Røkteren avgjør resultatet ved store kull

Røkteren avgjør resultatet ved store kull

– Før vi diskuterer utformingsdetaljer i fødebingene må vi spørre; hvilke purker lager vi fødebinger til? Ved kullstørrelser over 12 er det røkterens innsats som avgjør resultatet, mener Inger Lise Andersen.

Hun er førsteamanuensis ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap ved UMB på Ås. Under sitt foredrag på Norsvins innredningsseminar i Hamar i mai belyste hun følgende problemstilling; Morsatferd, miljø og spedgristap – hvor mye betyr bondens innsats i forhold til de andre faktorene?

Og svaret var forholdsvis entydig. Blir kullstørrelsen for stor, så faller purkas utfoldelse av morsegenskaper kraftig. Med store kull initierer purka færre diinger sjøl, og fallet er brattere jo større kulla er. Andersen hadde også et spark til avlsarbeidet i Norsvin.

– Avstanden mellom spenerekkene har blitt veldig stor etter hvert. De første timene etter grising er ofte bare den øverste spenerekka tilgjengelig. Det blir ofte for få funksjonelle spener tilgjengelige også. Hvorfor ikke avle sterkere på morsatferd? var hennes oppfordring.

Slik er ei god purke

Andersen mener at purkas motivasjon for å ta seg av grisungene og morsatferden er det som først og fremst påvirker spedgrisenes sjanser til å overleve.

– Selv om dette er genetisk forankret, kan vi likevel stimulere purka ved å gi redebyggingsmateriale og rikelige mengder med strø i forbindelse med grising. Økt kullstørrelse bidrar dessuten i seg selv til større tap, men det mest urovekkende er at purkene atferdsmessig investerer mindre i store kull. Særlig ser vi dette utover i laktasjonen. Jo større kullene er, jo viktigere er derfor røkterens innsats for å berge grisungene. De mest effektive tiltakene er å hjelpe grisungene fram til ei spene og sørge for at alle får i seg råmelk raskt etter fødsel, file tenner på samtlige kull, tørke og massere grisunger, samt legge dem til en varm og attraktiv smågrisplass for å hindre unødig varmetap. Grisunger lærer ekstremt raskt, og gode erfaringer rett etter fødsel betyr mye, sa Inger Lise Andersen.

Hun sa at utenlandske forsøk, vel og merke med fikserte purker, viser at smågristapet kan reduseres med åtte prosent ved å gjennomføre tiltak som nevnt ovenfor.

Jobber mot biologien

Feltstudier har vist at fendere langs bingeveggene kan være noe forebyggende med tanke på ihjelligging, selv om de fleste ihjelligginger skjer som følge av at purka ruller seg rundt fra mage- til sideleie eller omvendt midt i bingen. 70 – 80 prosent av tapet skjer i løpet av de to første dagene etter grising, og det er som kjent nettopp i denne perioden grisungene befinner seg mest omkring purka både under og mellom diingene. Derfor er det en utfordring å få de minste til å bruke smågrisplassen mer utenom diingene nettopp i denne perioden hvor avhengigheten av mora er så sterk. En jobber med andre ord i stor grad mot biologien.

Purka forlates av ungene

I Norge er det vanlig med fødebingesystemer hvor grisungene frivillig forlater purka for å gå inn i et mer eller mindre attraktivt smågrishjørne. I andre land finner en også systemer hvor purka forlater grisungene for å spise, drikke og gjøre fra seg, for så å komme tilbake igjen til diiingen. I disse bingene er det en terskel som holder grisungene tilbake den første leveuken, slik at de alltid befinner seg i et avgrenset redeområde, mens purka fritt kan bevege seg mellom redeområdet og aktivitetsområdet i bingen. Dette er et interessant prinsipp som instituttet vil jobbe videre med i utviklingen av en ny prototype for fødebinge.

Ingen fiksering i framtidas fødebinge  

Nøyaktig hvordan morgendagens fødebinge skal se ut i detalj er det ingen som har oppskriften på.

Men her er oppskriften på de viktigste kravene en bør stille til framtidas fødebinge slik Inger Lise Andersen ser dem;

– Ingen fiksering

– Mulighet for redebygging

– Purka forlater grisungene, og ikke motsatt

– Styring av gjødselatferden

– Styring av hvor purka legger seg

– Hardgummi/gummispalter

– Atskilt rede- og gjødslingsområde

Smågrishjørnet betyr mindre enn vi tror?

mellom bruk av smågrishjørne og dødelighet er heller ikke lett å se.

Nye resultater fra egne UMB-forsøk viser at smågrishjørnet blir

brukt veldig lite de to første levedagene.

Hjørnet brukes også mindre hvis purka er løsgående, enn om den er fiksert.

– Dette skyldes at purka kommuniserer mer aktivt med grisungene. Ved fiksering

er det alltid bare grisungene som initierer kontakt. I flere av våre forsøk har vi ikke

klart å finne noen sammenheng mellom spedgristap og i hvor stor grad spedgrisen

bruker smågrishjørnet utenom diing. Dette tyder på at kvaliteten av smågrishjørnet

og bruken av det har liten betydning for tapet, sier Inger Lise Andersen.

Guro Vasdal og masterstudent Marit Glærum har funnet. De har studert spedgrismiljøet

og hvilken betydning utformingen av smågrishjørnet har. Spedgrisene bruker ikke

uten videre smågrisplassen mer sjøl om kvaliteten på den varieres. Sammenheng

Dette samsvarer for så vidt bra med de konklusjonene som doktorgradsstudent