Råmelk er viktig for grisenes overlevelse – på kort og lang sikt

Råmelk er viktig for grisenes overlevelse – på kort og lang sikt

Et nytt forsøk på DJF Foulum viser at spedgrisenes energioptak blir kritisk når fødselsvekta kommer under 1 kg. Råmelk i tilstrekkelig mengder er nødvendig for at grisene skal overleve.

På kort sikt skal råmelka sikre energiforsyningen. På lang sikt skal den sørge for et velfungerende immunforsvar for å unngå infeksjoner.

Energi til den nyfødte

Når en nyfødt gris kommer til verden er den sårbar, fordi den er liten og er født uten fett på kroppen. Den er våt når den blir født, og det betyr at den raskt avkjøles et par grader. Til gjengjeld sørger dens fete overflate for at den også raskt tørker igjen. Grisungen skal ha en del råmelk for at klare seg, helst så mye som muligt. Og det er nå grisen opplever den første kritiske fasen i kampen for å overleve. En kamp på liv og død, der dens egne kullsøsken er konkurrentene. Men det er også en kamp imot klokka. Grisen er født med tilgjengelige energidepoter i form av glykogen i lever og muskler. Forsøkene ved DJF viser at disse energilagrene kun holder til ca. 16 timer for en gris som veier 1,5 kg. Det høres kanskje mye ut, for alle griser har fått råmelk innen de første 16 timer. Men grisens problem er at energidepotene også skal dekke det hullet som oppstår når juret er tømt for råmelk. I et nytt forsøk DJF. Aarhus Universitet, har man undersøkt hva fôringen sent i dregtigheten betyr for purkas produksjon av råmelk, og hva råmelksopptaket betyr for spedgrisene.

Energiforsyningen fra råmelk

Råmelk produseres i juret sist i drektigheten, og det meste skjer i den siste uka før grising. Den produserte råmelken tas opp av de nyfødte grisene, men etter grisingen produserer ikke purka mere råmelk. Hennes egentlige melkeproduksjon kommer først i gang 24 til 36 (i snitt 30) timer etter hun har født den første grisungen, og glykogenlagrene holder ikke alene til å overleve de første 1-1,5 døgn. Dette betyr at råmelken skal sørge for å dekke grisens energibehov i gjennomsnittlig 12 timer, i og med at ei grising vanligvis tar fire timer, og at gjennomsnitsgrisen fødes etter to timer. Råmelken er rik på antistoffer, men det er ikke antistoffene som er viktigst for å sikre overlevels på kort sikt. Råmelken inneholder litt melkesukker, og dette melkesukkeret kan grisen bruke som en kilde for lett tilgjengelig energi. Grisen kan også forbrenne fett fra fra råmelken. Råmelk inneholder cirka 3 prosent melkesukker og cirka 6 prosent fett. En gjennomsnittlig gris tar opp 500 g råmelk, og hvis alt melkesukkeret og fettet fordøyes, så vil det kunne holde liv i en gjennomsnitlig gris på 1.5 kg i cirka 38 timer. Med energi fra både råmelk og glykogendepotene vil grisen altså kunne overleve i ca. 54 timer, eller godt to døgn. Det er tilstrekkelig for å gi smågrisene en god start inntil purkas melkeproduksjon kommer skikkelig i gang.

Små griser er utsatte

De små grisene har en høyere risiko for å dø av energimangel av flere årsaker. Først og fremst avkjøles de vesentligt raskere, fordi avstanden fra huden til kroppens indre er mindre hos en liten gris. Samtidig er spedgrisens energilager (glykogen) mye mindre, simpelten fordi leveren og musklenes vekt er direkte avhengig av grisens størrelse. Purka har heller ikke mulighet til å tilgodese de små grisene ved å øke konsentrasjonen av glykogen i depotene. Den tredje grunnen til at de små grisene er mere utsatte, er at små griser tar opp mindre råmelk enn de større kullsøskenene. Griser som veide 1 kg ved fødsel tok i gjennomsnit opp 250 g råmelk, mens griser som veide 2,0 kg i gjennomsnit hadde et opptak på 750 g råmelk. Ved å regne på resultatene viste det seg at en gris på 1,0 kg, som utnyttet 15 g glykogen fra sitt energilager og hadde et opptak på 250 g råmelk, kunne overleve i 34 timer. Dette er akkurat nok for å overleve inntil purkas melkeproduksjon kommer skikkelig i gang. Men det forteller også at hvis grisens opptak av råmelk ligger under gjennomsnittet, så dør grisen. Det samme skjer hvis purkas produksjon av råmelk ligger under gjennomsnittet. Og dette forklarer samtidig hvorfor griser som veier mindre enn 1 kg ved fødsel har en mye høyere dødelighed.

Energi eller antistoffer viktigst?

Det er velkjent at fødselsvekta er en viktig faktor for grisens sjanse for å overleve. Det er mere uklart hvorfor grisene dør. Tidligere har man antatt at opptaket av antistoffer er den altoverveiende faktoren for grisenes overlevelse. Råmelk er fortsatt viktig, også for å få overført purkas antistoffer, men det er for å sikre grisenes overlevelse på lang sikt. Og med lang sikt i denne sammenhengen mener jeg hele diegivningsperioden og fram til etter fravænning. Men før den tid skal grisenes energiforsyning sikre overlevelsen på kort sikt. Skjer ikke det, dør de av sult, nedkjøling, eller blir så svake at de ikke registrerer purkas signaler og ender opp med å bli ligget ihjel.

Diarré hos nyfødte spedgriser ser ut til å være et stigende problem. Andre undersøkelser har vist at de fleste nyfødte spedgriser som dør, ikke har noe mælk i magen. Disse grisene dør av sultdiarré, og understreker at energiopptaket er den viktigste faktoren for overlevelsen rett etter fødsel.