Storskala landbruk i Russland

Storskala landbruk i Russland

De siste seks-sju årene har det blitt investert svimlende summer for å utvikle et industrialisert landbruk i Russland. Målet er at Russland skal bli selvforsynt med sentrale råvarer i løpet av en tiårs periode.

Mange bønder fra andre land har kastet seg over mulighetene i kjempelandet, ikke minst innenfor svineproduksjon. Danske bønder er et godt eksempel på det.

Har nulltoleranse

Fra et norsk ståsted vil mange assosiere Russland med tungrodd byråkrati, detaljerte forskrifter og en etablert kultur for korrupsjon i varierende grad. Transaksjoner mellom forretningsparter gjøres som regel som kontant oppgjør ved levering. Det sees som nødvendig for sunn forretningsdrift at man har forbindelser på lokalt plan, i regionen og aller helst helt inn i dumaen. Dan-Invest, et av de danske selskapene vi besøkte, hadde nulltoleranse for korrupsjon. Men ved konstruktiv dialog og aktiv tilstedeværelse i lokalmiljøet, klarte de likevel å utvikle svineproduksjonen sin med støtte fra den lokale administrasjonen. Det lokale kommunestyret hadde sågar pantsatt rådhuset for å finansiere fremføring av vei, gass og elektrisitet til produksjonsanlegget til Dan-Invest.

Satser milliarder

Finansiering og tilgang til investeringsvillig kapital har vært svært god i Russland de siste årene. Det anslås en total investering i svinesektoren på ca. åtte milliarder USD de siste fem årene. Dette skyldes i stor grad et statlig utviklingsprogram hvor Putin har gått inn med direkte subsidier og rentestøtte til finansiering av nye prosjekter. Det påpekes at det er en klar fordel med kontakter i regionen og i dumaen for å få tilgang til disse finansieringskildene. Til gjengjeld har det vært en eventyrlig vekst og lønnsomhet for de aktørene som har vært i posisjon for å vokse innen svinesektoren. De største aktørene har hatt driftsmarginer på i størrelsesorden 30 prosent over flere år. Nybygde og toppmoderne produksjonsanlegg har blitt nedskrevet på seks til åtte år. Det anslås at det er etablert et sted mellom 600-700 000 moderne purkeplasser siden 2005. Big Dutchman har alene bygd over 500 000 purkeplasser de siste ti årene. Utviklingen og restruktureringen i svinebransjen i Russland går fortsatt svimlende raskt. I dag har de ti største selskapene over 500 000 purker til sammen, og flere av dem vokser fortsatt hurtig.

Rus Agro – et russisk «Power House»

En av dagene besøkte vi det russisk konsernet Rus Agro. Historisk har Rus Agro vært en ledende aktør innen sukkerproduksjon, men har de senere årene bygd seg opp stort innen jordbruk og svineproduksjon i regionene Belgorod og Tambov. Selskapet er notert på London Stock Exchange, og kontrolleres ca. 75 prosent av Vadim Moshkovitch, som for øvrig også sitter i den russiske dumaen. Selskapet driver i dag voksne 450 000 hektar jord med vekt på sukkerroer, solsikke for oljeproduksjon og fôrkorn. Svineproduksjonen er delt inn i adskilte produksjonspyramider, på samme måte som man finner det i USA. I Belgorod blir avlspyramiden drevet med genetikk fra PIC. Helsesituasjonen er krevende med PRRS, APP og Myco i besetningene. Rus Agro har også nærmest fullført oppbygging av en kapasitet på ca 60 000 purker i Tambovregionen. Denne pyramiden etableres med Danavl-dyr, levert fra Danmark. Porc-Ex, en av Danavl-distributørene, har levert 50 000 hybrid- og renrasepurker fra et titalls danske avlsbesetninger under oppbygging av produksjonssystemene i Tambov. Leveransene har pågått over to år, og det har vært sendt ca. 270 lastebiler med livdyr østover. Transportene er utrolig nok gjennomført uten at det så langt er observert alvorlige sykdommer i besetningene i Tambov.

