Skal doble antall svineprodusenter i Troms

Svin nr. 3 – 2023

Jordbruksrådgiver Rolf Ingar Eggum i Kvæfjord kommune – som også er prosjektleder for «Gris i Troms» – forklarer hvorfor det ble som det ble. Ifølge Eggum var det slik at grisen skulle være et tillegg til grovfôrbasert produksjon som sau og storfe.

– Det var småskalaproduksjon. Og de aller fleste svineprodusentene bygde ikke nytt. De tok i bruk gamle bygninger. Felleskjøpet kom med kraftfôrpallen og satte den inn i fjøset. Når pallen var tom for sekker, brukte de den som innredning. Og etter hvert som Felleskjøpet kom med stor­sekker eller kraftfôret i bulk, så hadde de ikke lenger innredninger fordi grisene hadde spist opp pallene. Grisen ble avviklet helt, og i noen tilfeller byttet ut med sau, sier Eggum.

Selv om eksemplet over mest er ment å gi en billedlig beskrivelse på forholdene som hersket den gangen, er poenget til Eggum at satsningen på gris i Troms var for sped.

– De fleste som hadde begynt med gris hadde investert så lite at de også hadde råd til å slutte.
I Nordland derimot var satsningen på et helt annet nivå. Det var store bygninger og spesialisert produksjon. Ingen hadde råd til å slutte. Derfor ble det slik at svineproduksjon i Troms nådde et kritisk lavt nivå.

Bevisst handling og politikk
Ifølge Eggum var det utover på 90-tallet partnerskapet mellom Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget, Fylkesmannen (nå Statsforvalteren), fylkeskommunen, Innovasjon Norge og ­Forbruker- og administrasjonsdepartementet som bestemte hvordan BU-midlene skulle brukes for å utvikle jordbruket i landet. 

– Der ble grisen i Troms skviset helt ut. Det var en bevisst handling og politikk som faktisk virket. Grisen ble mer eller mindre borte. Partnerskapet hadde bestemt seg for ikke å presse markedet på landsbasis. I Troms produserte vi etter hvert ikke en brøkdel av hva vi selv spiste, sier Eggum. 

Mange søkte om å få bygge nytt, slik at de kunne få drivverdige enheter ut av det. 

– Men de fikk ikke tilskuddene. Rett og slett fordi gris og kraftfôrbasert produksjon ikke skulle prioriteres. Det var mjølk og sau som gjaldt. Troms er jo et av de beste beitefylkene i landet. Vi kunne hatt en million sauer i utmarka. Men det er kun i to-tre måneder. Etter det er du avhengig av å ha sauen i et hus. Når vi ser hvor mye kraftfôr en sau egentlig forbruker per produserte kilo kjøtt, skal vi være forsiktige med å gå rundt å snakke om bærekraftig produksjon når vi sammenlikner sauen med grisen, sier Eggum. 

I prosjektgruppa for «Gris i Troms» sitter blant annet fylkesleder Kathrine Jansdatter Johnsen i Norsvin og jordbruksrådgiver Rolf Ingar Eggum. Her fotografert utenfor rådhuset i Kvæfjord kommune.

Det må prioriteres
Nå i 2023 er det seks produsenter igjen i Troms som har purker. 

– Da må vi bestemme oss for om vi skal ha gris i landsdelen eller ikke. Næringa har selv tatt tak i det. Svineprodusentene har søkt, og fått midler fra Statsforvalteren og fylkeskommunen. De har faktisk også fått med seg de nevnte bondeorganisasjonene og Innovasjon Norge, sier Eggum.

Nå er det foretatt prioriteringer i år. Prioritet én er melkeprodusenter som fortsatt har kua på bås og som skal bygge om. For grisen er det fortsatt begrensinger – det er kun eksisterende svineprodusenter som kan gis mulighet for å bygge ut til konsesjonsgrensa. Nye produsenter må ifølge Eggum stille seg bak i køen, og blir underlagt spesiell saksbehandling. 

