– Overdreven frykt for GMO-mat

- Overdreven frykt for GMO-mat

– Vi har bedre kunnskap om genmodifiserte planter enn andre foredlete planter vi spiser. Det er ingen grunn til å frykte GMO-planter. Jeg skjønner at folk frykter det ukjente, men frykten vil fordampe etter hvert som kunnskapen øker.

Det tror professor i molekylærgenetikk ved UMB på Ås, Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg. Hun er også medlem av den regjeringsoppnevnte Vitenskapskomitéen for mattrygghet.

I dette intervjuet med Svin sier hun at hun håper og tror at kunnskap og vitenskap til slutt vil seire over synsing og frykt.

– Det er naturlig og på mange måter sunt  å vise tilbakeholdenhet overfor det ukjente. Men det betyr ikke at det ukjente nødvendigvis er farlig. Og sannheten er at vi faktisk har mye bedre kunnskap om genmodifiserte matplanter enn mange andre foredlete planter som vi fyller matfatet med. Naturlige genetiske variasjoner er egentlig ganske voldsomme. Bare tenk på hva som skjer når to mennesker skaper et nytt barn. Det er egentlig et ganske ekstremt genetisk eksperiment i forhold til om vi setter til et såkalt konstrukt, et DNA-fragment med et eller noen gener. Da vet vi nøyaktig hva vi har satt inn, og i hvilken sammenheng vi har gjort det. Likevel er det ting vi ikke kjenner godt nok og som det trengs å forskes mer på, som hvor på kromosomet genene settes inn og hvordan de påvirker plantens opprinnelige gener, sier Opsahl Sorteberg.

– Sier du nå at GMO-teknologi anvendt i matproduksjonen egentlig er mer udramatisk enn de genteknologiske endringene vi mennesker skaper på naturlig vis gjennom foredling og avl?

– På en måte så gjør jeg det. Siden myndighetene i mange europeiske land har vist stor skepsis og tilbakeholdenhet overfor GMO-teknologien, så har nok også  folk flest fått inntrykk av at dette er skummelt og farlig. Vi trenger å få et mer edruelig og kunnskapsbasert forhold til hva gener faktisk er. For oss mennesker burde jo gener være noe av det naturligste som finnes. Vi har levd og jobbet med dem til alle tider. Det eneste som har endret seg nå er teknologien.

– Du ser ingen etiske problemer knyttet til bruk av GMO-teknologi i produksjonen av matplanter og matvarer?

– Nei, jeg gjør ikke det. Vi må naturligvis regulere omfanget og bruken av teknologien, akkurat som vi gjør med bruken av biler og pc’er, men teknologien som sådan er  uproblematisk. Vi bruker en naturmetode til å overføre gener på som slett ikke er så teknisk og unaturlig som mange tror. Agrobakterium er en jordbakterie som brukes i de fleste vekster, og er den beste metoden å få inn nye gener på. Ved å bruke dette kan du isolere det genet du ønsker uansett hvilken art det kommer fra, samtidig som en slipper å få med resten av genomet (alle de andre genene en kryssingspartner/ville planter har) som ofte er negative egenskaper i forhold til landbruksproduksjonen en ønsker. Transformering er en renere måte å gjøre det på enn den vi brukte tidligere, en måte som harmonerer godt med det naturen alltid har gjort. Det menneskeskapte består i at vi tilsetter de genene og dermed de egenskapene vi ønsker å tilføre en sort.

– Hva er grunnen til at vi ikke bruker GMO-teknologi i norsk landbruk?

– Det er egentlig ikke så lett for meg å svare på. Jeg registrerer at både sentrale landbruksorganisasjoner og regjeringer har vist skepsis så langt. Vi er kanskje som europeere flest litt konservative til dette med å ta risiko. Vi har det vi trenger, og ser ikke det store gevinstpotensialet. Norge taper for eksempel ikke arbeidsplasser direkte på at vi viser skepsis til dette, og kanskje ligger det også et element av europeisk proteksjonisme i holdningene vis a vis USA. Men når vi og andre europeiske land bremser forskning- og utvikling av GMO-teknologi, så bidrar vi indirekte til å styrke dagens amerikanske monopolselskaper. Jeg registrerer at Monsanto nå ser for seg å øke avlingene med kanskje 30 prosent samtidig som gjødselforbruket reduseres med 20 prosent i framtidas matplanter. En kan jo spørre seg hva som etter hvert vil skje med tradisjonelt utviklete og framavlete sorter i Norge og andre europeiske land hvis vi fortsetter å sove i timen. Det er mange som i så fall må ta sin del av ansvaret for det som da kan skje. Jo flere krav vi stiller til kontroll og studier av GMO-produkter før vi finner det trygt og forsvarlig å bruke dem, jo dyrere blir det å utvikle disse produktene. Det legger markedet enda mer åpent for de selskapene som er store i markedet fra før på bekostning av små foredlingsfirma og offentlig foredling. Dette vil samtidig redusere det biologiske mangfoldet fordi færre sorter vil dekke større markedsandeler. Det krever store ressurser å jobbe fram nye produkter med denne teknologien.

