Sosiale grupper og aggresjon

Sosiale grupper og aggresjon

Hvordan kan miljøet og drifta tilrettelegges for å redusere aggresjonsproblemet ved blanding? Røkteren må følge ekstra nøye med og sette i verk de riktige tiltakene omkring gruppering av nye individer.

LØSGÅENDE PURKER – ET VELFERDSFRAMSKRITT

Overgangen fra fikserte til løsgående purker var et formidabelt velferdsframskritt på mange måter. Purkene kan nå bevege seg rundt i bingen, legge og strekke seg uten begrensninger, ha sosial kontakt, benytte sosial termoregulering, rote, utforske og få større kontroll over uforutsigbare situasjoner. En større individuell variasjon i atferd kommer generelt til uttrykk, og vi som håndterer dyra må forholde oss til dette på godt og vondt. I tillegg til de positive atferdsmessige konsekvensene ved å ha purkene løse, har vi nå en lavere forekomst av liggesår, lamhet og hevelser, samt kortere grisingstid og færre fødselsproblemer som følge av at purka kan være aktiv. Undersøkelser viser også at dette fører til færre dødfødte grisunger og lavere forekomst av MMA (grisingsfeber).

Andre fordeler er dessuten større drektighetsprosent og raskere brunst etter avvenning. I kjølvannet av overgangen til løsdrift har det blitt aktuelt med alternative fiberrike fôrmidler igjen, noe som i seg selv er et velferdsmessig framskritt. Norske grisebønder skal også ha honnør for at de selv har bidratt til dette framskrittet ved å sette seg inn i nye systemer på kort tid og har tatt på seg kostnadene ved disse endringene som har blitt pålagt dem.

Til tross for de mange framskrittene, er det fremdeles store utfordringer i å få sosiale grupper av griser til å fungere. Dersom vi ikke gir de drektige purkene nok fôr til at de føler seg mette, ser vi også en rekke fôrrelaterte atferdsproblemer og en vedvarende motivasjon for å konkurrere om begrensede ressurser.

AGGRESJON VED BLANDING

Det er riktig at griser er sosiale dyr, men de er ganske kresne på hvem de vil være sosiale med. Griser har en innebygd forventning om at de tilhører den gruppen de ble oppfostret sammen med, og integrering av nye og ukjente individer kan være en lang prosess.

Aggresjon ved gruppering av ukjente individer er derimot ikke noe særegent fenomen hos griser, men er tvert imot vanlig både hos storfe, høns, kaniner, geit og fisk. Denne formen for aggresjon skiller seg fra andre typer aggresjon som oppstår i mer etablerte grupper.

Aggresjon i forbindelse med blanding ser vi både i smågrisbinger, slaktegrisbinger, ved transport og ved blanding av purker etter avvenning. Det som særpreger kampene ved blanding av dyr, er at de er energikrevende og ofte forårsaker sår og skader. Målet med kampene er å få prioritet i tilgang på attraktive ressurser i miljøet. I grisehuset har rangordenen stor betydning, da det er begrenset tilgang på ressurser som fôr, vann, areal, halm, strø og attraktive liggesteder.

Kampene i forbindelse med blanding av dyr resulterer i et dominansforhold som er mer eller mindre stabilt, men flere i gruppen (spesielt dyr med middels høy status) vil ofte oppleve en vedvarende konkurranse om begrensede ressurser. Dominans er per definisjon at et dyr som følge av konkurranse får prioritet i tilgang på ressurser i forhold til et annet, og at denne prioriteten er stabil over tid og omfatter samtlige ressurser som det konkurreres om i et gitt miljø.

Alder, størrelse, sosial erfaring og atferdsstrategi (offensiv/defensiv) er alle egenskaper som påvirker hvordan utfallet av konflikten og dominansforholdet blir. Når det gjelder purker vil sosial erfaring og om de er offensive eller defensive ha stor betydning for utfallet av kampene. Derfor blir ikke nødvendigvis den største purka vinneren. Nyere forskning har vist at en enkel rangorden (lineær) er forbeholdt små grupper av griser på 4-6 dyr, mens de sosiale relasjonene blir langt mer begrenset for større grupper. Med det menes at i større grupper er det flere griser som ikke har etablert en rangorden seg i mellom.

Den intense slåssingen ved blanding av griser resulterer i sår, beinskader, redusert tilvekst, flere tilfeller av diaré ved avvenning, redusert immunstatus, økt kortisolnivå samt redusert kjøttkvalitet og holdbarhet. Den sosiale stressbelastningen kan dessuten forårsake reproduksjonsproblemer (brunstproblemer), flere dødfødte, og i verste fall abort hos purker.

