Skjåk er svineavlens vugge

Tom-Erik Holmlund

Foto: Morten Knudsen

Ivar Kummen er 81 år nå og har en fortid som grisebonde, men når det trengs en hånd er han med og hjelper sønnen Tore Rune Kummen (58), som har overtatt på gården Kummen i Skjåk Solside. Ivar er ikke så ivrig i fjøset lenger. Men han er definitivt sprek nok. Når SVIN er på besøk, skal han og sønnen utpå ettermiddagen dra på reinsjakt i fjellet. Det innebærer mange timers vandring og tung bør.  
– Jeg var bare en guttunge på 11 år da laget ble stiftet. Gardbrukere ble innkalt til et orienteringsmøte på skolen i bygda her. Jeg husker det som om det skulle ha skjedd i går, sier Ivar. 

Førte stambøkene 

Han var så heldig å få bli med faren Tore på alt fra begynnelsen. Det var guttungen Ivar som førte stambøkene. Han hadde kontrollen på det fra han var 12 år. På stiftelsesmøtet i 1953 ble det bestemt at Skjåk Svineavlslag skulle stiftes. Det var Ivars far som var med på møtet den gangen. Formelt ble svineavlslaget stiftet noen dager etterpå, med 41 medlemmer og Kristen Aanstad som formann. Det ble gjennomført avdråttskontroll for purker, merking av smågriser, kåring av ungsvin til avl og føring av gardsstambøker. Oppland Svineavlslag ble stiftet i 1955 og Norsk Svineavlslag (som er Norsvin i dag) i 1958. Flere av de registreringene og avlstiltak som ble startet i Skjåk, ble senere implementert i Norsvins avlsprogram for landsvin og i foredlingsbesetningssystemet fra 1963. 

– Harald Skjervold var også på møtet. Han var en norsk landbruksforsker, født på Inderøy og bosatt på Ås. Hans forskning og bidrag til utviklingen av norsk husdyravl og oppdrettsnæring gjorde ham internasjonalt kjent, og fikk store praktiske konsekvenser. Også for avlsmiljøet i Skjåk. Skjervold var fylkesagronom i Oppland på den tida, sier Ivar. 

SOLSIDEN: Gården Kummen ligger nydelig til i Skjåk Solside. Dagens eier og driver Tore Rune Kummen produserer 50 avlspurker og 140 kull i året.

Ingen tilfeldighet 
Det var ifølge forfatteren av boka «50 år med organisert svineavl» og tidligere redaktør i Svineavlsnytt – Arnulf Jensen – ingen tilfeldighet at de var tidlig ute i Skjåk. Der var det en rekke flinke svineprodusenter og svineproduksjon hadde lenge vært viktig for bygda. Flere av deltakerne på det legendariske møtet i 1953 skulle få stor betydning for utvikling av norsk svineavl i årene som kom.  
– Hvorfor akkurat Skjåk, har med plassen og klimaet å gjøre. Det har vært dyrket korn her i alle tider. Det er årsikkert her. Vi byttet korn med salt fra Vestlandet og Østerdalen fikk korn fra Skjåk. Så kom jernbanen til Østerdalen. Da ble det markedet for korn borte. Dermed måtte vi finne andre måter å utnytte det på. Da ble gris løsningen. Det kom gris på omtrent hver eneste gård i Skjåk. Det var det som gjorde at interessen for avl kom så tidlig til bygda, sier Ivar. 
 
Toppet listene 
Ivar skulle etter hvert gjøre det skarpt, og har flere ganger toppet lista over Norsvins foredlingsbesetninger. Han og kona Ruth (77) ble best i 1988, 1991 og 1992. De er ikke de eneste. Flere i bygda har vært beste avlsbesetning i flere år. De nevner Guldbakke/Grimstad, Granum og Hosar.  
– Grisebøndene i Skjåk var rett og slett pionerer når det gjelder avl. Det var mange besetninger og et svært godt produsentmiljø. Men jeg må særlig skryte av kjerringene våre på gårdene her. Det var de som stelte smågrisen. Det er den første betingelsen for at en skal lykkes med gris. De hadde også fødeavdelingene. Bonden sjøl hadde oversikten. Det hadde mye å bety at de var to i fjøset, sier Ivar.  
 