– Vi jobber nå intensivt med å få grisen med i det gode selskap. Grisen må prioriteres på linje med andre husdyrslag for at vi skal nå våre mål. Det skal bygges og investeres på en slik måte at det er mulig å regne grisen hjem. Det skal økes fra 7500 griseslakt til 20 000.

Han mener det må være forutsetningen. Så langt har han sondert markedet. 

– Jeg har 13 bønder på blokka. Det er ammekuprodusenter, melkeprodusenter, sauebønder og griseprodusenter som ønsker å bygge ut og utvikle det svineholdet de allerede har, sier Eggum.

Får 40 prosent i tilskudd
Blir grisen sidestilt med andre, og det blir mulig å søke om tilskudd i form av innovasjonsmidler på 40 prosent av investeringen uten begrensninger, mener rådgiveren at de fleste av disse prosjektene vil la seg realisere. 

– I resten av landet er det begrenset oppad til tre millioner kroner per prosjekt. Enklere forklart: Når du her oppe vil investere 22 millioner i nytt smågrishus, får du 8,8 millioner i tilskudd. Da har du en gjeldsbelastning som med dagens rammevilkår er levelig, forklarer Eggum.

Eggum ønsker å bidra til at de som har meldt seg interessert skal få mulighet til å utvikle konseptet sitt. 

– Det dreier seg om å få laget en skikkelig driftsplan som først og fremst er bondens egen. Det er ikke noe vi ønsker å tre ned over hodet på dem. Alt for mange ganger har driftsplaner blitt utarbeidet av folk som ikke nødvendigvis kjenner produksjonen særlig godt, sier han.  

Kurs og studieturer
Skolering er også et viktig tiltak i griseprosjektet i Troms. Det skal drives kompetanseoppbyggende aktivitet gjennom kurs og studieturer.

– Eksempelets makt er viktig. Vi skal ut å se på de som virkelig har fått det til. Bøndene i Kvæfjord skal blant annet være praksisverter. Vi har ambisjoner om å involvere Norsvin når vi skal kjøre en forenklet utgave av Norsvinskolen lokalt, sier Eggum. 

I prosjektgruppa sitter Eggum, Frode Wik, fylkesleder Kathrine Jansdatter Johnsen i Norsvin, Arne Flatmo i Nortura, Ullrike Skevik i Felleskjøpet og Randi Hokland i Troms Bondelag.

– Vi må bygge båten mens vi ror. Vi må komme i gang og få noen til å starte bygging. Det er ikke lange tida vi har på oss. Innen tre-fire år skal vi ha nådd målet, sier Eggum.

Penger skal fordeles
Prosjektet har fått en million kroner fra fylkeskommunen. Disse pengene skal brukes til skolering og utvikling av bonden. Landbruksministeren har også satt av 25 millioner til arktisk landbruk. Dette skal ifølge jordbruksrådgiveren fordeles på hele landbruket i nord.

– Det er kjempebra – om pengene blir brukt der de skal. Jeg ser imidlertid en fare for at pengene kan forsvinne i prosjekter. Mange konkurrerer om pengene. Spørsmålet er: Ønsker du deg pengene for din egen eksistens som rådgiverorganisasjon eller skal midlene brukes for å utvikle næringa? Kommer pengene det næringssvake miljøet til gode?

Det er fylkeskommunen og fylkesrådet for næring i Troms som styrer pengene. 

– De skal fordeles i Nordland, Troms og Finnmark. Jeg er rimelig sikker på at det er rådgivningsorganisasjoner som kommer til å bruke denne muligheten for å få et sugerør inn nettopp for å selge egne produkter, som egentlig ikke er produkter. I alle fall ikke for bonden. Jeg ønsker at det er varemottakerne – som f.eks. Tine og Nortura – som skal bidra til å fordele disse midlene riktig, sier Eggum.

Vet hvor skoen trykker
Eggum mener at det er varemottakerne som vet hvor skoen trykker. Ute hos den enkelte produsent og ute i sitt eget marked. 

