Snillere griser med silo

Snillere griser med silo

Tomas og Ann Persson i skånske Tomelilla går sine egne veier. Hos dem er gjeldpurkene snille og robuste fordi de får fri tilgang til silo basert på gras og mais. Og røkterne gjør som smågrisene, de går på spaltegolv.

En runde på gården Davidstorp åtte kilometer nordvest for Tomelilla i Skåne er som å besøke en landbruksutstilling på temaet egne, smarte løsninger. Her strør de fødebingene med torv- og kutterspon, og her og der ligger det en dott silo i bingene.

– Jeg skal forklare senere hvorfor det ligger silo i bingene, sier Tomas Persson og føyser gjestene videre mot neste avdeling.

Halm som strømiddel til smågrisene vil de unnvike så mye som mulig med tanke på risikoen for toksiner. Derfor strør de i stedet med kutterspon og torv, en blanding som takket være torva har lavere pH, og er et mykere underlag.

Det optimale fjøset

Det er 21 år siden Tomas og Ann Persson overtok Davidstorp etter Tomas’ foreldre. Da besto besetningen av 20 purker. Utbyggingen til dagens 400 purker har skjedd i etapper, og det siste store grepet gjorde de for tre år siden. Da blåste de ut all innredning i føde- og tilvekstavdelingene. Golvene ble støpt om, og de egenhendig utviklede innredningene ble satt inn. Nå skulle to tiårs erfaring komme til uttrykk i et fjøs som var akkurat som de ville ha det.

Tomas og Ann begynner med å forklare fordelene med den todelte, forkortede grinda i fødebingene. Når den er helt åpen er det bra at den er for kort, for da stjeler den mindre plass i bingen. Den bakre delen henger på gangjern og kan felles inn mot veggen. Løsningen gjør at de aldri trenger å bære løse innredningsdeler inn og ut av bingene.

Inne i fødebingene sitter det små drikkekar i stedet for biteventiler. Tomas og Ann vil ha et vannspeil i bingen fordi de mener det frister grisene til å drikke mer.

– Vann er det billigste fôrmiddelet, og jo mer de får i seg desto bedre, sier Tomas.

Hengende lysrør

Alle vinduer er dekt med kanalglass som beskytter mot kald trekk om vinteren og solinnstråling om sommeren. Neste stopp er tilvekstavdelingene. Der er det også flust med egne løsninger.

– Ser dere at lysrørene henger i vaiere et stykke ned og rett under taket? spør Tomas og peker oppover.

Det er tre grunner til denne uvanlige plasseringen. Den ene er at armaturene ikke skal forstyrre luftstrømmene fra ventilasjonen. Sitter lysrørene skrudd tett opp mot taket i to rader på hver side av midten, og nedenfor ventilasjonsåpningene, påvirker de den kalde, innstrømmende lufta slik at den virvler ned blant smågrisene. Den andre grunnen er at de vil senke lyskilden i rommet slik at lyset når lengre inn under taket i smågrishjørnet. For at grisene ikke skal gjøre fra seg på liggeplassen er det viktig å få inn lys. Den tredje finessen med lysrør i vaiere er det er en billig måte å montere dem på.

Røktere på spaltegolv

I midtgangen mellom bingene ligger det et spaltegolv. Under gangene ligger gjødselkulverten. Det er den samme kulverten som ligger under begge radene med binger. Dermed kan gjødsla fra bingene fordeles over en større flate. Pluggene til vakuumutgjødslinga kan røkteren dra opp stående i midtgangen. Det er spart tid sammenlignet med å gå inn i bingene og gjøre det. En annen stor fordel med denne løsningen er at det gir lavere anleggskostnader. Sammenlignet med å støpe en midtgang i betong blir alternativet med en bredere gjødselkulvert betydelig billigere, mener Tomas Persson. I tillegg slipper røkteren å koste gangene så ofte ettersom menneskene akkurat som dyra tramper rusk og rask ned gjennom spaltegolvet.

