Soyaindustri så det suser

Soyaindustri så det suser

USA, Brasil og Argentina står for 80 prosent av verdens soyaproduksjon på cirka 250 millioner tonn i året. Av disse tre er Brasil den eneste som kan levere GMO-fri soya i større skala.

Argentina/Uruguay Canada har en vesentlig lavere soyaproduksjon enn disse tre landene, men Canada har likevel en forholdsvis stor andel GMO-fri soya som eksporteres. I Norge henter Denofa mest GMO-frie soyabønner fra Brasil, men noe kommer også fra Canada. Argentina har en særdeles rasjonell produksjon av soya, men her er det ikke GMO-frihet som står i sentrum. Kongressen for verdens landbruksjournalister ble i år arrangert nettopp i dette landet, og journalistene ble fortalt at Argentina står for over 40 prosent av det som selges på verdensmarkedet. Mye skipes ut til asiatiske land. En av Argentinas fordeler, sammenliknet med eksempelvis Brasil, er at råvareproduksjonen av soyabønner ligger tett på industrien, og industrien er en integrert del av den enorme eksporthavna T6 som ligger ikke så langt unna Rosario, landets landbrukshovedstad. Her pumpes det ut biodiesel, soyaolje og soyamel i enorme kvanta døgnet rundt. For interesserte er også Rosario hjembyen til Messi og Che Guevara.

På pampasen

Biffindustrien og soyaindustrien er de to hovedbærebjelkene i landets landbruk. Argentina er verdens åttende største land med drøyt 40 millioner innbyggere, og de enorme pampasområdene i midtre og nordlige deler av landet er verdensberømt for biffene sine. Her kan du kjøre i dagevis og se Aberdeen Angus, Hereford og andre kjøttfe som beiter på de enorme grasslettene. Her er landbruket ekstensivt. Produksjonskostnadene er lave, og konkurransekraften blir stor på eksportmarkedene. «Pure nature» er slagordet som brukes. De har tradisjoner som går mange hundre år tilbake når det gjelder ekstensiv storfekjøttproduksjon. Sår direkte Dette gjenspeiler seg også i landets øvrige planteproduksjon. Så mye som 80 prosent av jordbruksressursene drives uten pløying og intensiv jordarbeiding. De sår sin soya og mais direkte. Mye åkerland er utsatt for erosjon, og dette er også en medvirkende årsak til at både plante- og husdyrproduksjonen drives så ekstensivt. Og så har de jo arealer nok å ta av.

Spiser lite svin

Arrangørene av landbrukskongressen gjorde ingen anstrengelser for å vise fram andre sider av kjøttproduksjonen i landet, men i landbruksdepartementet får vi opplyst at det årlig produseres vel 330 000 tonn svinekjøtt i Argentina. Dette er nesten nok til å dekke det innenlandske forbruket, men forbruket av svinekjøtt per capita er ikke større enn snaut ni kilo per år. Her kan en trygt si at storfekjøttet råder grunnen.

Cattle-countries

Også nabolandet Uruguays jordbruk likner mye på den en finner i Argentina. Dette er først og fremst «cattle-country». Det bor fire millioner storfe på de uruguayske grasslettene, og det er flere enn antallet mennesker som bor i landet. Uruguay er et lite land, inneklemt mellom landbruksgigantene Brasil i nord og Argentina i sør og vest. I landbruksområdene er det ikke snø om vinteren, så både i Uruguay og Argentina er det mulig å ta både vinter- og sommeravlinger.

Begge landene har en åpen og handelsorientert økonomi. De inviterer gjerne utenlandske investorer, også i skog og skogindustri.

Svin traff landbruksminister Tabaré Aguerre i Uruguay, og vi spurte om det var interessant å kjøre en større del av landets store mais- og soyaproduksjon gjennom griser eller fjørfe. Han svarte oss dette;

– Vi har ikke så stor svineproduksjon i Uruguay, og vi importerer halvparten av forbruket. Vi har lite fjørfe også. Men svineproduksjonen er i utvikling, og vi vil gjerne øke den. Husdyrproduksjonen og planteproduksjonen kompletterer hverandre. Vi vil gjerne slakte flere dyr som er produsert på våre naturlige planteressurser, sa landbruksminister Tabaré Aguerre.