Bevæpnet vaktpost

Vi besøkte et nybygd anlegg med 5 000 purker. Det første som møter oss er en bevæpnet vaktpost som kontant signaliserer «hit, men ikke lenger!» Bak vaktposten ser vi et anlegg med flere bygninger, alt inngjerdet og med reale piggtrådhindringer. Inngang til selve anlegget er ikke aktuelt på grunn av smitterisiko. All inntransport av fôr- og dyrebiler skjer gjennom et «bad» med desinfeksjonsvæske, med en påfølgende lastebilvekt. Alle fôrleveranser blir lastet om til egen bil et stykke vekk fra anlegget. Alle ansatte dusjer inn hver dag og foretar et fullstendig klesskift. Bakteppet for disse sikkerhetsforanstaltningene er todelt; 1) smittetrussel fra sykdommer som PRRS, afrikansk og klassisk svinepest og 2) forebygging av tyveri.

Utenlandsk spisskompetanse

Vi blir møtt av avlssjef for Tambov-systemet, en herre ved navn Robert Woolley. Det viser seg at Robert er sønn av en av grunnleggerne av PIC og godt kjent av våre kollegaer i Norsvin USA. Behovet for spisskompetanse er skrikende i russisk svineproduksjon og man finner utlendinger i viktige driftsposisjoner i flere av de store selskapene. Produksjonen er på mange måter som vi kjenner den fra EU. Det brukes fiksering de første 30 dagene av drektigheten, deretter flyttes de drektige dyrene til binger med spaltegulv. Fødeavdelingene er typiske europeiske fikseringsbinger med varmeplate til smågrisene. Det er installert ekstern varme i all rom. Det fyres med naturgass som er svært rimelig i Russland. Avvenning skjer etter ca. 26 dager, og det avvennes ca. 12 smågriser á 6 kg i gjennomsnitt. Tallet for levendefødte grisunger er imidlertid så høyt som 14,5-15,3, noe som indikerer relativt høyt tap i spedgrisperioden. Tilvekst i henholdsvis smågris- og slaktegrisperioden er 450 gram/dag og 900 gram/dag.

Underlig følelse

Rus Agro har også et slakteri med kapasitet for 1,8 mill gris/år under oppføring i Tambov. Slakteriet bygges med moderne teknologi, og er en del av selskapets strategi for integrering i verdikjeden. Det var en litt underlig følelse å stå på byggetomten og erkjenne at ni måneder senere skal det stå et fiks ferdig slakteri klart til bruk som kan ta unna hele Norges svineproduksjon og vel så det. Russerne er dyktige til å bygge, og det ble fra flere hold kommentert at så lenge formalitetene var i orden gikk selve byggeprosessen effektivt og smidig. Tradisjonelt jobber de russiske ansatte med svært spesialiserte oppgaver. Dersom man er ansatt for å vedlikeholde fôringsanlegget, gjør man kun dette og intet annet. Det å redde spedgris som er i ferd med å bli klemt i hjel, er da helt utenkelig. Alt løsøre på anlegget er tildelt med personlig ansvar. Dersom noe går tapt, må den ansatte erstatte dette av egen lomme. Likevel er tyveri av løsøre, fôr og dyr relativt vanlig, i alle fall i bransjen som helhet. De ansatte hos Rus Agro hadde for øvrig et bonussystem hvor de kunne øke lønnen med inntil 30 prosent hvis produksjonsmålene nås.

Jordbruk

Vi besøkte selskaper i regionene Tambov, Lipetsk og Voronezh. Dette området ligger ca 500 km sør for Moskva og er en del av det såkalte svartjordbeltet. Landskapet er preget av uendelige sletter med relativt stor dyrkingsgrad. Tilsynelatende ligger alle forhold til rette for gode avlinger og lave driftskostnader. Jordkvaliteten er ypperlig, men kalde vintre og varme, nedbørsfattige somre byr på utfordrende forhold for agronomene. Flere av selskapene vi besøkte kommenterte at i denne delen av Russland var risikoen for avlingsstap for stor til at økt innsats i form av økte såkornmengder, gjødslingsnivå og jordbearbeiding kunne lønne seg. Vanningssystemer var lite utbredt, men vurdert til å være lønnsomt i de områder man hadde tilgang til vann. Den overordnede strategien var å redusere driftskostnadene til et minimum og akseptere et relativt lavt avlingsnivå. Representative avlinger som ble nevnt var 300-350 kg/mål høsthvete, 300 kg/mål bygg og 150 kg/mål raps og soya. For flere av selskapene vi besøkte var jordbruksdriften budsjettert med null-resultat.

