Sjanseløse griser skal avlives

Sjanseløse griser skal avlives

Situasjonen er god i de fleste besetninger når det gjelder syke og skadde griser. Men det er på unntaksbesetningene vi blir målt. Det hjelper lite for de grisene som faktisk lider at dyra i andre besetninger har det godt.

Vår behandling av dyr er et speilbilde på vår sosiale samvittighet. Vi liker å si at vi i Norge har et godt dyrevern og en god dyrevelferd. Ofte blir dette akseptert nærmest bare fordi vi er norske og selv om dokumentasjon til dels kan være fraværende. Moderne matvarebedrifter er opptatt av kvalitetssikring i alle ledd av produksjonen, men hva med kvalitetssikring i det enkelte grisehus? Vi har KSL-systemet som baseres på egenrevisjon. Riktignok kan den enkelte produsent risikere en forhåndsvarslet ekstern revisjon hvert tiende år.

Reager raskt

Det som gjør sterkest inntrykk er kanskje den manglende reaksjon og handling m.h.t. syke og skadde dyr som vi ser hos enkelte produsenter. Ofte er det ”vente og se – holdninger” som gjelder. Det er viktig å utvise en aktiv holdning når et dyr er sykt eller skadet. Årvåkenhet, det å oppdage tidlig at et dyr ”feiler noe” er viktig. Behandling og eventuell spesialpleie bør settes inn så raskt som mulig. Da er mulighetene for bedring størst, og tiden dyret har det vondt blir så kort som mulig.

Selv den mest årvåkne kan imidlertid overse de første tegn på sykdom av og til. Ved en sent oppdaget sykdom må man finne seg i at behandlingen blir desto lenger, det være seg 5, kanskje 10 dager. Eventuelt kan avliving være aktuelt.

Når det gjelder ”sjanseløse” dyr er det viktig at disse avlives og ikke bare blir gående å lide. At det ikke blir tatt affære med slike dyr er svært uheldig og er en skam for vår produksjon. Dyrevelferdsmessig er dette svært betenkelig og et klart brudd på dyrevelferdsloven hvor det utrykkelig står at syke og skadde dyr skal ha behandling og hvor avliving er et klart alternativ.

”Bli frisk-binge”

Ofte kan det å ta dyret ut av bingen være viktig. Her er det avgjørende at man faktisk har avsatt plass til dette. Kravet om sykebinger er ufravikelig. Enkelte mener at uttrykket sykebinge bør skiftes ut med ”bli frisk-binge”. Dette gir uttrykk for en mer positiv og offensiv holding og handlemåte.

Ved oppstått halebiting kan en kombinasjon av rask isolering og antibiotikabehandling være aktuell. En slik kombinasjon kan ofte spare grisen for lidelser og faktisk med stor sannsynlighet medføre at en unngår kassasjon når grisen skal slaktes. Et eksempel på at dyrevelferd og økonomi er sammenfallende.Både når det gjelder leddbetennelse og halesår må man imidlertid tenke langsiktig. Blir det noen gang mulig å levere grisen og få godkjent slaktet? Begrepet transportdyktighet er blitt stadig mer i fokus. Sjåførene er pålagt å avvise dyr med visse avvik. Det hjelper lite om grisen overlever hvis produsenten ikke får levert den eller at den likevel blir kassert.Et annet eksempel på at dyrevelferd og økonomi går sammen er riktig handtering ved tarmadenomatose. Her ser en eksempler på at Lawsoniaangrepne dyr ”faller sammen” og slutter totalt å vokse. Ved å isolere slike dyr, gjerne 2-3 sammen, i gode binger med trekkfritt miljø og rikelig med strø og med spesialdiett, vil de ofte ”skyte fart” og komme seg overraskende fort, selv uten antibiotika, Slike pasienter kan senere få en helt normal utvikling, med god tilvekst og normalt fôrforbuk, og dermed bli økonomiske griser.

Spedgrisdødelighet

Alle svineprodusenter opplever før eller siden såkalte havarikull hvor en stor del av smågrisene stryker med. Det er imidlertid stort spenn i måten å agere på, fra det å bare observere at her dør det griser, til det å aktivt ta jobben med å melke purka, og gå rundt med ei sprøyte og gi råmelk i munnen på de svake ungene. De som allikevel er sjanseløse skal avlives med det samme.

