Produserer morgendagens yorkshireråner

Produserer morgendagens yorkshireråner

– Trivelig gris, sier Kjell Gunnar Gravningen. Han slipper fram yorkshirerånen i bedekningsavdelingen, klør den kraftig bak øret og på ryggen. Rånen synker sammen i velvære som en sekk på gulvet foran ham.

Og det gjelder å holde seg inne med rånene, for det er jobb nummer én i denne besetningen. Den unge svineprodusenten skal produsere morgendagens seminråner av yorkshire til norske svineprodusenter. Han skal produsere et hundretalls yorkshireråner som Norsvin skal velge emner fra. 30-40 av de beste fra Lindem gård skal til Norsvins rånestasjon i Hamar for sædproduksjon. Som en følge av avlssamarbeidet mellom Norge og Sverige skal som kjent svenske yorkshire videreutvikles i Sverige for det svenske og norske markedet, mens norsk landsvin på tilsvarende måte skal dekke landsvinbehovet i de to nabolandene. Gravningen blir det norske bindeleddet i samarbeidet på yorkshiresiden.

Han har ikke begynt å snakke svensk ennå, men har allerede tatt i bruk det svenske In-Grisprogrammet Pig-Win, og føler seg svært komfortabel med det.

Helsefaglige vurderinger blir nå gjort med tanke på å få i gang yorkshireimport fra Sverige til Norge. I oppstarten er det brukt norske yorkshirepurker som er betjent med finsk yorkshiresæd.

KVIKKE GRISER

– Det er noen år siden vi hadde renrasete yorkshirebesetninger i Norge. Hva synes du om dyra?

– De er kvikke. Det virker som om grisungene har litt bedre livskraft enn landsvinungene, men drawbacket er lavere fødselsvekter. De starter nok et trinn eller to lavere. I denne besetningen tipper jeg at alderen ved 100 kilos vekt vil være høyere enn i hybridbesetningene, men jeg håper jo å få gjort noe med det. Purkene er fine. De virker et hakk freskere enn landsvinpurkene, og jeg tror de likner mer på hybridpurkene i lynne. En positiv ting med yorkshirepurkene er at spenerekkene har mer form som jernbaneskinner enn hos landsvinpurka. De legger seg bra opp, slik at smågrisene lettere får tak i den nederste spenerekka, til tross for at yorkshirepurkene er litt bredere i skroget. Jeg synes lynnet på dyra er helt greit. Jeg har hatt et par sinte purker, men alt i alt er dette en artig og fresk gris å jobbe med, sier Kjell Gunnar Gravningen.

SLET I STARTEN

Han legger ikke skjul på at han slet litt produksjonsmessig i oppstarten, blant annet med litt magesår og bakterieproblemer. Det ble 8,3 avvente i første pulja, og det er for dårlig i forhold til de resultatene han er vant med fra den gamle hybridproduksjonen. Andre pulja ble enda svakere, men han har større forhåpninger til den tredje pulja som han har nå. Den har også de første kullene hvor han har bedekt sjøl, men grisungene er ikk avvent ennå. Målet er å få 9–10 avvente på dette kullet.

 RASK HUSBYGGING

Husbyggingen startet med graving 1. august i fjor, og de første grisene var inne allerede 21. desember. Det gikk vanvittig fort når det hele først var i gang, og Kjell Gunnar har sjøl vært byggeleder. Tomtearbeidet ble satt bort til en lokal entreprenør på timepris. Alt betongarbeidet ble satt bort til Odland AS fra Varhaug til fast pris. Hedalen Byggservice i Åsgårdsstrand sto for snekkerarbeidet, og Fjøssystemet har levert alt innomhus. Felleskjøpet har levert tre kraftfôrsiloer.

– Hva får en ung svineprodusent ved Numedalslågen sør for Kongsberg til å investere bortimot 10 millioner kroner i en yorkshirebesetning?

– Det spørsmålet har jeg stilt meg også, både en og flere ganger. Det er en veldig tøff investering, men jeg har tro på at dette har framtida for seg. Ellers hadde jeg naturligvis ikke gjort det, sier Gravningen.