Agrocultura AB – fra børs til bonde

Ett av selskapene vi besøkte var Agrocultura AB. Dette selskapet er notert på Stockholmsbørsen, og total investering i jord og infrastruktur i Russland og Ukraina beløper seg til to milliarder SEK siden starten i 2006. De dyrker ca. 160 000 hektar i Russland og 90 000 hektar i Ukraina. Totalt sysselsetter selskapet ca. 1 700 personer. Den opprinnelige forretningsplanen tok sikte på hurtig oppkjøp av jord og videresalg med gevinst etter kun få år. Utallige emisjoner senere har selskapets administrasjon erkjent at det ikke er nok å eie endeløse jordeiendommer, man må også drive disse for å ha en sunn forretningsdrift. Direktør for den russiske virksomheten, danske Jens Petter Aabyen, viste oss rundt på noen av «jordene». Det største feltet vi besøkte var på ca. 400 hektar, og høstingen av sukkerroer var i full gang.

Kort levetid på maskiner

Maskinparken er moderne og det legges vekt på rasjonelle løsninger. Det er heller ikke noe å si på kapasiteten på utstyret. Vi kikket bl.a. på en 15 meter bred såmaskin. Mitt norske reisefølge sto betenkt for seg selv en stund og kikket på vidunderet fra Amity, hvorpå han etter en stund utbrøt: «Med denna maskina kunne jeg sådd gården min på elleve minutter!» Men driftsbelastningen på utstyret er svært høy, og en traktor vurderes som kondemnabel etter to sesonger. Under våronn og innhøsting kjøres det kontinuerlig så lenge forholdene tillater dette. Drivstoff blir fraktet ut til plantefeltene for å spare tid. Drivstoff blir for øvrig kvotert ut fra forventet forbruk som et ledd i å redusere «svinn». Til tross for moderne maskinpark og dyktig driftspersonell har Agrocultura hatt problemer med å oppnå lønnsomhet i Russland. Virksomheten er avhengig av kontinuerlig fokus på driftskostnader, siden oppsiden i form av økte avlinger er begrenset av naturgitte forhold.

Norsvin i Russland?

Gjennom Norsvins datterselskap i Litauen, Norsvin Lietuva UAB, er norsk genetikk i ferd med å gjøre inntog på det russiske markedet. Så langt har Norsvin Landsvin blitt brukt som farrase med stor suksess hos markedsleder Miratorg. Norsvin er også inne med utprøving av landsvinet sitt hos et par av de andre store aktørene i Russland. Det er ymse kvalitet på den eksisterende genetikken. Slaktegrisegenskapene til Norsvin Landsvin, dvs fôreffektivitet, tilvekst og kjøttprosent, blåser det meste av konkurrerende genetikk av banen. I dag er på mange måter Norsvin Lietuva i samme posisjon som Norsvin USA var for ti år siden. Forskjellen er at selskapet i dag har et vesentlig forbedret dyremateriale, samt at det har med seg dyrekjøpte erfaringer fra USA i bagasjen. Strategien til Norsvin Lietuva er å legge stein på stein og bygge relasjoner med troverdige russiske kunder. Med lave driftskostnader og dyktige folk i nøkkelposisjon, bør det ligge godt til rette for en sunn utvikling for Norsvin i det russiske markedet i årene framover.

Bakgrunn 

Artikkelforfatteren hadde i oktober fornøyelsen av å delta på en studietur til den sentrale delen av Russland. Arrangør for studieturen var Danish Farmers Abroad (DFA).Temaet var «storskala landbruk». I løpet av en snau uke besøkte de betydelige aktører innenfor svineproduksjon, jordbruk, innendørsmekanisering og konstruksjon. Inntrykkene i denne artikkelen stammer fra en tur som Danish Farmers Abroad (DFA) arrangerte i Russland i oktober. I likhet med bønder fra mange andre land har også danske bønder involvert seg i svineproduksjon og jordbruk i Russland. DFA er en nettverksforening for danske bønder med aktiviteter og eierinteresser utenfor Danmark. Majoriteten av medlemmene er involvert i jordbruk og svineproduksjon. I 2013 er den totale svineproduksjonen for medlemmene oppgitt til ca. 140 000 årspurker med en kapasitet på 3,9 millioner slaktegriser per år. Hovedaktiviteten er i Polen, Litauen, Ukraina, Romania og Russland. De toneangivende medlemmene i DFA er også markante personer i dansk svineproduksjon.

Anders T. Øfsti, seniorrådgiver Norsvin