Slaktegrisprodusent som liker å ha oversikt

Slaktegrisprodusent som liker å ha oversikt

– Dekningsbidraget ble bedre. Det hjalp å få satt tall på hva jeg egentlig drev med, sier Trond Ivar Markestad (32) i Rakkestad i Østfold. Han driver slaktegrisproduksjon i leide lokaler på tre forskjellige steder.

Da gjelder det å holde oversikt over hva en holder på med. I hvert fall hvis ambisjonen er å få flest mulig kroner igjen for jobben som gjøres.

På Herrefosser hovedgård i Rakkestad holder Markestad til. Her forpakter han jord og hus, og hit kommer smågrisene inn i tallebinger. Da veier de 25-27 kilo. På Herrefosser blir de værende til de veier cirka 55-60 kilo, hvoretter de flyttes videre til sluttframfôring i ett av de to andre grisehusene som Markestad leier i nabolaget.

Han får smågriser hver 11. uke fra en produsent i Trøgstad gjennom direkte leveringsavtale. Omlag 300 smågriser i slengen kommer herfra, men i tillegg kjøper Trond Ivar inn ytterligere 100 smågriser per innsett. 400 griser i slengen passer bra slik Markestad har lagt opp drifta.

SYND

– Det er synd at jeg ikke har gård sjøl, men slik er det nå engang. Her på Herrefosser har jeg en fem års forpaktningsavtale. Den går ut i april, men jeg regner med å fortsette å drive her. Hva som skjer i framtida er det vel ingen som vet, sier Markestad.

Interessen for å drive jordbruk er det i hvert fall ikke noe å si på. Han driver ganske store jordbruksarealer med korn- og høyproduksjon i tillegg til slaktegrisproduksjonen. På denne måten har Trond Ivar bygd seg opp egen maskinpark som kreves til planteproduksjonen, samt egen svinebesetning som naturligvis også har sin verdi.

EFFEKTIVT

Slaktegrisproduksjonen er lagt opp slik at han skal kunne drive mest mulig effektivt. Det betyr at han utnytter husdyrarealene på de tre stedene han leier så rasjonelt som mulig. I fjor fôret han fram 1 400-1 500 slaktegriser.

– Jeg følte etter hvert behov for å vite litt mer om hvordan produksjonen egentlig gikk. Det blir jo en betydelig omsetning av kjøttproduksjonen, og det er nødvendig å vite hvordan økonomien i produksjonen egentlig er. Derfor anskaffet jeg meg InGris. Begynte å veie grisene og fikk hjelp til statusbeskrivelsen av Trond Sæta i Fellesslakteriet. Siden jeg begynte med dette har jeg kjørt ut InGris-rapporter to ganger i året. Det hjelper meg veldig i den daglige drifta. I dag kan jeg ikke tenke meg å drive uten registreringer og oversikt, sier Markestad.

VIL IKKE SYNSE

Gjennom produksjonskontrollen får han oversikt over fôrforbruk, antall dager han har hatt grisen, sjukdomsjournaler og oversikt over kassasjoner og trekk, samt dekningsbidraget i produksjonen.

– Dekningsbidraget har blitt bedre etter at jeg begynte med produksjonskontroll. Det hjelper lite med gode konsulentråd hvis en ikke også vet hvordan det går i den daglige drifta. Jeg er jo heller ingen erfaren svineprodusent, så jeg føler nok ekstra behov for å vite. Det er altfor lett å synse om hvordan produksjonen egentlig går, sier Markestad

KSL-REVISJON

I 2001 hadde han KSL-revisjon av drifta i grisehuset, men sist høst kom det ny revisjon som tok for seg hele jordbruksdrifta.

– Det kom en dyrlege, og en fra Felleskjøpet. Jeg synes det gikk greit. Siden jeg også kjøper inn gris fra andre enn den faste leverandøren min i Trøgstad, så fikk jeg beskjed om å merke alle grisene. Det blir litt ekstra arbeid, og først ble jeg egentlig litt irritert over dette. Men jeg ser jo klart poenget med at dette blir gjort. Jeg fikk også anmerkning for at det manglet et gift-merke på plantevernbua. Men nå er det på plass, sier Trond Ivar.

BRUKBART

– Hva synes du om økonomien i griseproduksjonen din?

– Den er vel ikke så aller verst. I fjor ble det jo riktig bra, faktisk det beste året jeg har hatt. På årsbasis ble dekningsbidraget per slaktegris 304 kroner, og det skal jeg ikke klage på. Første halvår i fjor hadde jeg ei samlet brutto inntekt på 1716 kroner per gris sist jeg så på dette, tilleggsleveranser inkludert. Fellesslakteriet har bedret seg når det gjelder puljetillegg, og jeg prøver å levere 50 griser i slengen. Det gir 65 kroner ekstra per slaktegris, og det er naturligvis penger som en må prøve å ta med seg når en snakker om dekningsbidrag på 250 – 300 kroner. Første halvår i fjor var dekningsbidraget per slaktegris 272 kroner, så det har bedret seg kraftig ut over høsten. Jeg er veldig fornøyd med det siste halvåret. I følge gjennomsnittstallene i InGris-tallene er vel ikke dette resultatet så verst.

APPETITT

Markestad har Noroc-griser som går på appetittfôring. Han bruker Edel Norm, og vil kjøre på det videre, men Edel appetitt vurderes. Om han skal skifte fôrslag kommer an på hvordan resultatene ser ut etter neste avregning. For tida ligger kjøttprosenten på rundt 55, og den har gått ned en prosent etter jul. Etter at han begynte å få smågris fra fast leverandør har dyrlegebesøkene gått kraftig ned.

– Siden jeg driver slaktegrisproduksjon på helårsbasis, så kan jeg vel si at drifta etter hvert har blitt profesjonalisert, sier Markestad.

LITT URASJONELT

Det blir en del flytting av dyr med det driftsopplegget Markestad har. På Herrefoss er det fire binger a 70-80 kvadratmeter med flistalle og djupstrø.

På Aas, som har det andre grisehuset som Markestad leier, ble grisehuset gjort om tidlig på 90-tallet. Her er det støpte innredninger og skillevegger. Det er altså tette binger med plass til framfôring av om lag 200 griser.

På den tredje eiendommen, Haugsten, er det binger med plass til 12 slaktegriser i hver. Begge steder er det lavt under taket, og forholdene er kanskje ikke ideelle med tanke på ventilasjon og luft. Men det går an å få til lønnsom griseproduksjon også i disse lokalitetene, for den som vil.