Raskere grisinger og økt melkeproduksjon

Nr. 1 – 2020

Av Solveig Kongsrud, Norsvin

Det var Pieter Langendijk, seniorforsker hos Trouw Nutrition, som sa dette om fôringstrender i Nederlandske ­purkebesetninger på svinekongressen i Herning før jul. Nederlenderne ønsker at purkene skal føde flere levedyktige grisunger slik at antall levendefødte og avvente maksimeres. De er opptatt av at purkene er i optimalt hold og er godt forberedt til laktasjonsperioden slik at de presterer godt både i laktasjonen og i neste drektighet (figur 1).

Lange fødsler gir flere dødfødte
Nesten alle (98 %) fullgåtte grisunger er levedyktige og har potensiale til å bli født levende. De fleste av grisungene som ender opp som dødfødte dør under selve fødselen fordi ting går galt i fødselsprosessen.

Purkene har to lange børhorn der grisungene ligger etter hverandre som «perler på en snor». De ungene nærmest åpningen blir født først, og de som ligger lengst ute i børhornene fødes til sist. I dagene og timene før grising er det sammentrekninger i børen. Disse sammentrekningen tar seg kraftig opp før og under grisingen. I forbindelse med fødsel utsettes grisungene i børhornene for sammentrekninger i timevis. Under selve grisingen er det veer og sammentrekninger ca. hvert 2,5 minutt. Morkaka klemmes også under fødselen slik at tilførselen av både blod og oksygen påvirkes.

I blodet til grisungen øker mengden melkesyre samtidig som oksygentilførselen blir dårligere ved økende fødselsrekkefølge. Mangelen på oksygen blir kritisk for mange av de sist fødte grisungene. Disse grisene har større sjanse for å ende som dødfødte, de er tregere til å komme i gang med sugingen, de har mindre opptak av råmelk, lavere vekt ved avvenning og lavere daglig tilvekst etter avvenning. Fødselen ser dermed ut til å påvirke grisene resten av livet. Grisinger ved store kull tar lengre tid enn ved små kull, men det er også flere andre forhold knyttet tildriftsledelse og fôring som påvirker fødselslengden.

Fødselslengde og ­forstyrrelser
Den totale fødselslengden, dermed tida foster og morkake blir utsatt for sammentrekninger, har større betydning for antall dødfødte enn intervallet mellom grisungene. Så lenge det ikke går mer enn 90 minutter fra forrige fødte grisunge ser ikke fødselsintervallet ut til å ha så stor betydning for andelen dødfødte (tabell 1 og 2). Med bakgrunn i dette bør man ikke drive unødig fødselshjelp hos purker.

Stress og forstyrring av purker under grisingen påvirker utskillelsen fødselshormonet oxytocin. Forsøk (Lawrence et al, 1992) har vist at dersom ei purke forstyrres og flyttes under grisingen påvirkes utskillelsen av oxytocin negativt de neste to timene slik at fødselen trekker ut. Anbefalingen blir å følge med på fødselen, men ikke forstyrre unødvendig. Undersøkelser (Oliviero et al, 2008) viser også at purker som er fiksert under grising har redusert utskillelse av oxytocin og lengre fødsler sammenlignet med purker som var løsgående under grising.

Fiber er positivt
Hard avføring og i verste fall forstoppelse hos purker er svært negativt for fødselen. Konsistensen på møkka har stor sammenheng med fôret og andelen fiber i fôret. Det viktigste er at økt innhold av fiber gir økt opptak av vann. Mer fiber og høyere vannopptak sammen hindrer forstoppelse og kan redusere fødselslengden hos purker (tabell 1). Nedgang i fôrmengde de siste dagene før forventet grising og skifte til mindre fiberrikt laktasjonsfôr på slutten av drektigheten viser seg å være uheldig da dette er en stor reduksjon i fiberinntak de siste dagene før grising. Kombinasjonen av mer fiber og vann er også positiv for produksjonen av råmelk – mer fiber gir mer råmelk. Det viser seg også at inntaket av råmelk hos små grisunger i kull er en halv gang til så høyt der purker har fått en fiberholdig diett sammenliknet med når de fikk stivelsesrik diett (Trouw Nutrition R&D, 2011) (tabell 3).

Hold på purker
Holdet til purker påvirker også lengden på grisingene. Tynne purker har en større risiko for å få dødfødte unger (van der Haeghe et al, 2010) og svært feite purker har økt sjanse for langstrakte grisinger (Oliveiro et al, 2010). Selv med moderne genetikk påvirker tykkelsen av ryggspekket og holdet hos purkene i slutten av drektighetstida fôropptaket i dietida. Feite purker har omtrent en kilo lavere daglig fôropptak fra 2 – 3 dager etter grising og ut dietida sammenliknet med purker i normalt hold ved grising. 

Råmelk og overlevelse
Mengden råmelk varierer mellom ­purker. I et forsøk (Swine Research Center, 2017) produserte de fleste purkene 5 – 6 kg råmelk (figur 3), men de dårligste purkene var nede i under 3 kilo og de beste hadde over 8 kilo råmelk. Den disponible råmelka må deles på hele kullet slik at dersom det er et stort kull og lite råmelk blir det lite råmelk på hver grisunge. Om en grisunge får i seg mindre enn 250 gram råmelk er det større sjanse for at den dør i dietida (figur 4). Små gris­unger som får i seg lite råmelk har svært stor sannsynlighet for å dø.

Råmelk viktig for tilvekst
Råmelkinntaket hos grisunger påvirker også avvenningsvekt og daglig tilvekst hos smågriser. Hos griser som veide ca. en kilo ved fødsel veide de som hadde hatt høyt opptak (400 g) av råmelk en kilo mer ved avvenning enn de grisene som hadde hatt et lavt inntak (226 g) av råmelk. Det viste seg at tarmveggen til de som hadde fått i seg mye råmelk var mer utviklet og hadde større innvendig overflate enn de som hadde drukket lite råmelk.

Fôring påvirker mengden råmelk
Forsøk (DeCaluwe et al., 2014) viser at feite purker har langt lavere produksjon av råmelk enn både purker i moderat og dårlig hold. Dette gjør seg gjeldene både i totalmengde råmelk og mengde per grisunge (tabell 4). Tradisjonelt har nederlenderne fôret ganske svakt, men nå er de i ferd med å gå over til sterkere fôring. Det samme forsøket viser også at sterk fôring (4,5 kg/d) ga nær en halv kilo mer råmelk totalt sammenliknet med purker som var fôret svakt (1,5 kg/d) fra dag 108 i drektighetstida (tabell 5). Det er viktig at purkene kommer raskt i gang med inntak av både fôr og vann etter grising da opptaket de tre første dagene har betydning for tilveksten hos spedgrisne. 

Gode erfaringer med appetittfôring
Hollandske erfaringer er at purker som har hatt appetittfôring fra siste uka før grising og i dieperioden har høyere fôropptak enn de purkene som har blitt fôret etter en kurve. Purkene trapper selv ned fôropptaket på grisingsdagen, men øker raskt opp igjen etter grising. Spesielt hos eldre purker var det signifikant høyere avvenningsvekt (+500 g) og kulltilvekst hos purker fôret etter appetitt sammenlignet med de som var restriktivt fôret etter kurve. Langendijk sa at redusert fôring før ­grising for å hindre forstoppelse er en misforståelse. Økt fôrmengde, fiber i fôret og vannopptak bedrer konsistensen på avføringen og hindrer for­stoppelse.