Det er mye å vinne på å få til en så skånsom gruppering av dyr som mulig. Stabile sosiale grupper med minst mulig blanding er en av de viktigste forutsetningene for å lykkes med et hvert løsdriftssystem.

GRUPPESTØRRELSE OG AGGRESJON

For flere arter går aggresjonen ned med økt gruppestørrelse. Forsøk ved Norges landbrukshøgskole (NLH) med avvente

smågriser, viste at det var færre kamper og færre sårskader i grupper på 24 griser enn i grupper på 6 og 12 dyr. I de minste gruppestørrelsene deltok alle dyrene i kamp, mens i grupper med 24 dyr var det hele 18 % som ikke deltok i kamp. Tilsvarende resultater er også funnet hos purker. Griser som i ung alder oppfostres i større grupper viser dessuten mindre aggresjon overfor fremmede griser enn dyr som er oppfostret i små grupper.

Den tradisjonelle forklaringen på at aggresjonen går ned med økt gruppestørrelse har vært at større grupper med et større totalareal gir økte fluktmuligheter for dyrene. En annen mer biologisk og sannsynlig forklaring er at det er så mange konkurrenter i gruppa at det ikke lenger lønner seg å være aggressiv. Med økt gruppestørrelse vil sannsynligheten for at to individer møtes gjentatte ganger i en konflikt bli sterkt redusert, og ved en viss gruppestørrelse vil det ikke lenger være lønnsomt å etablere et dominansforhold. Resultatet i store grupper blir at det dannes små undergrupper av dyr som oppholder seg sammen.

Konklusjonen er derfor at større grupper er fordelaktig for å redusere aggresjonsnivået ved blanding av griser.

PRODUKSJONSSYSTEM OG AGGRESJON

En av fordelene med puljedrift har vært at purkene til en viss grad gjenkjenner hverandre og at aggresjonsproblemene avtar. Hvis purkene også hadde gått sammen i laktasjonsperioden, ville aggresjonsproblemene blitt minimale.

Binger hvor grisungene kan oppstalles fra fødsel til slakt (“FTS-binger”) er ideelle på den måten at hvert kull kan forbli i det samme miljøet sammen med sin søskengruppe helt fram til slakt. I tillegg til å minimere aggresjonsproblemene, gir dette en bedre tilvekst, bedre immunforsvar, færre diarèproblemer ved avvenning og et lavere kortisolnivå enn i systemer der grisene flyttes til en ny binge og blandes med andre kull slik det gjøres i de fleste besetninger i dag.

Et av de mest effektive og minst kostnadskrevende miljøtiltakene for å redusere aggresjon ved blanding, er å gi grisene fluktmuligheter i bingen. Dette er vist både hos purker og smågriser.

Forsøk ved NLH med purker har vist at blanding av purker i en binge med en begrenset halmmengde og uten mulighet for å gjemme seg, resulterte i mer aggresjon enn en binge med vegger som purkene kunne gjemme seg bak. Det er viktig at de fysiske barrierene/ veggene utformes på en slik måte at dyrene får oversikt og kan kommunisere med andre. De skal kunne ferdes fritt rundt og gjemme seg bak barrierene når de blir angrepet.

Selvfangerbåser (individuelle fôringsbåser) kan gi god beskyttelse, og purkene kan velge å trekke seg bort fra den sosiale gruppen etter behov. Siden tradisjonelle fôringsbåser er for smale til at dyra kan ligge på siden og de ofte ikke er utstyrt med egne drikkenipler, er det uheldig at enkelte dyr tilbringer mesteparten av tiden der framfor det tilpassede liggearealet. Derfor er det fordelaktig at fôringsbåsene har en bredde på 70 cm og er utstyrt med egne drikkenipler. 70-båser bør ha en innsnevring på åpningen for å hindre at to purker kommer seg inn samtidig. I tillegg bør minimum halve båsen ha tette vegger slik at hode- og skuldre er skjult når purkene står der. Selvfangerbåser gir også mindre konkurranse i forbindelse med fôring og gir mulighet til individuell fôring/ holdregulering. Skulderskiller kan gi ro rundt etinga, men gir ikke mulighet for å gi ekstra fôr til enkelte purker.

Fôringssystemet eller ressursene i miljøet (halm, høy osv.) har i seg selv ingen direkte sammenheng med aggresjonsnivået umiddelbart etter blanding.

