Snudde det andre kinnet til

Snudde det andre kinnet til

Svinebøndene og faglagene i jordbruket fikk smekk på fingrene av landbruksdepartementet for sin måte å tolke jordbruksavtalen av 2008 på når det gjaldt bruken av omsetningsmidlene.

Bøndene valgte å ikke kjøre hardt mot hardt i saken. Dermed fikk de ikke lov til å bruka om lag 30 millioner kroner på et frivillig utkjøp av 200 purker. Svineprodusentene produserer 130 000 tonn kjøtt i året. I år har de blitt trukket cirka to kroner kiloen i omsetningsavgift. De har altså bidratt med anslagsvis 260 millioner avgiftskroner i år, eller 170 millioner mer enn i et ordinært og balansert kjøttmarked.

Det er ingen tvil om at omsetningsloven legger føringer for hvordan og hvem som kan bruke disse pengene. Likevel vil svinebønder flest oppfatte det slik at de ikke får bruke av egne midler til å rydde opp når salget stagnerer. Bøndenes stille aksept av departementets tolkning gir følgende konklusjon; ingen kan beskylde bøndene for å kjøre konfrontasjonslinje mot den nye regjeringen. De valgte å snu det andre kinnet til. Det er jo snart jul og all ting. Men realiteten er at det først og fremst er svineprodusentene sjøl som blør etter behandlingen av denne saken, eller rettere sagt mangel på behandling.

Dermed fortsetter de underliggende problemene i markedet. En ny runde med kompensasjon for slakting på litt lavere vekter kan dempe trykket noe. Men det tar ikke ut produksjonspotensialet som fortsatt ligger der. Bare en lang seigpining kan gjøre det. Hvis bøndene skal klandres for noe i denne saken, måtte det være at de ikke benyttet sjansen til å handle før det var for sent. Markedsproblemet dukket ikke opp høsten 2013.

Det har vært vist til klassisk markedsteori i denne saken, altså at overskudd i markedet vanligvis fjernes ved at salget går opp når prisene settes ned. Svineprodusentene har allerede i lang tid vært igjennom fasen med prispress og prisfall, nærmere fire kroner kiloen hvis prisfallet og omsetningsavgiften legges sammen. Salget har likevel ikke tatt seg opp. Parallelt har produksjonskostnadene økt kraftig. Slik kan også matmarkedet virke, selv om det kanskje ikke stemmer med teorien.

Kanskje vil flere etter hvert se at klassisk økonomisk liberalisme er lite egnet som trylleformular i ei næring som først og fremst er politisk begrunnet. Mot dette kan en innvende at brukstallet fortsatt går ned, og at gårsdagens politikk har feilet på mange punkter. De seks siste åra har sågar selvforsyningsgraden gått ned fra nesten 50 til 40 prosent. Motspørsmålet blir naturligvis dette; hvordan hadde distriktene og landbruket i Norge sett ut uten politisk beskyttelse? Det hadde antakelig blitt god plass til enda flere Ikea-hus på matjorda til de kommunene som fortsatt hadde hatt en åkerlapp igjen. Tore Mælumsæter