Omvisningen fortsetter med Tomas glefsende i helene som en gjeterhund. Han skal snart gå inn og skifte for å reise til Lund på Swedish Meats’ regionrådsmøte.

Fargerikt fjøs

I den lange gangen med dører inn mot de forskjellige tilvekstavdelingene er veggene malt i ulike farger for å holde orden på gruppene. De samme fargene går igjen i bingene, grønt, blått og grått. Bare ett sted avviker fargene. Bingenes gråe farge ble for kjedelig for Ann, så der ble det i stedet lilla vegger i gangen.

– Det skal være fargerikt i fjøset mitt, sier Ann Persson, som halter seg fram mens hun støtter seg på en krykke.

Ann holder mest til i fødeavdelingene. Tomas på sin side tilbringer størstedelen av arbeidsdagen hos gjeldpurkene og galtene. Når folk spør dem om det ikke blir vel mye å både arbeide og leve sammen, pleier de svare at de ikke ser så mye til hverandre om dagene, ettersom de har forskjellige ansvarsområder. Og at det ikke er så ille å møte den man er gift med. Tomas stikker hodet ut gjennom en ytterdør og peker på en sidebygning.

– Der borte ligger fôrkjøkkenet. De produserer en hel del av fôrkornet sitt selv, og maler det i en energieffektiv

stålskivekvern. Ifølge Tomas halverer kverna forbruket av strømmen som skal til for å male kornet. Dette er viktig for økonomien. Han tror at den nå tre år gamle kverna allerede har betalt seg bare gjennom sparte energikostnader.

Mette og snille purker

Ute ligger gårdens uisolerte gjeldpurkefjøs på rekke og rad. Ut av portene på et av fjøsene stikker nesen på en parkert John Deere. Oppkoblet bak har den en fullfôringsvogn. En purke strekker trynet etter liten tust silo som henger fra utmatinga på vogna. Mellom husene ligger store plansiloer halvfulle med fôr.

– Nå skal dere spørre hvorfor vi har så mye silo her, sier Tomas oppfordrende og forventningsfull. Han svarer selv raskt på sitt eget spørsmål.

På Davidstorp får gjeldpurkene spise til de blir mette. Kosten består av en blandning av maisensilasje og grasensilasje komplettert med drank og premix.

– Jeg pleier å referere til min fars gamle næringslære for husdyr fra 1957. Der står det at gjeldpurker skal ha skumma mjølk, fôrbeter og grovmalt blandingskorn, forteller Tomas.

Det som gjelder i dag er å sulte dyra på 2,5 kilo korn per dag. Det er ikke så rart at purkene blir aggressive, mener Tomas. Det blir jo mennesker også hvis vi ikke får mat.

– Purkene våre veier mer ved avvenning enn direkte etter grising, påpeker Tomas.

Han mener det kommer av at mordyra takket være fullfôret har en større evne til å ta opp fôr enn om de hadde gått på et mer tradisjonelt fôr i tilvekst- og sinperioden. Mødre med god appetitt er bra både for de diende smågrisene og for purkas egen fruktbarhet og avvenning.

Tomas Persson forteller at de har nesten ingen utrangering på grunn av ytre skader. Det til tross for at det er en ren yorkshirebesetning, en rase som er velkjent for å være mer aggressiv enn hybrider og rene landsvinpurker. Tomas og Ann tror årsaken til dette er at dyrene får spise seg mette.

Her kommer også svaret på Tomas Perssons innledende spørsmål om hvorfor det ligger silodotter hos tilvekstgrisene. Ettersom de ikke bruker halm som strø, legger de litt fullfôr i bingene til tilvekstgrisene. Dermed får den oppvoksende skare i seg den strukturen i fôret som må til.

