Risikofaktorer for dødfødte griser

Solveig Kongsrud, Norsvin

Danske Seges har i en undersøkelse funnet ut at besetninger med mange dødfødte kan redusere antall dødfødte med opptil en halv gris per kull ved å ta bedre hånd om risikopurker. Det viser seg at purker som fikk fødselshjelp eller som fikk mer enn en dødfødt gris i forrige kull, også har stor risiko for dødfødte i de påfølgende kullene.

Dødfødte griser er en dårlig sak både dyrevelferdsmessig og økonomisk for svineprodusenter. I de de siste årene har Norsvin vektlagt andelen levendefødte griser i sitt avlsarbeid. Tallene fra Ingris viser at vi har hatt en nedgang i andelen dødfødte griser selv om kullstørrelsen har økt. I 2016 var det i gjennomsnitt 1,1 dødfødt per kull og 7,3 prosent av de totalfødte i kullet. Variasjonen mellom besetninger er likevel stor. Noen besetninger har nesten ikke dødfødte, mens andre har hele 2,4 dødfødte per kull. Mellom purker er det også stor variasjon. De aller fleste besetninger har noe å hente på færre dødfødte.

Risikofaktorer
Seges Videncenter for Svineproduktion i Danmark har analysert risikofaktorer og hvilke tiltak som kan settes i inn for å redusere antallet dødfødte griser i kullene. Undersøkelsen ble gjort i ni besetninger som hadde minst 1,8 dødfødte per kull over fire kvartaler. I forsøket så de på en rekke enkeltfaktorer som de antok at kunne påvirke andelen dødfødte. Resultatene viste at det var statistisk sikker sammenheng mellom dødfødte griser og kullnummer, totalfødte griser i kullet, fødselshjelp, fødselsvekt, dødfødte i forrige kull, behandling for MMA og behandling med oxytocin. De kunne derimot ikke påvise sammenheng mellom dødfødte og grising om natten, weekend-grising, purkas hold, drektighetslengde, dager i fødeavdelingen før grising og cortisol (stresshormon) i spytt før grising.

De enkeltfaktorene som hadde statistisk sikker sammenheng med dødfødte griser, ble videre undersøkt sammen i en risikofaktoranalyse. I denne samlede analysen inngikk også purkas kullnummer og antall griser i kullet. Det var en statistisk sikker sammenheng mellom dødfødte og henholdsvis fødselshjelp, kjønn og fødselsvekt. Der kunne ikke påvises sikker sammenheng mellom dødfødte og totalfødte, MMA- og oxytocin-behandling. Betydningen av dødfødte griser i forrige kull ble undersøkt hos de purkene som hadde hatt minst et kull tidligere. En egen analyse viste, at to eller flere dødfødte grise i forrige kull økte risikoen for dødfødte griser i det etterfølgende kull. Dette var typisk purker med mange totalfødte griser.

Fødselshjelp
I kull hvor det ble gitt fødselshjelp var det over dobbelt så mange dødfødte som i kull hvor det ikke ble gitt fødselshjelp. Det er nok ikke selve fødselshjelpen som er årsaken til de dødfødte. Årsaken er nok heller at purkene ikke har vært i stand til å gjennomføre en normal grising, kanskje fordi de har vært svekket på en eller annen måte, og derfor har måttet få fødselshjelp. Fødselshjelp må nødvendigvis gis til de purkene som trenger dette, men det gjelder å forebygge. Purkene må purkene være i god form ved grising, forberedes til fødselen, og det skal foretas systematisk overvåkning i forbindelse med grising. I undersøkelsen ble det i teoretisk beregnet at dersom purkene ikke hadde bruk for fødselshjelp ville det kunne bli 27 prosent færre dødfødte griser.

