Snusjara – 22 år som purkering

Nr. 8 – 2019

Midt på 90-tallet drar en gjeng svineprodusenter fra Norge på studieturer til Sverige. Der besøker de nav i purkeringer, og ser på bygningsløsninger for denne driftsformen. Samtidig jobbes det aktivt med konsesjonsregelverket for gris i Norge.

– Jeg husker at både Bondelaget og Småbrukarlaget var imot, forteller Erik Gjermshus, naveier i Snusjara Purkering. Purkeringer var en ny måte å jobbe på som utfordre regelverket. Blant deltagerne, og også initiativtager til Sverigeturene, var Erik som da jobbet i Fellesslakteriet.

Små bruk ble mer rasjonelle
– Vi tenkte at Solør ville være et sted hvor denne driftsformen passet godt. Purkeringer var en måte å hjelpe små gårder og driftsenheter til å bli mer rasjonelle. Mange kviet seg også for å bygge om til nye løsdriftskrav for purker. Samtidig kunne dette løfte fag­miljøet i utsatte husdyrområder som Solør, forteller Erik.

Det viste seg også være stor interesse for å bli med i en purkering i Solør. Men å drive et purkenav var det få som kunne tenke seg.

– Selv hadde jeg ingen planer om å bli naveier, men slik endte det. Vi fikk skilt ut ei fem dekar stor tomt på mine foreldres gård Tollerud, forteller Erik. Tomta i grenda Grinder i Grue lå opp mot naboens Terje Weldinghs gård. Han var også interessert i å være med. Sammen dannet Erik og Terje purkeringen Snusjara med 50 prosent eierandel hver.

1430 m² for fire millioner
Det ble bygd et 1430 m² stort grisehus for fire millioner etter modell fra en av gårdene de besøkte i Sverige. Fire millioner var en svimlende sum den gangen. Men det tok ikke lang tid før flere bygde enda større. Og minst fire av de som deltok på studieturene på 90-tallet startet purkering. Det tok egentlig ikke mange år før Norge hadde over 10 purkeringer. Men noen som startet opp har forsvunnet av ulike årsaker.

– Å drive purkering er ikke noe venstrehåndsarbeid. Enkelte trodde nok dette var en enkel vei til suksess, sier Erik.

I fjøset tredje hver helg

De første 10 årene var det to eiere og drivere i Snusjara. I 2002 tok Erik over hjemgården der det også var grisehus. Her ble bygd om slik at ungpurkene til purkeringen ble oppdrettet i ombygd fjøs. Slik fungerer driften også i dag.
I 2007 trakk Terje seg tilbake som naveier og Erik kjøpte ut hans eierandel. De siste 12 årene har Erik vært eneeier. Han har med seg to ansatte pluss at han er ansatt selv.

– Etter jeg ble 60 år har vi økt fra 2,5 til tre ansatte i ringen. Vi har turnusordning der én har grisehuset alene i helgene, mens vi er to på jobb i ukedagene. Og alle gjør alle oppgaver, forteller Erik.

I fjøsgangen er sikringsskapet malt med tavlemaling. Der skrives beskjeder til hverandre og til veterinær. For veterinæren kommer noen ganger på kveldstid når ingen er tilstede.

– En fordel med å være purkering er at vi kan ha vanlig arbeidstid fra 8-16. Vi har ikke grising, og trenger ikke jobbe kveldstid. Slik purkeringen drives nå klarer jeg holde på flere år til, sier Gjermshus. Ved siden av å være ansatt i egen purkering, drifter bonden fra Grinder gården med 150 dekar korn og poteter, pluss at det samles inn halm fra over 1500 dekar til purkeringens talleavdelinger.

– Vi bytter grisemøkk med halm, forklarer Erik.

Nye satellitter en utfordring
Snusjara har i dag ni satellitter som tar fra 12 til 45 purker hver åttende uke. Satellittene er mye mer spredd enn i starten, og ligger fra tre til 14 mil fra navet.

– Vi har i prinsippet byttet alle satellittene siden oppstart. To av gårdene har vært med fra starten, men de har vært gjennom generasjonsskifter på gårdene, forteller Gjermshus. Ellers har tre av gårdene som var satellitter blitt vanlige smågrisprodusenter.

– Det er en naturlig utvikling som en del satellitter vil vurdere å gjøre, sier Gjermshus. Dette betyr at sju av dagens satellitter har kommet til etter hvert.

– Det å rekruttere nye satellitter vil trolig være den største utfordringen for purkeringer framover, tror Erik. Selv mangler de i dag en satellitt, slik at det er et hull i produksjonsplanen. Egentlig skulle det vært 60 purker i pulja fordelt på 11 puljer, men i hver fjerde pulje er et hull. Slik er det faktisk også hos enkelte andre purkeringer. Og det er purkeringene selv som nå har ansvar for å fylle hullene. Snusjara har for øvrig en gård som vil satse som ny satellitt.

– Men dette er unge folk som ikke får lån til å bygge. Finansiering har blitt en generell utfordring for dagens svineproduksjon, sier Gjermshus.

Usikker på SPF
Purkeringer var fra starten av først og fremst et fenomen på Østlandet. I starten var satellittene stort sett spredd rundt navet som lå nærmest. Men i dag kjøres mye på kryss og tvers i hele landsdelen.

– Det blir slik, da en må ta den satellitten som er ledig eller vil starte opp hvis noen slutter. Det å bytte satellitter mellom nav er en voldsom logistikkutfordring, der noen vil tape masse penger. Vi og de fleste andre nav har satt sammen våre puljer med to eller tre satellitter som får ulikt antall purker. Dette er vanskelig å stokke om på.

Men Gjermshus har fortsatt tro på purkeringer som driftsform. Dette er en metode å få ut stordriftsfordeler på for alle.

– Jeg tror det vil være omtrent like mange purkeringer om 10 år som i dag. Mitt inntrykk er at de purkeringne som er igjen drives godt, forteller Gjermshus. Han har nettopp fått innkalling til et årlig treff for purkeringene i Nortura.

En utfordring i tillegg til rekrutteringen av nye satellitter, kan være utbrudd av smitte eller frislipp av konsesjonsregler. Men SPF-satsing er Gjermshus usikker på.

– Vi har en god syksdomsstatus i ringen i dag, og jeg har ikke lyst til dra på oss store kostnader med så stor risiko. Men dette er et aktuelt tema som diskuteres i purkeringene, sier bonden fra Grinder. Han er ellers tilfreds med at de valgte AS som driftsform.

– Det er en eierform som gir fleksibilitet, og kan gjøre et generasjonsskifte enklere, mener Erik Gjermshus.