Svinefagnytt: Presisjonsfôring på individnivå

Svinefagnytt: Presisjonsfôring på individnivå

Presisjonsfôring kommer sterkere. Fôringsteknologi og automatisering utvikles veldig fort, og det er nærliggende å tro at vi snart kan utnytte  individdata for å tilpasse fôringskurver kontinuerlig gjennom hele dieperioden.

Et viktig grunnprinsipp når det gjelder praktisk fôring av purker er at man har en forståelse for at alle faser i purkas reproduktive syklus henger sammen. Selv om det sies at veien blir til mens man går, er det allikevel alltid fornuftig og ha en ide om hvilken retning man ønsker og gå i. Dette er i hvert fall viktig når man planlegger en fôringsstrategi for sine produksjonsdyr. Hvordan man fôrer ungpurka i oppdrettet har en innvirkning på når og om hun kommer i brunst. Deretter vil fôringsregimet i drektighetsperioden kunne påvirke både purkas produksjon i dieperioden, men også sjansene for videre reproduktiv suksess etter avvenning. Det kan også virke som det er en motstridende effekt mellom fôropptak i drektighetsperioden og fôropptak i dieperioden, med andre ord kan overfôring i drektighetsperioden føre til dårlig fôropptak i dieperioden. Dårlig fôropptak i dieperioden er ofte sammenfallende med lav reproduktiv suksess etter avvenning. 

Individet i fokus

De siste årene har det vært en økende forskningsaktivitet rundt om i verden når det kommer til purkenes næringsbehov, og en ser også et tydelig skifte i forskningen som pågår, nemlig at tanken om å kunne behandle alle purker helt likt uten å ta hensyn til hverken alder, produksjon eller hvilken reproduktiv fase de er i begynner å bli avleggs. Gruppetanken må vike for individet. Dette handler selvfølgelig også om det genetiske arbeidet som har blitt gjort. Dyra våre har blitt spesialister, og de trenger dermed også mer spesialisert oppfølging for å kunne yte optimalt. 

Presisjonsfôring i dieperioden

En forskergruppe ved Århus universitet (tidligere Foulum) testet nylig ut teorien om at de danske fôringsanbefalingene med kun en type fôr gjennom hele dieperioden ikke var det optimale, fordi de mener at purkenes behov for energi, lysin og nitrogen (aminosyrer) endrer seg gjennom hele dieperioden. De gjennomførte et forsøk med 14 andrekullspurker, hvor halvparten av purkene fikk tildelt et diefôr optimert etter danske fôringsanbefalinger med energi- og proteinnivåer lignede det vi finner i norskproduserte diefôr. Disse purkene startet med en daglig fôrrasjon på 3.3 kg like etter grising, og deretter ble de trappet opp med 0.5 kg per dag frem til dag 10 og deretter 0.2 kg per dag frem til de nådde et platå på 9 kg per dag. Den andre halvparten av purkene fikk tildelt et drektighetsfôr med moderat proteinnivå som en grunnrasjon, pluss en egen laktasjonsblanding med høyt innhold av energi, lysin og nitrogen tilpasset hver enkelt purkes forventede produksjon i dieperioden. Her ble altså purkas individuelle behov i dieperioden satt i fokus. For å kunne «forutse» hva purkas behov ville være utover i dieperioden veide og spekkmålte de purkene på dag 2, 7, 14, 21 og 28. I tillegg ble alle grisungene i purkas kull veid individuelt på de samme dagene. Grisungenes kulltilvekst ble brukt som grunnlag for å beregne forventet melkeytelse, mens purkas vekt og spekkmål ble brukt for å beregne hvor mye kroppsreserver hun hadde igjen. For disse purkene ble altså fôringa justert utfra mengde kroppsreserver og forventet melkeytelse en gang i uka gjennom hele dieperioden.  

Høyere melkeytelse og bedre kulltilvekst

Resultatene viste at det var ingen statistisk sikker forskjell mellom de to gruppene med tanke på hvor mye de mobiliserte av egne kroppsreserver totalt sett gjennom hele dieperioden, men purkene som ble fôret med et standard diefôr mobiliserte i gjennomsnitt 16.6 kg fett fra egne reserver, mens purkene på to-fôringsregimet mobiliserte kun 10.4 kg fett. Purkene på to-fôringsregimet hadde også et lavere vekttap i første del av dieperioden, selv om det ikke var noen forskjell i antall kg tapt hele dieperioden sett under ett. Det var ingen forskjell i fôropptak mellom de to grupperingene, og de produserte også likt med tanke på antall fødte og avvente grisunger, men purkene på to-fôringsregimet hadde en høyere melkeytelse, mer fett i melka og tyngre grisunger ved avvenning. Analyser viste også at selv om begge grupperinger var i negativ energibalanse det meste av dieperioden, hadde purkene som gikk på to-fôringsregimet nok lysin og nitrogen gjennom hele perioden. Det tyder på at ved å bruke to ulike fôrblandinger så klarte forskerne å justere lysin og nitrogen behovet etter purkenes produksjon. Det er også nærliggende å tro at man kunne fått større forskjeller mellom grupperingene hvis det hadde vært med flere purker i ulike aldre. 

Fra teori til praksis

Til tross for at grunntanken er god i dette forsøket er det fortsatt en liten vei før slik fôring kan gjennomføres på besetningsnivå. Forsøket hadde kun 14 purker, og for å kunne fôre etter forventet produksjonsnivå var de avhengig av jevnlig veiing av både purke og kull i løpet av dieperioden. Men det er allikevel nok en pekepinn på at presisjonsfôring har noe for seg. Utviklingen innenfor fôringsteknologi og automatisering går også veldig fort, så det er nærliggende å tro at det ikke er så lenge til vi kan utnytte slike individdata for å tilpasse fôringskurver kontinuerlig gjennom hele dieperioden.

(Referanse: Pedersen et al., 2016. A two-diet feeding regime for lactating sows reduced nutrient deficiency in early lactation and improved milk yield. Livestock science 191, 165-173.)