Stikkord:
Spedgrisen må få nok råmelk
Det er for mange spedgriser som dør. I smågrisproduksjonen her i landet ligger tapet på rundt 15 prosent fram til avvenning. De første dagene etter grising gir størst dødelighet.
Den store variasjonen i tapsprosent en ser mellom besetningene indikerer at det for mange smågrisprodusenter bør være fullt mulig å redusere tapsprosenten. Størst tap er det de første dagene etter grising, og dødsårsakene relateres oftest til problemkomplekset sult, nedkjøling og ihjelligging. Her er spedgrisens mulighet og evne til raskt å få i seg råmelk av god kvalitet, og i store nok mengder, helt sentralt. Råmelka har høyt innhold av immunstoffer (immunglobuliner), men også viktige næringsstoffer som gir mye energi. Tarmslimhinna sin evne til å suge opp de store immunglobulinene i råmelka avtar raskt etter fødsel og evnen er begrenset til de første 24–36 timene. Den første tida etter fødselen er derfor svært viktig for at spedgrisene skal få tilstrekkelig av de livsviktige immunglobulinene. Immunglobulinene i råmelka kommer vesentlig fra purkas blodserum, og immunglobulin G (IgG) utgjør ca 80% av totalmengden.
Det er mangelfulle kunnskaper både omkring nivået på IgG i blodserum hos spedgris her i landet, og om årsaker til mulige nivåvariasjoner. Vi ønsket å gjøre en studie omkring nivået av IgG i serum hos spedgris, samt utprøving av aktuell analysemetodikk. Studien fikk status som et forprosjekt. Et viktig finansielt bidrag til at det kom i gang var tildelingen av Norsvin-stipendet til dette forprosjektet. Det var NVH som gjennomførte laboratorieanalysene, og de ble betalt av Helsetjenesten for svin sentralt.
MÅLSETTING FOR FORPROSJEKTET
Forprosjektet begrenset seg til å undersøke immunstatus hos spedgris på grunnlag av mengde IgG i blodserum. Vi hadde følgende konkrete mål for forprosjektet:
– Undersøke nivået i IgG-status på 14 dager gammel spedgris i 3 ulike besetninger. – Undersøke eventuell forskjell i IgG-status mellom kull etter henholdsvis ungpurker, og purker som har hatt flere kull. – Undersøke variasjonen i purkeråmelk mht IgG-innhold.
I tillegg ønsket vi prøve ut analysemetodikk som er egnet i denne typen undersøkelser, men dette berøres ikke nærmere her.
PRØVEMATERIALE OG METODIKK
De tre besetninger som ble valgt ut hadde alle løsgående purker, der fiksering og bruk av ekstra varmelampe rundt grising ikke var mulig. Det ble tatt blodprøve på dag 14 etter fødsel, og 119 spedgriser fra de tre besetningene var med. Spedgrisene kom fra 29 kull (10+10+9) med minst fire griser fra hvert av kulla, den største og den minste og to middels store fra hvert av dem.
IgG vil i likhet med alle andre stoffer gradvis brytes ned og forsvinne fra blodet, og normalt vil ca 50 % av det som ble sugd opp være igjen i blodet etter 14 dager. Samtidig har spedgris minimalt med egenproduksjon av IgG så tidlig som ved 14 dagers alder. Dermed får en gjennom prøvetaking på dag 14 ganske sikre mål på hvor mye IgG spedgrisene tar opp via råmelk første døgn. Det høye energiinnholdet i råmelka er samtidig meget viktig for spedgrisens overlevelsesevne de første dagene. Nivået av IgG på dag 14 vil indirekte også være et godt mål på hvor mye energi spedgrisen har tatt opp første levedøgn.
Eierne av de tre besetningene tok selv ut råmelkprøvene, som raskt ble frosset ned til minus 20 grader C. Prøvene ble tatt fra høyre framspene hos totalt 25 purker innen 3 timer etter at fødselen startet. Alle prøver, serum og råmelk, ble sendt inn for analyse samtidig. De ble analysert ved sentrallaboratoriet ved Norges Veterinærhøgskole.
HVA VISTE ANALYSERESULTATENE?
I vår undersøkelse fant vi gjennomsnittlig serum IgG-verdi på 6,38 g/l hos de 119 spedgrisene i de tre besetningene (tabell 1). Standardavvik på 2,79 g/l forteller at variasjonen mellom de enkelte spedgrisene var svært stor. Dette stemmer overens med flere nyere utenlandske undersøkelser. Den høyeste målte verdien i vårt materiale var 19 g/l, og laveste 1,5 g/l.
Den store variasjonen kan ha mange årsaker og kan skyldes forhold hos purka (eks. sjukdom, defekte melkekjertler, dårlig melkeevne, dårlig nedgiing), forhold ved spedgrisene (eks. svakfødte, lav fødselsvekt, ujevne kull), eller nærmiljøet (eks. nedkjøling, stress). Vi sammenlignet spedgris fra kull av ulik størrelse uten å finne sikre forskjeller.
Vi sammenlignet videre spedgris fra 1. kull med spedgris fra 2. kull eller høyere. Tallene i tabell 2 viser tendenser til at kull fra eldre purker har høyere IgG-nivå, men i og med den svært store variasjonen blant individene innen de enkelte kulla, var det ingen sikker statistisk forskjell.
I ett av kulla var høyeste målte serum IgG 19,0 g/l, mens den laveste målte var 4,6 g/l. Det kan være flere årsaker til en slik variasjonen, for eksempel langvarig grising, svake grisunger som tar lite råmelk eller at det i enkelte spener er råmelk med lite IgG.
Analysene av purkeråmelka viste jevnt høye nivå og liten variasjon i nivået av IgG.
Når det gjelder variasjon mellom besetningene fant vi gjennomsnittlig IgGverdier på henholdsvis 6,95 g/l i besetning A, 5,74 g/l i besetning B og 6,38 g/l i besetning C. Forskjellen mellom høyeste og laveste besetning var på 1,22 g/l. Denne forskjellen er stor og må forklares ut fra at viktige stell- eller miljøfaktorer er så ulik i de to besetningene at spedgrisene klart har ulikt opptak av råmelk. Konkret hvilke faktorer er umulig å si uten å gjøre nødvendige registreringer i besetningene. Det var det ikke lagt opp til i dette forprosjektet. Men nettopp dette er en svært sentral og interessant problemstilling i smågrisproduksjonen. Forprosjektet ga oss nyttig bakgrunnsinformasjon for eventuelt å kunne gå videre.
Tabell 1› Serum IgG-nivå i g/l hos spedgrisene i de tre besetningene
Ant. prøver
Gj.snitt
Min
Max
STD
Besetning A
43
6,95
3,75
19,0
3,54
Besetning B
38
5,74
1,50
10,3
1,87
Besetning C
38
6,37
2,50
15,0
2,52
Totalt
119
6,38
1,50
19,0
2,79
Tabell 2› Serum IgG hos spedgris fra 1.kull og fra 2.kull eller høyere
Antall
Gjennomsnitt
Standardavvik
1. kull
26
5,44
1,53
2. kull eller høyere
50
6,38
2,47
Totalt
76
6,06
2,23