Areal

I følge engelske undersøkelser går aggresjonsnivået i grupper av drektige purker ned med økt bingeareal. I tillegg utfører purkene mer roteatferd og urinerer mindre i større binger. Dette kommer sannsynligvis ikke bare av større areal å flykte på, men at det er lettere å kommunisere og unngå hverandre når arealet er større. Selv om det ofte er økonomiske begrensninger som avgjør hvor stor plass man kan gi purkene, er det likevel viktig at en ikke planlegger nybygg ut fra minimumsmål. Skadene ved slåssingen kan dessuten reduseres noe ved at man sørger for godt med friareal omkring fôringsbåser og fôrstasjoner, og unngår smale passasjer der dyrene kan bli forhindret i å flykte unna.

Følgende areal anbefales i blandebingen:

Blander du:

– 2 per purke i friareal*

– 5-15 purker anbefales 3,0 m2 per purke i friareal

– >15 purker anbefales 2,5 m2 per purke i friareal

*) Friarealet er det arealet som er tilgjengelig bak fôringsbåsene. Anbefalingene over er hentet fra Danmark. Det er ingen dokumentasjon på eksakt areal som er nødvendig.

Det anbefales talle eller djupstrø i binger for blanding av purker. Dette kan forebygge beinskader som ofte kan oppstå i forbindelse med slåssing og raske fluktforsøk. Mye strø er positivt, men har liten betydning for å redusere slåssing og ridning under blanding og brunst. Mye strø gir imidlertid et godt og stabilt golv, og kan dermed redusere sår og skader. På betonggulv med lite strø vil gulvet bli veldig glatt, purkenes bevegelighet hemmes og sjansene for klauv- og beinskader øker. Spaltegulv i blandebingen frarådes på det sterkeste! Dette fordi purkene kan skli langs spaltene og få skader på klauvene.

FAKTORER VED DYRET

Hos både fjørfe og gris finner man relativt store atferdsmessige raseforskjeller. Det er dokumentert genetisk variasjon i aggresjon og evne til å tilegne seg en høy sosial status hos fjørfe, men foreløpig ikke hos gris. Faktorer ved dyret som alder og kullnummer har en viss betydning for aggresjonsnivået ved blanding av nye individer. I de fleste tilfeller vil sosial erfaring redusere aggresjonsnivået. Ved integrering av nye purker i en større flokk er purker som har hatt ett kull involvert i færre kamper enn purker som har hatt flere kull. De største grisene i en gruppe er ofte involvert i flere aggressive sammenstøt og starter flere kamper enn de minste grisene, dette gjelder spesielt hos avvente smågriser og slaktegriser. Det har vist seg å være fordelaktig med store vektforskjeller på purkene ved blanding. Dette betinger imidlertid at det er individuell fôring. Nyere forskning viser at det er stor individuell variasjon i aggresjon og hvilken strategi (offensiv eller defensiv) dyr har, og dette er også relatert til andre atferdsmessige forskjeller og til reproduksjon. Både for å redusere den sosiale stressbelastningen til enkeltindivider og for å sikre tilvekst og reproduksjon, er det fordelaktig å utrangere dyr som ofte angriper andre.

Det har vist seg at de purkene som fungerer best sosialt, også ofte er de beste mødrene. Dette har en mulighet til å ta hensyn til allerede når en velger ut ungpurker. Det at purkene snuser på og utforsker andre dyr er et positivt tegn, men hvis de alltid er aggressive mot andre purker, og ikke har evne til å trekke seg unna i en konfliktsituasjon, kan det bety at de vil være dårligere egna til å ta seg av smågrisene. Forutsetningene for å bli en god mor legges tidlig. Løsdrifta må baseres på at vi velger ut dyr som fungerer godt sosialt. Purker med stor evne til å tilpasse seg andre i gruppa, er også de purkene som blir de beste mødrene.

RØKTERENS BETYDNING

Røkteren har selvsagt et stort ansvar for at et løsdriftssystem skal fungere. Ikke alle røktere er i stand til å oppfatte at dyr lider og ikke klarer å tilpasse seg den sosiale gruppen de blir satt i. De fleste vil legge merke til dyr med tydelige beinskader eller sår, men det er ikke bare disse dyra som lider. Den sosiale stressbelastningen kan være vel så stor for dyr som står passive i et hjørne av bingen og ikke tør å bevege seg rundt i systemet av frykt for å bli angrepet. Det er generelt lettere for røkteren å få et system med fôringsbåser til å fungere enn ved bruk av fôrstasjon, siden den siste løsningen krever mer oppfølging av enkeltindivider. Det er uansett røkterens ansvar å følge ekstra nøye med og sette i verk de riktige tiltakene omkring gruppering av nye individer. Ved å sjalte ut ekstremt aggressive dyr på et tidlig tidspunkt, kan man unngå de verste problemene. Andre viktige tiltak er puljedrift (gir mer stabile grupper) og å gi dyra fluktmuligheter.