Sendte smågris på Trondheimstoget

Sendte smågris på Trondheimstoget

Grisen har ei lang historie på Bø. Den har fulgt garden i opp og nedgangstider, og Hans Bø minnes hvordan faren hans starta som grisebonde allerede som konfirmant.

– Ja, det var jo vanlig på nesten alle garder oppi her å ha ei purke eller to. Men da far vart konfirmant så begynte han å handle med smågris. Han kjøpte opp smågris som vart sendt med toget til Trondheim. Det var slik den gangen at renholdsverket i Trondheim brukte skyller til å fôre fram slaktegris. Men det var ikke vanlig å sende smågriser med toget. Så prisen for å sende dem ble en sak som gikk helt til topps i NSB-styret! Smågrisene som kom hit fra andre steder i dalen kom også med toget i egne hjemmesnekrete kasser, forteller Hans Bø.

Ikke vanlig

Faren hans bygde nytt fjøs på Bø i 1925 med plass til 20 kyr og 10 purker. Det var ikke vanlig å fôre opp slaktegris i større skala i denne delen av Gudbrandsdalen, men i 1929 bygde han likevel nytt slaktegrishus med plass til 300 i innsettet. Og grisen ble slakta hjemme på garden.

– Far kjøpte seg lastebil, og kjørte griseslakt til Oslo. Dette varte nok helt fram til krigen, men da vart det slutt, forteller Hans Bø.

For da ble det problemer med å skaffe nok kraftfôr. Etter krigen begynte imidlertid ting å gå seg til igjen, og med hjemmelagde fôrblandinger av byggmjøl og sildemjøl var det mulig å få i gang slaktegrisproduksjonen igjen.

Purker fra 1976

– Jeg drev sjøl med slaktegriser helt fram til 1975. Men så bygde jeg til 35–40 purker, og jeg husker at jeg tok i bruk huset i 1976. I ’88 ble huset restaurert, og da var det så bra at det fint kunne ha blitt brukt i 20 – 30 år. Etter hvert fikk jeg dessverre allergiproblemer. Per måtte slutte som slakter på Otta for å forberede seg på et liv som bonde hjemme. Men så kom kravet om løsdrift, og dermed måtte en til med nye ombygginger bare ti år etter at grisehuset var restaurert, altså lenge før det var nedskrevet. Det synes jeg er frustrerende, sier Hans.

Skjønner sin sønn

Han tenker tilbake på mange tiår med gris på garden med sorg og glede. Det har gått opp og ned, men han har ingen problemer med å skjønne Pers beslutning om å avvikle nå.

– I andre yrker er det ikke uvanlig at en skifter jobb med noen års mellomrom. Slik bør det kunne være i landbruket også. Men den store forskjellen er at bønder kan sitte att med gjeld på bygninger som ikke er avskrevet. Derfor synes jeg det påhviler bondeorganisasjonene et stort ansvar når det gjelder å bruke virkemidler i vanskelige tider, og omlegging og avvikling må til for å skape rom for de som blir igjen, sier Hans Bø.