Skal redde svineproduksjonen i området

Bildet: Therese og Carl Wilhelm Hage har fått god hjelp fra Norturarådgiver Siv Solheim (midten) i overgangen til SPF.

SPF-prosjektet i Rogaland og Vestland har pågått en periode, og den delen som er høyaktuell akkurat nå er området som tidligere ble kalt Sogn- og Fjordane og i litt mindre grad Møre- og Romsdal. Siv Solheim (56) fra Hornindal er spesialrådgiver på gris i vest for Nortura og er med oss på besøk hos Therese og Carl Wilhelm. 

– Olav Tjelta ble ansatt som prosjektleder i SPF-prosjektet i Rogaland og Vestland. Det er et treårig prosjekt som finansieres av fylkeskommunene, Norsvin og andre aktører. Målet er å få opp SPF-andelen. Det gjelder for hele landet. Visjonen er at alle avlsbesetningene skal ha SPF-status innen 2024, og alle svinebesetninger i Norge skal følge etter innen 2030, sier Siv.

Hun forklarer at i Sogn- og Fjordane er svineproduksjonen nedadgående. 

– Her er det under 20 kombinertprodusenter nå. Med rene slaktegrisprodusenter er det rundt 35 totalt. Det har vært en del småprodusenter i området her. De har lagt ned litt etter litt. Noen har lagt om til slaktegris. Antall produsenter er på et kritisk nivå, og det trengs nå flere for at vi skal få et bærekraftig miljø. Vi håper derfor at flest mulig bruksbesetninger kommer etter og sanerer, sier Solheim. 

Utvide produksjonen
Målet til Solheim, Nortura og Norsvin er å få en ny giv i svineprodusentmiljøet her i området. 

– Når du bestemmer deg for å sanere, bestemmer du deg for å fortsette. Da legger du ikke ned. Vi snakker da om satsning. Ikke bare investeres det i SPF, men de fleste her i området har muligheten til å utvide produksjonen. Nå har Innovasjon Norge åpnet litt opp for midler til bygg og utvidelse for eksisterende produsenter. Før var det helt stopp. Det var heller ikke midler til nyetableringer eller nybygg, hovedsakelig på grunn av frykt for overproduksjon, sier Solheim. 

Prosjektleder Olav Tjelta (som ikke er tilstede under intervjuet) har ifølge Siw Solheim kartlagt alle svineprodusenter i både Vestland og ­Rogaland. 

– Det er ikke store problemene her hvor det er så grisgrendt og langt mellom gårdene. Men i Rogaland hvor besetningene ligger forholdsvis tett, er SPF-omleggingen mer utfordrende. Det anbefales at det skal være minimum 500 meter til neste produsent. Olav bistår med å lage saneringsplaner og vurderer hva som bør gjøres med utgangspunkt i produsentens planer for produksjonen. I tillegg bistår vi i Nortura med å lage planer, sier Siv.

Rett etter 17. mai griset de første SPF-purkene hos Therese og Carl Wilhelm Hage. De har i skrivende stund hatt rundt 50 grisinger.

Følger rådene
Siden Therese og Carl Wilhelm Hage driver en avlsbesetning, har de fått god hjelp av avlskonsulent Lars Terje Bogevik i Norsvin i planleggings­arbeidet. 

Spesialveterinær Laura Lundgaard Jensen i Nortura har ifølge Carl Wilhelm hatt oppsynet med saneringsprosessen.

– Vi har forsøkt å følge rådene vi har fått. Dette er en kompleks bygningsmasse. Vi må få en retning i rådene slik at det blir skikkelig sanert og at produksjonen blir håndterbar. Det er mye å sette seg inn i, sier Carl Wilhelm.

Ekteparet bestemte seg for å sanere i fjor, og de diskuterte veldig mye fram og tilbake om de skulle gjøre det. Ifølge Therese hadde de egentlig slått alt i fra seg. 

– Vi tenkte det ble for mye styr. Men så ringte Siv den dagen vi egentlig hadde sagt at vi ikke ville ta det på oss. Vi ble omvendt og heiv oss på, sier Therese. Therese er utdannet sykepleier og er opprinnelig fra Trysil. Hun jobbet som sykepleier i mange år, men nå driver hun på heltid som grisebonde. Carl Wilhelm er utdannet agronom og er også heltidsbonde.

Therese og Carl Wilhelm Hage har fått god hjelp fra Norturarådgiver Siv Solheim (midten) i overgangen til SPF.