Kjønn
Der er en forskjell i andelen av dødfødte mellom hann- og hunngriser med 9,5 og 8,7 prosent, men denne forskjellen er ikke statistisk sikker. Dersom det korrigeres for fødselsvekt, har råner cirka 20 prosent større risiko for å være dødfødte. I denne sammenhengen må vi huske på at hanngriser i gjennomsnitt veier ca. 44 gram mer enn hunngriser. I praksis betyr det at den økte fødselsvekten kompenserer for svakheten hos hanngrisene, slik at det ikke sees noen større dødelighet blant rånene. I en fransk undersøkelse hadde hanngriser en nesten dobbelt så stor risiko for å være dødfødte som hunngriser. 

Fødselsvekt
En gris med fødselsvekt under 1 kg har cirka sju ganger større risiko for at være dødfødt sammenlignet med en gris over 1,5 kg. For en gris på 1-1,5 kg er det 1,9 så stor sjanse før å være dødfødt i forhold til en stor gris med en fødselsvekt over 1,5 kg. I en annen dansk undersøkelse er det også påvist større risiko for at være dødfødt, når fødselsvekten er lavere. Dersom det ikke hadde vært noen griser under 1 kg, ville andelen dødfødte griser teoretisk sett kunne reduseres med 43 % i gjennomsnitt. Effekten var 43 %, men varierte mellom 20-60 % i besetningene. Forskjellen i effekten av fødselsvekt skyldes dels, at andelen av grise under 1 kg varierer mellom besetningene og dels at andelen av dødfødte grise, som veier under 1 kg, varierer mellom besetninger.

Kullnummer
Purker med tre eller flere kull har dobbelt så stor risiko for å få dødfødte griser sammenlignet med yngre purker. Hvis det kun er 1. og 2. kullspurker kan antall dødfødte griser reduseres med 39 prosent fra 9,7 prosent til 5,9 prosent. Utenlandske undersøkelser underbygger dette.

Dødfødte i forrige kull
Resultatene viser at purker som hadde mere enn en dødfødt gris i forrige kull, har større risiko for å få dødfødte i neste kull. Om vi kan fjerne denne økte risikoen med for eksempel intensivt tilsyn i forbindelse grising hos purker som fødte dødfødte griser i forrige, viser undersøkelsen at vi teoretisk kan redusere andelen av dødfødte griser med 13 prosent i gjennomsnitt (fra 9,7 til 8,4 prosent). Purker med mange dødfødte griser er typisk de purkene med mange totalfødte. I en belgisk undersøkelse er det funnet, at purker, som fikk mere enn en dødfødt i forrige kull, hadde 2,5 ganger større risiko for å få dødfødte grise igjen.

Totalfødte
Ved analyse av risikofaktorer på purkenivå var der en statistisk sikker effekt av antall griser i kullet. Som enkeltfaktor steg risikoen for å være dødfødt med 7 prosent for hver ekstra gris i kullet. I den samlede analysen steg risikoen for å være dødfødt med 4 prosent for hver ekstra gris i kullet. Fødselsvekta har som kjent lett for å gå ned når antall griser i kullet stiger. Når effekten av fødselsvekt ble tatt med i analysen, hadde ikke antall griser i kullet lenger statistisk sikkert effekt. Dette skyldes, at fødselsvekt er sterkt korrelert med antall griser i kullet, og derfor blir effekten av antall griser forklart av fødselsvekten. I den nevnte belgiske undersøkelse ble det påvist samme risiko for å være dødfødt ved stigende kullstørrelse. 

Potensiale
Undersøkelsen viser, at der er et stort potensiale for å redusere antallet dødfødte griser. Ved å forebygge purkenes bruk for fødselshjelp, og ved å holde særlig øye med purker som fikk mere enn én dødfødt gris i forrige kull, er det teoretisk sett mulig å redusere antall dødfødte med opp til 0,55 gris per kull, noe som svarer til en reduksjon på 36 prosent. I tillegg vil tiltak for å redusere andelen griser med svært lav fødselsvekt kunne redusere antall dødfødte.

//Referanse: Meddelelse nr. 1051 fra SEGES Videncenter for Svineproduction – Risikofaktorer for dødfødte griser. Forfattere: Markku Johansen, Mai Brit Friis Nielsen, Flemming Thorup, Seth Dunipace, Hanne Kongsted, Svend Haugegaard, Birgitta Svensmark, Poul Bækbo)