Registrerte tidlig vekt 
I motsetning til Arnulf Jensen, mener Tore Rune Kummen at det kanskje var litt tilfeldig at det var nettopp Skjåk som skulle blir svineavlens vugge. 
– Jeg har jo lest meg litt opp på temaet. Kjernen av avlsinteresserte bønder hadde begynt å registrere vekter på smågris. Så kom jo Skjervold som var guru på avl den tida. Han møtte likesinnede her i bygda. Da ble det systematikk i registreringa. Den rånen der er bra. Den purka der gir bra avkom og fine, store kull. Per Fjørkestad, som var Skjervolds etterfølger som fylkesagronom i det dominerende grisefylket Oppland, var primus motor i det videre arbeidet. Sammen med framsynte avlere gikk han i bresjen for Skjåk, og grunnla to år seinere Oppland Svineavlslag, sier Tore Rune. 

I Skjåk var det utstillinger hvert år. Det kom folk fra land og strand.  
– Jeg husker det var et kolossalt til folkemøte blant annet i 1955. Det var oppkjøpere, og det var kjekt å kunne selge – særlig råner, men også purker – direkte til gardbrukere som møtte opp. Det var til og med utlendinger der, og de kjøpte også. Jeg overtok her etter far og har etter hvert levert til Taiwan, Canada, Malaysia – for å ta ytterkantene – og selvsagt til Europa, sier Ivar. 

Foredling i 1963
Det var mest sau på gården tidligere. Men de bygde nytt fjøs i 1955, og det var både for sau, gris og ku. I 1963 ble det foredlingsbesetning på Kummen. Den gangen var det 33 foredlingsbesetninger i hele landet, og 12 var i Skjåk.
– Det begynte som sagt så smått med målinger, og naboen Hans Teigen var kontrollør. Og det skal jeg si deg var kontrollør altså. Der var det ikke noe slinger i valsen. Var vi en dag for tidlig eller en dag for seint, plusset han på eller trakk fra 0,2 kilo. Det er rart å tenke på nå at det er ikke så mange år siden Norsvin fant ut at de skulle begynne å veie smågriser. Det gjorde Skjåkværingene allerede først på 50-tallet, sier Ivar.

Besetningene var ikke store den gangen
– Toppen 12-15 purker. Her var det enda færre i starten. Seks til åtte kanskje. Men så bygde jeg nytt fjøs da jeg overtok etter far i 1973. Etter at jeg og Ruth overtok, skilte vel ikke vår måte å drive på seg så mye fra andres. Resultatene skyldtes første og fremst interessen for avl, og det faktum at vi var et radarpar. For min del var jeg mer i fjøset enn på skolen som gutt. Så fort jeg kom hjem, dro jeg i fjøset. Ruth var pådriver for at det skulle være reint og fint, og hun passet purker og smågriser. Ruth utdannet seg forøvrig til lærer når hun var 45 år, sier Ivar.

Ble formeringsbesetning
Når Tore Rune kom inn i bildet og overtok formelt gården i 1998, ble det fort formeringsbesetning på gården.
– Når far min Ivar dreiv, var det mye livdyrsalg. Da var landsvinet purka. Så kom hybridpurka inn på 80-tallet. For å få i gang hybridproduksjon i Norge, fikk foredlingsbesetningene i Skjåk lov til å selge ca. 25 prosent hybridpurker i tillegg til avlspurkene. Da ble det fortsatt bra livdyrsalg.

Etter hvert ble det delt opp i rene foredlings– og formeringsbesetninger. Salget av rent landsvin gikk ned. Det var økonomi som gjorde at jeg gikk over til formering, sier Tore Rune.   
I Skjåk gjorde de omstruktureringer i forbindelse med at Aura Purkering ble etablert. Alle produsentene møttes til rådslagning, og det ble foreslått at purkeringen skulle etableres.  
– Til å begynne med ble det vurdert om navet skulle bygges her på gården. Men vi ville at alle avlsbesetningene skulle bygge noe i lag. Ingen kunne være medeiere, for det tillot ikke konsesjonsregelverket. Navet endte opp som et aksjeselskap der vi hentet inn eksterne eiere. Avlsbesetningene lånte ut penger for å finansiere bygget.  