Et tankekors i forbindelse med spegrisdødlighet er kullstørrelsen. Når vi ikke så sjelden ser at purker med 12-14 spener føder 20 unger, sier det seg selv at dette blir problematisk. Et betimelig spørsmål er: Har avlen for økt kullstørrelse gått for langt – sett i et dyreomsorgsperspektiv?

Bogsår

Bogsår hos diegivende purker er et stort, og i alvorlige tilfeller uakseptabelt problem, også i norsk svineproduksjon. Vi vet at de to viktigste årsaksfaktorene er purkas hold og underlagets beskaffenhet (mengde strø). Vi vet også at purker som har hatt bogsår tidligere, med stor sannsynlighet får dette igjen i neste diegivningsperiode. Har en purke først fått bogsår, bør det m.a.o. vurderes å sjalte den ut.

Når det gjelder ”sjanseløse” dyr er det viktig at disse avlives og ikke bare blir gående og lide. At det ikke blir tatt affære med slike dyr er svært uheldig og er en skam for vår produksjon. Dyrevelferdsmessig er dette svært betenkelig og et klart brudd på dyrevelferdsloven der det utrykkelig står at syke og skadde dyr skal ha behandling, og at avliving er et klart alternativ.

Mye er bra

Det er viktig å understreke at situasjonen er god i de fleste besetninger. Det hjelper imidlertid lite for de grisene som faktisk lider at dyra i andre besetninger har det godt.Vi skal ikke akseptere at en eneste av våre produsenter bryter dyrevelferdsloven på dette området.

Når norsk svineproduksjon skal presenteres, er det nettopp på disse få unntaksbesetningene vi blir målt. Pressen viser et langt større engasjement når det gjelder å slå opp manglende dyrevern og at dyr lider, enn å omtale god dyrevelferd i norsk svineproduksjon. Dette er og skal være pressens oppgave. Det er viktig at en produksjon tåler å bli sett i kortene av andre og med utenforstående øyne. Vi har sett filmen hvor svensk svineproduksjon får en knusende dom. Å se lidende, sjanseløse dyr ligge i grisebingen, gjør sterkt inntrykk på de fleste av oss, også vi som kjenner svineproduksjonen godt. Det overskygger ofte inntrykket av en ellers veldrevet besetning, hvor de fleste dyra har det bra.

Økt smittepress

Selv om dyrevelferdsaspektet er det viktigste ved manglende behandling, er det en del andre momenter som det også er verdt å tenke over.

Det smittepresset slike dyr ofte representerer, skal ikke undervurderes. Slike ubehandlede syke dyr kan være med på å trekke ned den generelle helsetilstanden i besetningen og øke sykdomsfrekvensen. Den helsemessige standarden i en besetning kan som kjent påvirke det økonomiske resultat vesentlig. Foruten den økonomiske betydning av økt smittepress som disse dyra representerer, vil det å bruke ressurser og fôr på slike dyr, være å kaste penger direkte ut av vinduet. Sørg for at slike dyr blir avlivet og fjernet fra besetningen!

Det eneste positive bidrag slike dyr kan gi, er dersom det foretas en enkel obduksjon etter avliving. Slike obduksjoner kan noen ganger gi verdifulle opplysninger m.h.t. sykdomsproblemer i besetningen. Engasjer gjerne din praktiserende veterinær. Dersom produsent og veterinær foretar noen obduksjoner/”spretter opp” noen griser sammen, kan produsenten ved en senere anledning foreta obduksjoner selv og kanskje ringe veterinæren og konferere dersom det er noe spennende å finne. Hele eller deler av grisen kan eventuelt fryses ned og undersøkes senere.

Trivsel i grisehuset

I forbindelse med sykdom og skader i en besetning skal man heller ikke undervurdere virkningen dette har på røkteren. Det å til daglig gå og se på syke og lidende dyr er antageligvis en psykisk belastning for de fleste. Det er ikke like trivelig å gå i grisehuset når en vet at en blir møtt av dyr med ulike lidelser. Vi har flere ganger registrert lettelsen etter at det er gjennomført en ”opprydding”.

Få avlivet de sjanseløse og få et godt opplegg for behandling av de grisene som trenger det!