Ved juletider for halvannet år siden hadde Kjell Gunnar sagt opp jobben som avlskonsulent i Norsvin. I ni år hadde han reist rundt til avlsbesetninger, men nå ønsket han å satse som bonde sjøl på familiegården ved Eftelöt sør for Kongsberg. Ikke lenge etterpå fikk han en forespørsel om han kunne tenke seg å drifte en yorkshirebesetning i det utvidete svensk-norske avlssamarbeidet. De drev da en tradisjonell kombinertbesetning i et eldre grisehus hjemme på gården. Overgang til yorkshire ville derfor kreve kraftig satsing, og Kjell Gunnar gikk mange runder med seg sjøl og andre før beslutningen ble tatt.

GRUNDIG FORARBEID

– Hvordan greide du å overbevise den lokale sparebanken på Kongsberg om at det var fornuftig å låne deg millioner av kroner for å produsere gris ved Numedalslågen? Det er ikke alle som vinner forståelse for det?

– Det er egentlig en pussig historie, men for mange år siden satt jeg i baksetet på biltur med Jarle Benum i Verdal og avlssjefen i Norsvin. Benum har vært med på å bygge opp gårder, og jeg husker som i går den samtalen vi hadde i bilen. Jeg skjønte at det ikke bare var å gå en tur i banken å be om et stort lån. Jeg måtte gjøre en grundig jobb, og det har jeg prøvd å gjøre. Blant annet gikk jeg en runde med Innovasjon Norge for å se om det var mulig å hente støtte der.

Å få utenforstående til å tro på prosjektet er ingen ulempe når en skal gå i den lokale banken for å vinne gehør for prosjektet sitt. Jeg la ned mye arbeid for å sannsynliggjøre at dette hadde livets rett. Denne prosessen har vært avklarende både for meg sjøl og for saken min. Sparebank 1 på Konsberg har opptrådt kjempemessig. Det må du skrive, sier Kjell Gunnar.

STORT HUS

– Ja, for det er ikke et lite hus du har bygd?

– Det er på omtrent 1600 kvadratmeter alt i alt. Hovedhuset er på grovt regnet 50 x 30 meter, og så er det påbygg på midten. Jeg vet ikke ennå hva byggeprosjektet har kostet eksakt, men vi snakker fort om nærmere 10 millioner kroner. Da har jeg tatt med alt, inkludert dyrekapitalen.

Bygget har en langsgående gang i lengderetningen på den ene siden. Avdelingene ligger på tvers av lengderetningen, og den store bredden på huset bæres av stålsøyler i midten. Huset har våtfôring, dusjanlegg og vakumutgjødsling. Dyreflyten går gjennom huset fra søndre til nordre ende av huset.

I den søndre enden er det bedekningsavdeling, og her er det delvis talle og sjølfangerbåser. Gravningen håper å kunne kjøre med så mange ungpurker i systemet at han tror de 12 selvfangerbåsene er tilstrekkelig til de fleste avvente purkene. Resten blandes i de andre bingene, hvor det er betonggulv. Det er det også i huset for øvrig.

– Målet er 50 prosent førstegangskull eller vel det, sier Kjell Gunnar.

Ved siden av bedekningsavdelingen er det gjeldpurkeavdeling med store binger og plass til 80–90 purker. De fleste bingene er 3,5 meter brede og fem meter djupe.

I midten av huset er det to fødeavdelinger, med fødsel til 30 kilos binger på 2,30 x 3,25 meter. I fødeavdelingene er det pustende himling som det eneste sted i huset. Men det er også lufteventiler i fødeavdelingene. Lengst mot nord ligger det to oppfôringsavdelinger med til sammen 32 romslige binger med plass til 11 i hver. I oppfôringsavdelingene er det delvis spaltegolv i gangen, og det angrer Kjell Gunnar ikke på.

– Jeg var skeptisk i starten, men jeg ser nå at jeg skulle valgt mer av det. Det letter naturligvis renholdet i gangene, men det er også fint med tanke på å drive dyra ut. I disse avdelingene er det kun vanlig undertrykksventilasjon, sier Gravningen.

Dusjanlegget er programmert til å starte ved en utetemperatur på fem grader. Jo varmere det er ute, jo oftere vil dusjanlegget gå. Inne på kontoret gjøres registreringsjobben med det svenske Pig-Winprogrammet.

– Det er på svensk, og de bruker litt andre betegnelser enn vi er vant til. Men når en lærer seg dem fungerer programmet kjempefint. Det er brukervennlig registrering og minimal venting, sier Kjell Gunnar Gravningen.