Rikelig grovfôr gir topp resultater

Bildet: Kåre Aakre har drevet med gris i over 30 år og oppnår topp resultater.

Vi er på gården Lien ved Kolvereid, Nærøysund, lengst nord i Trøndelag. Kommunen er landets største på lakseoppdrett, men også tredje størst i Trøndelag på melkeproduksjon. Her driver Kåre Aakre med ku og kombinert svineproduksjon. Det er snart 30 år siden han tok over gården. Ku og gris har hele tiden vært driftsformen. 

Gode resultater
Til tross for eldre fødeavdeling er resultatene helt på topp. I 2018 var besetningen nummer åtte i Ingris. I 2019 oppnådde de 14,6 avvente per kull og 32,6 per årspurke. Det betyr at de ligger rett bak de beste på 10 på topp lista. Noe som skiller Aakre fra andre toppbesetninger er at han har høyere ingrisingsalder og flere kull på purka.

– Jeg ønsker å ha minst seks kull på purkene og vil ikke inseminere for tidlig første gang, sier Aakre, som mener at det er en god strategi.

Grovfôr er hemmeligheten
Bonden i Kolvereid gir dessuten rikelig med silo eller ferskt gras to ganger daglig.

– Mye grovfôr er hemmeligheten for å få purkene til å yte maksimum over flere laktasjoner, sier Aakre. Det er grovfôrproduksjon på gårdens 350 dekar, og det brukes rundballer fra andreslåtten til purkene. 

– Den blir ikke så grov, og grisen liker den best. Ellers gjør egentlig purkene mye av jobben selv, sier Aakre. Han har hverken topp moderne fjøs eller bruker spesielt mye tid i fjøset ved grising. Kolvereidbonden har sju ukers puljedrift med 10 purker i pulja, og fôrer fram all grisen til slakt.

Kåre Aakre ­fyller opp ei trillebår med silo og gir rikelig med grovfôr til purkene to ganger daglig.

– Med flere avvente grisunger de siste årene har jeg redusert purketallet fra 12 til 10 i pulja, sier Aakre. Han synes kombinert produksjon er det beste både for slakteriet, grisen og han som bonde.

– Når grisungene er avvent kan jeg like godt fôre dem fram til slakt. Kombinert produksjon er også veldig bra for ­dyrevelferden slik jeg ser det. Det gir mindre stress, transport og smittefare, sier Aakre.

Grovfôrområde – ingen satsing på gris
Nærøysund ligger ved kysten, og har ofte mer nedbør enn Helgeland to mil nord for gården til Aakre.

– Vi er først og fremst et grovfôrområde, og de fleste satser på storfe. ­Svineproduksjon har vært vanlig i ­kombinasjon med ku, men ved siste utkjøpssordning i fjor var det to produsenter som ga seg. Nå er det kun Val Landbruksskole pluss oss og en produsent til igjen med gris i kommunen, forteller Aakre. Det begynner å bli vanskelig å fylle opp en studiering. Neste generasjon hos Aakre kan være interessert i å overta, men hva som skjer videre er ikke avklart. Satsing på kun ku/storfe virker i dag mest aktuelt. Det passer også godt for gårdens areal, og det er et bra fagmiljø på melkeproduksjon. En fergetur lenger nord ligger Helgeland hvor mange satser på gris.  Men her er de økonomiske forutsetningene annerledes.

Ville tjent en kvart million mer
I Helgeland får de Nord-Norge-tillegget. Det betyr i praksis kr 3,60 øre mer betalt per kg kjøtt for en kombinert produsent. Nå er betong og byggekostnader dyrere i nord, men det er det også i Nærøysund. Og kraftfôr er faktisk noen øre dyrere hos Aakre enn på Helgeland. Det skyldes mer fraktstøtte i nord. Andre innsatsfaktorer som strø og flis koster trolig det samme. I sum ville Aakre med sin produksjon tjent mer enn en kvart million ekstra i grisefjøset om gården hadde vært i nabokommunen lenger nord. På melkeproduksjon er til sammenligning forskjellen mer gradvis og dermed mindre skarp.

Ikke misunnelig
– Jeg er ikke misunnelig på mine kollegaer i Nord-Norge. Jeg unner dem hver eneste krone de får. Uten et Nord-Norge-tillegg ville det kanskje ikke vært stort flere gris i hele Nord Norge enn det er i Nærøysund i dag, sier Aakre. Men han kunne ønsket seg at virkemiddelgrensen mellom helt nord i Trøndelag og landsdelen i nord hadde vært noe mindre skarp. For eksempel kunne kommuner som Nærøysund og Leka fått samme støtte som svineproduksjon i dag får på Vestlandet og i Agder (kr 1,10 per kg).