Måtte omstille seg
Carl Wilhelm forklarer at de før hadde et veldig tungvint og arbeidsomt fjøs. 

– Vi leverte bedekningsklare rekruttpurker til gamle Rypdal purkering i Tresfjord. De ble kjøpt ut under utkjøpsordningen i 2018. Purkeringen Aura overtok deres satellitter, og vi mistet mesteparten av livdyrsalget vårt. Kunden forsvant over natta. Vi måtte omstille oss og bygde om ei avdeling til smågrisavdeling og begynte å produsere smågris for salg. Da hadde vi 42 purker i pulja og tre fødeavdelinger over to etasjer. Det var en kaotisk drift. Når vi skulle avvenne måtte 500 smågris flyttes, fødebingene måtte vaskes på to dager og så tørkes, og deretter ble nye purker satt inn før inseminering.

Det var altså ikke en god dyreflyt på gården. På et tidspunkt hadde de heller ikke hjelp, siden han som var fast ansatt hadde pappaperm. Ekteparet ble lei av stresset.

– Jeg, Therese og Siw gikk rundt i fjøset og kartla arealet vi hadde til rådighet. Vi funderte litt på om vi kunne få plass til å fôre fram en kombinertbesetning i full konsesjon. Det gikk ut på å redusere purketallet fra rundt 120 til 50 og ha plass til å fôre fram alt sjøl uten kompromisser. Vi er også engasjert i ei samdrift 150 meter fra grisehuset, og da tenkte vi at det er bedre å ha noe som det ville være lettere å holde styr på her nede, sier Carl Wilhelm. 

Faren Lidvin på 66 år har i dag ansvaret for samdrifta og driver med slaktegris i et leid fjøs. Når faren blir eldre, er det en befriende tanke å ha enklere drift i grisehuset, når det blir mer jobb i samdrifta.

Bygge opp besetninger
Et viktig poeng for Siv Solheim og Nortura var at de trengte denne formeringsbesetningen – med SPF-status. Ekteparet kjøper for ordens skyld landsvinpurker fra foredlingsbesetningen til Bruheim i Hornindal.

– En sanering, slik de har gjort nå, bidrar til økt salg av SPF-brukspurker (TN-70) til flere sanerte besetninger. Det er få besetninger å selge til fra før, så det er et begrenset marked her. Men nå har Therese og Carl Wilhelm muligheten til å bli med å bygge opp sin produksjon før resten av bruksbesetningene har sanert. Det er sikkert defensivt, men målet er å beholde de besetningene vi har i området og få de sanert. Det hadde også gjort seg å få til en ny besetning eller to i området. Det er det potensiale for, sier Siv. 

Og Carl Wilhelm er enig. 

– Jeg har foreløpig en livdyrkunde som er i gang med å planlegge sanering, men han har ikke bestemt seg helt for om det blir i vinter eller neste vår. Men han er på glid. Jeg har også en kamerat som kunne tenkt seg å bygge, og starte opp med gris. Men med høye byggekostnader er det vanskelig, sier han. 

Paret har bygget om mye, investert en del og de har tenkt ut mye sjøl om hvordan det skulle bli. Det har vært arbeid til langt på natt og det har kostet blod, svette og tårer. Vi spør dem om det er verdt det og om de har gjort noen betraktninger rundt hva bygging og omlegging til SPF gir tilbake i tid, kroner og øre.

– Vi tror at SPF alene gir uttelling i kroner og øre blant annet fordi friskere dyr gir mindre fôrforbruk, et mer attraktivt produkt i markedet og økt tilvekst på det vi fôrer fram sjøl. Omleg­gingen og ombyggingen i fjøset innebærer at vi markedsmessig står bedre rustet for framtida.
Vi leverer bedekningsklare purker som kommer i brunst til rett tid. En forutsetning for god service er også gode avtaler og systematikk. Det blir viktig framover, sier Carl Wilhelm.

Ifølge bonden i Utvik handler økonomi mye om rasjonalisering. Å få ting i system. 

– Når vi første skulle bygge om var det rasjonelt å legge om til SPF med en gang. Vi håper at vi på grunnlag av dette får mer salg i vårt område og rekruttering av nye livdyrkunder utenfor området. Vi håper vi blir mer attraktive leverandører. Nå gjelder det å få opp resultatene i avlsarbeidet. Da merkes det antakelig på bunn­linja. Kanskje blir det også tid til en ferietur i ny og ne, sier Carl Wilhelm.