NØKKELPERSON: Ivar Kummen skryter av kona Ruth som en nøkkelperson på gården. Hun skal ha mye av æren for at det ble en suksess. – Det er viktig å være to, sier Ivar.

Fikk velge 
Miljøet i Skjåk fant ut at de trengte et visst antall formerings- og foredlingsbesetninger, og produsentene fikk velge hva de skulle satse på. 
– Jeg valgte å gå over på formering, sier Tore Rune.   
Bakteppet for omstruktureringene var at det på 90-tallet ble bestemt av Norsvin at det skulle tas ned et visst antall foredlingsbesetninger. Det skulle være maks 50. I Skjåk var det 7-8 avlsbesetninger den gangen. Det skulle bli to. De andre måtte slutte, eller bli formeringsbesetning, sier Tore Rune. 
Det ble igjen to foredlingsbesetninger i Skjåk og miljøet der oppe så jo på det som et nederlag.  
– Det var blant andre Olav Eik-Nes som gav oss et spark bak og inspirerte miljøet til å starte en purkering i Skjåk. Han var avlssjef i Norsvin den gangen. Han var tøff og en strateg, og mente at i trangere tider måtte det omstillingsevne til blant produsentene. Det var en utfordring, men etter mye om og men og i dialog med departementet – som egentlig forsto lite – ble det etablert et AS. Navet ble bygget på grunnen til Mona Grimstad, en kilometer lengre bortenfor oss. Hun har foredlingsbesetning i dag, sier Tore Rune. 
 
Dyktige personer 
Purkeringen fungerer fortsatt fint. 
– Det har sammenheng med svært dyktige personer som jobber der. De er fra Litauen. Et ektepar med veterinærbakgrunn. De hadde ikke noe særlig igjen for det de gjorde i hjemlandet. Så kom de hit. Etter at de kom hit, har Aura purkering stort sett vært helt i Ingris-resultattoppen. Det har de vært i mange år nå, sier Tore Rune. 
Gjennom avlshistorien har bygda i Skjåk fått mange avlsstatuetter. 
– Det er for årets beste råne. Jeg er ikke helt sikker, men det må være bortimot ti topplasseringer. Her på gården har vi vært på håret nære, men vi har dessverre ikke lykkes å få akkurat den grisen. Den rånen er best gjennom et helt år. Det henger høyt, sier Ivar.  
Tore Rune skal nå begynne å kjøpe smågris fra Bruheim i Hornindal (se reportasje om avlskonsulent Irene Fossås besøk hos Bruheim i SVIN nr. 6/23). 
– Begge foredlingsbesetningene (Kristen og Ola Aandstad samt Mona Haugen Grimstad og Kjell Kvålshagen) med landsvin i Skjåk gir seg. Etter sigende på grunn av saneringskostnader og overgangen til SPF for alle foredlingsbesetningene innen 2025. Hvem som kan drive videre på disse gårdene er også usikkert. Det blir nå slutt på landsvin foredlingsbesetninger i Skjåk og det er også en del av avlshistorien. Hadde ikke purkeringen kommet, hadde det vært mange færre besetninger i Skjåk enn det er i dag, avslutter de to. 
 
Fakta: Produksjonen på Kummen 
– 50 avlspurker. 
– 140 kull i året. 
– Selger litt over halvparten som drektige ungpurker til Aura og litt under halvparten som avvente småpurker på fem ukers alder til Rompa Purkering i Øyer. 
– Gården har også noen få enkeltkunder utenom. 
– Grisene som ikke egner seg som livdyr går til slakt. 
– I tillegg fôres det fram noen kastrater. 
– Avlsgrisen er hovedinntekten.