– Det må være en sammenheng mellom leddene fra produsent til sluttbruker. Det må være en spiselig gris, og det må være produsert på en etisk og bærekraftig måte. Men først og fremst må det bli bærekraftig næringsvirksomhet som gjør det mulig for produsentene å leve av landbruk og bo i bygdene. Ingen gidder dette uten at det er butikk.

Det er viktig at midlene fordeles særlig i de næringssvake områdene.

– De næringssterke områdene er de områdene der det finnes et variert landbruk, og det er slike miljøer vi må bygge opp. Slik vi f.eks. har i ­Kvæfjord. Og det primære målet er å bygge opp kombinert produsenter med ku og gris, der det er størst mulig avstand mellom brukene og minst mulig transport av livdyr. SPF-besetninger, dyrehelse og dyrevelferd er og blir i fokus. En økt svineproduksjon i Troms vil også gi distriktslandbruket økt tyngde og legitimitet, sier Eggum.

Finner mulighetene
Eggum skal jobbe i en 40 prosent stilling i prosjektet. Når en produsent melder seg, tar han seg en tur til gården hans eller hennes. 

– Du må ha et utgangspunkt om du skal bli grisebonde. Sammen med bonden finner vi ut hvilke muligheter som er der. Vi legger en strategi sammen. Hvordan skal prosjektet utvikles? Jeg gjør bonden i stand til å vite hva han begir seg ut på. For det er ikke alltid at det er åpenbart. Det er viktig at bonden eier sitt eget prosjekt og familien må være med. Har du ikke kjærringa eller gubben med deg, da har du ikke bygd grunnmuren, forteller han. 

Så regnes det på prosjektet. Det tegnes og fortelles i lag med produsenten, ved kjøkken­bordet over en del kaffekopper.

– Hva er konsekvensen av at du gjør det sånn eller sånn? Det er spørsmål jeg stiller bonden. Oppnår du 33-34 avvendte per årspurke, har du et økonomisk utbytte som er tre ganger større enn produsenten som har 20 avvendte. Husk at dette primært dreier seg om bønder som ikke har drevet med gris før, men ammeku, melkeku og sau, presiserer Eggum.

Du må lære grisen å kjenne
Han hjelper også til med leverandører og kontaktnett ellers. Fôrleverandører og byggleverandører. Livdyrleverandører må på plass. 

– Men erfaring med grisen er viktig. Du må bli kjent med grisen og vite hva det er før du ­begynner å bygge, om det så dreier seg om å kjøpe inn et par griser. Det slik at enten liker du gris eller så liker du det ikke. Det merker du.

Potensialet er større enn dobbelt så mange produsenter i Troms.

– Men vi har satt den målsetningen fordi det er akkurat så mange som slakteriet i Målselv og Horns slakteri på Leknes er avhengige av for å kunne drive bærekraftig. Hvis ikke ender de opp med et sesongslakteri. De som driver med sau og storfe er også avhengige av et slakteri som går rundt. Felleskjøpet får en helt annen logistikk på kraftfôret. De kjører kraftfôr begge veier. Da frakter de grisefôr den ene veien og storfefôr den andre veien, sier Eggum.

Snakker rett fra levra
Som mange andre nordpå er Eggum en frittalende mann, og sier det som det er:

– Det er ikke svinenæringa sjøl som har styrt svineproduksjonen i Troms mot avgrunnen. Det er fylkespolitikerne som styrer, og politikk virker. Jeg er ikke spesielt populær i Bondelaget. Jeg har sagt det akkurat slik det har vært. Bondelaget har brorparten av skylda for situasjonen. Ingen har sagt et eneste positivt ord om grisen. Bondelaget i Troms har blitt styrt av den såkalte «melke­mafia´n». Ja, det er akkurat det jeg kaller det, sier Eggum.

Men litt skryt mener Eggum at Troms Bondelag også skal ha.

– Nå har de startet en arbeidsgruppe som de kaller for «gris og egg i Troms». Det er for å lære mer om grisen. Det skal de ha kred for. Da er det er håp. Vi må i felleskap bare bestemme oss, avslutter Eggum.