Slakter purkene og tar jobb i Kvitfjell

Slakter purkene og tar jobb i Kvitfjell

Overproduksjon og prisfall får konsekvenser. Nå er det slutt. I februar forsvinner de siste smågrisene og purkene fra Bø i Ringebu. 80 års tradisjon med gris på garden er brutt.

– Jeg orker rett og slett ikke mer. Beslutningen ble tatt allerede i september. Jeg merket at motivasjonen forsvant, og det ble et ork å gå i fjøset. Inntektene ble for små i forhold til utgiftene, og det gikk både på humøret og den psykiske helsa løs. Jeg ble survete og negativ. Manglende motivasjon førte naturligvis til at ellers brukbare resultater i fjøset plutselig vart dårligere. Jeg ble slurvete med daglige rutiner som er viktige for å holde nivået. Noe måtte skje. Dette har vært ei vond og vanskelig tid, men i dag er jeg lettet for at jeg fikk meg annet arbeid og kom over i et nytt spor, sier Per Bø (37) på Bø i Ringebu. Han er gift og har tre barn, og er glad for at han har hatt ei kone som har vært i arbeid i denne vanskelige tida.

Ikke alene

Historien hans er ikke enestående. Per er ikke alene om å ha tatt den vanskelige beslutningen. I Gudbrandsdalen har han vært i godt selskap det siste året. Noen av de som nå slutter har drevet med få purker. Noen har drevet mellomstort slik som Per med 5,5 ukers puljedrift på cirka 50 purker, men du finner også eksempler i dalen på at produsenter med 100 purker og gode driftsresultater kaster inn håndkleet. Utviklingen er ikke enestående for Gudbrandsdalen. Også andre steder i landet hører en liknende historier. Det har virkelig røynet på det siste året. Det som kanskje er den store forskjellen fra midt-Gudbrandsdalen og andre områder i landet, er at bønder som vil finne seg noe annet å gjøre vasser i jobbtilbud. Det koker av aktivitet i hyttebyggerområdene på Gålå, Venabygdsfjellet, Kvitfjell og Hafjell.

Siste grising julekvelden

– Jeg skaffa meg jobb i høst. Tok en telefon til Kvitfjell Alpinanlegg om mårån, og noen timer senere var jobben i boks. Nå skal jeg ha jobb fra åtte til fire med å kjøre skiheis, drive snøproduksjon og liknende. Fast lønn, regelmessig arbeidstid, og fri og ferier som anna folk, sier Per.

Vi går sakte gjennom grisehuset på Bø. Det er ikke noe som haster nå. Per har veldig god tid. Han vet at om tre-fire uker er det helt stille. Da skal huset vaskes ned, og vatnet og strømmen stenges av. Strømkablene som varmer opp smågrishjørnene har allerede vært slått av ei stund. Det står att 12 purker. Den siste grisa julekvelden. Purkene er sendt til slakt etter hvert som kulla har blitt avvent.

Mjølkekua får leve

Det er også mjølkekyr og ei kvote på 45 tonn på garden. Kyrne skal fortsatt få bli. Per vil stelle i fjøset før og etter at han går på arbeid. Det er en måte å nedbetale gjeld på. Mor er dessuten glad i å stelle kyrne på sætra om sommeren.

Faren, Hans Bø, er også med på samtalen. Han har full forståelse for den beslutningen som sønnen nå tar, lange grisetradisjoner til tross. Men Hans har ikke like stor forståelse for bondeorganisasjonenes vegring mot premiert purkeslakting.

– Det hadde blitt mye billigere for alle, og penga hadde blitt igjen i næringa. Vi har fått høre at distriktsgrisen hadde blitt borte om det hadde blitt premiert purkeslakting. Men distriktsgrisen blir borte likevel, den. Purketallet må ned, og jeg føler at bondelaget har svikta medlemmene sine i denne saken, synes Hans. Og han har sagt i fra hva han mener på høyeste hold, uten at det tilsynelatende har hjulpet.

Ni år med gris

Som ung jobbet Per som slakter og skjærer ved Hed-Opps anlegg på Otta før han tok over som bonde hjemme på farsgarden Bø for ni år siden. Faren, Hans, ble allergisk av støvet og sjuk av å gå i fjøset. Da Per tok over kom kravet om løsdrift, og fjøset ble bygd om. Like etterpå ble konsesjonsgrensene heva. Hans og Per mener at det burde vært slik for gris som det er for ku; der får du ikke lenger lov til å bygge nye båsfjøs, men de som hadde båser da løsdriftbestemmelsen kom får lov til å holde på i en lang overgangsperiode. Nå ble det slik for Per at han måtte bygge om et fjøs som ikke var avskrevet. Og nå skal det stenges før det er avskrevet.

– Vi har solgt all smågrisen som vi produserer. Vi kunne naturligvis ha bygd for slaktegris, men det er så bratt oppi bakkene her at det er forferdelig dyrt å bygge. Det er annerledes å bygge der jorda er flat. Det er dessuten et voldsomt press på snekkere og håndverkere. Alle er opptatt med å lage dyre hytter, og det virker sjølsagt også prisdrivende på byggekostnadene. Jeg trivdes med jobben som smågrisrøkter, men jeg valgte altså å la være å bygge for slaktegris, sier Per Bø.

I februar blir det tomt og stille i grisehuset for godt.