Flere griser per purke

Fôringssystemet på gården er nøye dokumentert av forsøksledere fra Danmark. I årene 1997 til 1998 var danskenes «rullende Afprøvninger» på plass i besetningen og veide og målte alt mellom himmel og jord. Og forskerne ble begeistret for resultatet. Blant annet økte tallet på levende fødte griser per purke i den gruppen som fikk fri tilgang til den nye fôrseddelen. Referansegruppen fikk en konvensjonell fôrseddel basert på korn.

I forsøkene besto grovfôret av HPmasse (sukkerbetemasse bladet med melasse), men for fem år siden skiftet de ut HP-massen med maisensilasje. For første gang har de i år begynt å blande inn grasensilasje. Det ser ut til å fungere like bra som mais.

Naturlige griseklauver

Inne i galte- og gjeldpurkefjøset er halvparten av golvet dekket med flis og torv, og halvparten er betonggolv med gjødselskraper a la lausdrift for mjølkekyr. – Det er like unaturlig for en gris å bare gå på strøbed som bare å gå på betong. Nei, forresten, det er enda mer unaturlig å gå på strøbed, hevder Ann.

På Davidstorp har de ingen problemer med forvokste klauver, og noe klauvskjærerutstyr har de aldri fundert på å kjøpe. Spaserturene på betongen sliter ned klauvene slik at det blir selvregulerende.

Solen senker seg over Davidstorp. Ann hinker inn i huset støttet på krykka si. Det skal ta et par uker å komme seg etter meniskoperasjonen, tror fysioterapeuten. Tomas går inn og tar en rask dusj, og setter seg i den metallrøde V70- en for å kjøre til møtet i Lund. Gjeldpurkene gomler silo. Dagen derpå skal det komme 50 personer på studiebesøk i forbindelse med Skånes nötköttsproducenters årsmøte. I fjor ble Davidstorp takket være sin fine Angus-besetning kåret til «Årets nötköttsföretag» i Skåne. Men det er en helt annen historie, på en gård som syder av selvtillit og utviklingslyst.

  Fakta om Davidstorp:

Eiere: Tomas og Ann Persson Areal: 1700 dekar dyrka mark hvorav 500 dekar leid areal. 350 dekar naturbeiter. Ansatte: Fire ansatte i tillegg til Tomas og Ann, som begge arbeider heltid på gården. Grisene: Yorkshire-besetning på 400 purker. Hovedproduksjonen er drektige hybridpurker. Kastratene blir dels fôret opp på gården, dels solgt som smågris. Omsetning: Cirka 9 millioner kroner per år. 90 prosent kommer fra svineproduksjonen. Vekstskifte: Korn, eng, mais og erter. Planteproduksjonen drives gjennom et maskinsamarbeid med to andre gårder. Fôr: Gjeldpurkene og galtene får silo basert på mais og gras blandet med drank og premix. Diegivende purker og smågriser får konvensjonelt fôr blandet i eget fôrkjøkken. Andre produksjonsdyr: Avlsbesetning på 60 ammekyr (Angus, både røde og svarte). Alder: Tomas 43 og Ann 45. Barn: Emilie 20, Anders 18 og Elise 12. Fritidinteresser: Anguskyrne og islandshestene.

Fem tips fra Davidstorp:

1. Se til at gjeldpurkene får spise seg mette. Da blir de mindre aggressive, og færre dyr må utrangeres på grunn av skader.

2. Bygg i egen regi hvis du har muligheten til det. Da får du det som du vil ha det, og kostnadene blir betydelig lavere.

3. Lær av andre, men vær selektiv med den rådgivningen du kjøper. Det er viktig å hente inntrykk utenifra, men det er enda viktigere å tenke selv og følge egne idéer. Du er kanskje ikke så dum som du tror.

4. Glem ikke at grisene er biologiske vesener med biologiske behov. Stort og rasjonelt er bra, men dyrenes grunnleggende behov og funksjoner er de samme som de alltid har vært.

5. Ha en god og regelmessig dialog med bank, revisor og veterinær. Det gir deg oversikt over bedriften din og en solid grunn å stå på foran små og store beslutninger om investeringer.