier at resten av kraftfôret har gått til kjøttproduksjon hos drøvtyggerne, har det gått med 3,6 kg kraftfôr pr kg kjøtt. Til sammenligning bruker svin 3,8 kg kraftfôr ut fra tabell 1.

Tabell 1: Nøkkeltall fra 2008 – kilde: SSBKraftfôr, tonn ProduksjonKjøtt, tonn Melk (egg), i 1000 liter(tonn)Svin 472408 122706 Storfe 86449 1530300Småfe 24246 20000Drøvtyggere 943288 Fjørfe 380069 84723 (55869)Annet 36692 669 SUM 1832457 318793

Hvor mye korn importeres og hvorfor importeres det?

Import av karbohydrater (korn, biprodukter av korn, roesnitter og melasse) til bruk i fôr til produksjonsdyr foregår innenfor kvoteordninger. Størrelsen på kvotene fastsettes i forhold til mengde norske korn tilgjengelig for kraftfôrprodukjon, samt tilgjengelig kli fra norsk matmelproduksjon, og forventet kraftfôrproduksjon i aktuelt kornår.

Det skilles mellom faglig nødvendig import (minimumsimport) og suppleringsimport. Faglig nødvendig import er import av de typer karbohydrater vi ikke har her i landet, eller som ikke er tilgjengelig i store nok mengder for å lage kraftfôr av ernæringsmessig riktig kvalitet. Eksempler på råvarer som havner i denne kategorien er melasse, roesnitter, hvete (normalt sett produseres det ikke nok fôrhvete i Norge til å dekke behovet til produksjon av fjørfekjøtt), mais og durra. Supleringsimport er den import som foretas for å dekke opp behovet for karbohydrater i de år der den norske kornavlingen ikke er stor nok til å dekke behovet til kraftfôrindustrien. Sett over tid er størrelsen på det vi kaller faglig nødvendig import forholdsvis stabil, den kan påvirkes noe av forholdet mellom fôr og mathvete i det enkelte år og en har i et 10 års perspektiv sett at kravet til faglig nødvendig import har økt en del som følge av en kraftig vekst i produksjon av fjørfekjøtt, samt økte krav til avdrått og dermed høyere kraftfôrrasjoner i mjølkeproduksjonen.

Det er SLF som fastsetter størrelse på kvoter for import av karbohydrater. Dette skjer ut fra prognoser utarbeidet av Norske Felleskjøp når det gjelder tilgang av korn og forventet kraftfôrforbruk.

For sesongen 2007/2008 var størrelsen på kvotene om lag 500 000 tonn, i 2008/2009 var kvotestørrelsen på importbehovet til kraftfôrindustrien på omtrent 250 000 tonn, mens den for sesongen 2009/2010 var tildelte kvoter for karbohydrater til bruk i kraftfôrproduksjonen 311 000 tonn.

Variasjon i kvotestørrelse gjenspeiler i stor grad variasjon i størrelse på norsk kornavling.

Import går i liten grad til gris

I 2008 kom ca 29 % av karbohydratene i kraftfôret fra import. Selv om det ikke finnes eksakt statistikk for hvor mye av dette som går til de forskjellige dyreslagene, er det en kjensgjerning at det aller meste av dette går til mjølkeku og fjørfe. Tilbakemelding fra den norske kraftfôrindustrien forteller at karbohydrat i svineblandingene stort sett består av 90 – 100 % norsk korn, og at importen i hovedsak gjelder suppleringsimport av hvete og noe melasse. Dersom vi antar at 5 % er importert, utgjorde svinets andel kun 6 % av karbohydratimporten i 2008.

Figur 1 viser andelen norsk råvare når det gjelder sum protein og karbohydrater for sesongene 2008/09 og 2009/10. Tallene er hentet ut fra FK Agri sine anlegg på Stange og Kambo. I norsk korn ligger også hvetekli – norske erter og oljefrø

Figur 1. Andelen norske råvarer ved 2 anlegg i FK Agri.

Grisen er en stivelsesfordøyer og bør i stor grad ha stivelse som er forholdsvis lett nedbrytbar. Innholdet av denne type stivelse er størst i de kornartene vi dyrker i Norge, altså bygg, havre og hvete. Drøvtyggere derimot bør ha mer vombestandig stivelse. Jo høyere kraftfôrandel, jo høyere inngang av vombestandig stivelse, noe som igjen tilsier mer bruk av kornråvarer som mais og durra. Dersom vi skal ha stort innslag av mais og durra i svinefôr må disse råvarene varmebehandles kraftigere enn de norske kornråvarene for å få samme fordøyelighet på stivelsen.

Til slaktegrisblandinger, som er det største fôrvolumet til gris, er bygg hovedråvare. I et typisk gjennomsnittsår består slaktegrisblandingene av 40 – 65 % bygg, avhengig av hvor i landet en er. Videre brukes gjerne 20 – 30 % havre. Havre gir noe tilførsel av fiber, aminosyresammensetningen er god (bedre enn i bygg og hvete) og vi får tilført noe fett. De siste to årene har norsk havre i liten grad blitt benyttet i kraftfôret på grunn av mykotoksinnivået, men med normale verdier på havren så er den både ernæringsfaglig gunstig og prisgunstig.

I de årene vi har stor tilgang på mye norsk hvete benyttes dette også i slaktegrisfôr. Til smågris og diepurker benyttes noe mer energirike kornslag som hvete, mais eller durra – fordi disse kornslagene har høyere energiinnhold enn bygg og havre. Normalt dekkes dette behovet av tilgjengelig av norsk hvete.

Kan vi bruke mer norsk korn i kraftfôret i Norge?

Norsk planteproduksjon og husdyrproduksjon lever i et skjebnefellesskap med gjensidig avhengighet både i forhold til rammevilkår og i forhold til velvilje både hos norske forbrukere og politikere. Det er neppe velvilje til å opprettholde noen robust bærekraftig norsk husdyrproduksjon uten at denne samtidig er tuftet på et norsk fôrgrunnlag, like lite som det vil være rom for noen utstrakt norsk planteproduksjon uten avsetningsmuligheter i en norsk husdyrproduksjon.Derfor er det avgjørende at samarbeidet og forståelsen mellom disse næringene fungerer godt. Det har vært en betydelig vekst i produksjon av fjørfekjøtt i Norge, og vi ser en stadig mer intensiv produksjon både hos storfe og hos gris. Dette innebærer både økt bruk av kraftfôr og mer konsentrert kraftfôr, både med tanke på protein og energi. Produksjon av kornsorter med høyt energi- og proteininnhold, fremforedling og dyrking av kornsorter som har en stivelseskvalitet som bedre møter kravene fra intensiv mjølkeproduksjon og fortsatt høyt fokus på hygienisk kvalitet, er noen stikkord i denne forbindelse.

Ideologi og politikk

Ideologisk sett ville det selvsagt være ønskelig med en sterkere utnytting av landets grovfôrressurser (se Norsvins innspill til den nye meldinga innen dette området). Utviklingen har imidlertid gått sterkt den andre veien. Strukturendringer og rovdyrproblematikk har ført til at sauenæringa har blitt mer kraftfôrbasert. Eksplosjonen av antall samdriftsfjøs innen mjølkeproduksjon har ført til langt høyere kraftfôrforbruk, og tilsvarende mindre beiting av marginale områder. Samtidig ser vi at også kornarealer kommer ut av produksjon. Det er en kjensgjerning at endring i arealstruktur og mekanisering har ført at de minste enhetene forsvinner. Det må sterk politisk lut til for å snu denne trenden, så sterk at den kan virke urealistisk.

Grisen i menneskenes matfat

Globalt sett hadde det selvsagt vært mer etisk forvarlig om alt korn kunne gå direkte til mennesker, i stedet for å gå via kjøttproduksjon eller ”forsvinne” helt i form av energi til biler og industri. Det aller meste av kornet vi produserer i Norge har imidlertid ikke en standard som dagens industrialiserte samfunn kan benytte direkte til menneskemat. Dersom vår landbrukspolitikk ønsker størst mulig selvforsyningsgrad bør det norske kraftfôret benyttes til de som utnytter det best. Her er grisen unik, der sågar avlsarbeidet er basert på at grisen skal utnytte norske råvarer.

Mer norsk korn til mennesker, svin og fjørfe

Her kan du lese hvilke innspill Norsvin har gitt til ny stortingsmelding når det gjelder selvforsyningsgraden:”I lys av økt globalt og nasjonalt matbehov bør ambisjonene settes høyt når det gjelder Norges selvforsyningsgrad. Nasjonal sikkerhet må settes i fokus for å få definert en selvforsyningsgrad (jmfr Tjernobyl, sykdomsepidemier, ”askeskyer” med mer).

Optimal utnyttelse av inn- og utmark er nøkkelen til økt matproduksjon. Dette vil si at mer av det norsk-produserte kornet må benyttes til menneskemat og svin/fjørfe, og at drøvtyggere må øke utnyttelsen av de øvrige arealene. Svinekjøttproduksjonen vil kunne øke, ut fra sin effektivitet og sterke utnyttelsesgrad av norskprodusert fôrkorn. Dagens kanaliseringspolitikk, med den økonomiske ”terrorbalansen” når det gjelder økonomi mellom korn – gras, må videreutvikles.

Dette innebærer økonomisk stimulans for;• utnytting av beiteressurser og dyrking av kvalitetsgrovfôr• å frigjøre kraftfôrforbruk fra drøvtyggere, slik at korn i større grad kan nyttiggjøres direkte til menneskemat og til fôr til svin/fjørfe• dyrking av/forskning på kvalitetskorn og proteinkilder• økt forskning for ytterligere effektivisering (avl) i fôreffektivitet basert på norske råvarer• forskning og utnytting av industriavfall/husholdningsavfall til svinefôr (inkl unngå eksport av myse)• sterkere jordvern/nydyrking”.