– Hvordan vil verdens knapphet på mat påvirke holdningene til GMO-produkter?

– Mine europeiske kolleger håper nå at den knappheten på mat som vi er i ferd med å se i store deler av verden egentlig er et gode. Folk blir forhåpentligvis mer bevisst på hvilket gode det er å ha god matjord og tilstrekkelige mengder av god mat. Skal vi greie å brødfø verden må vi bruke den kompetansen og teknologien som står til rådighet. Vi kan ikke låse oss, for da vet vi ikke hva vi egentlig sier nei til. Vi aksepterer ny teknologi når det gjelder framstilling av alt mulig annet, bare tenk på hvilke medisiner vi mennesker har i oss. Men når det gjelder mat er åpenbart terskelen høyere. Når mange europeere har vist skepsis overfor dette, så har det nok også sammenheng med det sterke, nesten religiøse forholdet mange europeiske land har til mat og matkultur.

– Men du mener at det ikke er farlig å spise GMO-basert mat?

– Produktkvaliteten avgjør det spørsmålet. Jeg mener at det er mindre interessant hvordan vi utvikler et produkt enn hvordan produktet faktisk er. I dag er det slik at GMO-plantene er de klart best karakteriserte matplantene av alle de mat- og fôrplantene vi bruker. Vi har med andre ord veldig stor kunnskap om det vi lager som følge av den nye teknologien. Etter min mening bør vi harmonisere regelverket og skaffe oss bedre kunnskap om innholdet i alt vi spiser, ikke bare GMO-produkter.

– Og hva sier vi nei til? Hva er fordelene og drivkreftene bak utviklingen av GMO-teknologi i matproduksjonen?

– Det er naturligvis økte avlinger og reduserte kostnader. Det er en grunn til at 55 millioner bønder i verden, jeg tror det er det siste tallet jeg har sett,  dyrker genmodifiserte produkter i dag. Vi snakker om det hurtigst voksende landbruket i verden, med en årlig vekst på 13 prosent de siste årene i totalt dyrket areal. Vi ser også at stadig flere land godtar import av slike produkter.

– Men Norge er foreløpig et hvitt område på kartet?

– Ja, det har vært slik. Også nabolandene våre har vært skeptiske, men vi ser mange tegn på at holdningene er i ferd med å endre seg etter hvert som kunnskapen om GMO øker. Det hele startet i USA, og nå er det mange av de store multinasjonale selskapene som har ledertrøya i utviklingen.

– Du frykter at norsk og europeisk skepsis til GMO faktisk er en stor fordel for store multinasjonale selskaper som Monsanto og andre?

– Ja, jeg gjør det, og det er jeg ikke alene om. GMO-satsingen startet i USA, og har skutt fart også i verdensdeler som Asia og sør-Amerika. Her settes det inn store ressurser i forskning og utvikling av egne GMO-sorter, samtidig som de importerer GMO-sorter fra USA. Kina og India er to store motorer i denne utviklingen. Jo lenger vi europeere avviser å bruke ressurser på forskning og utvikling av GMO-teknologi, jo større forsprang får store selskaper i andre deler av verden. Det er faktisk med på å styrke de største multinasjonale selskapene, og det synes ikke jeg er noen heldig utvikling. Etter mitt skjønn bør vi utvikle egen forskningsmessig og industriell kompetanse på disse områdene også i Europa.

– Fôrutgiftene er viktige i svineproduksjon og aquakultur. Hvor lenge tror du det går før vi ser GMO-materiale i disse fôrproduktene?

– Hvis vi ser bort fra Norge er de vel i bruk allerede. Vi ser at toleransegrensene for innhold av GMO-materiale øker smått om senn også i andre europeiske land. Standarden nå er i praksis inntil 0,5 prosent GMO i såkalt GMO-frie matvarer og produkter. Jeg tror at holdningene til GMO-produkter i fôrråvarene blir mer edruelige etter hvert som alternativene til å bruke dem forsvinner.

– Men det er vel også sider ved GMO-teknologien som er negative, og en trussel mot planter, dyr og mennesker?

– Som med all annen teknologi er det naturligvis negative sider. Det er derfor jeg mener at vi trenger å regulere dette akkurat som vi gjør med all annen tilgjengelig teknologi. Vi har totalforbud mot bruk av antibiotikaresistente gener i Norge, men ting er på gli. Mikroorganismer kan ta opp antibiotikaresistente gener, men i praksis skal det veldig mye til at de overføres fra GMO-produkter over tarmen eller i det fri til mikroorganismer og bli funksjonelle. Sannsynligheten for at genene går over er forsvinnende liten, selv om det er vist at små DNA-fragment kan gå fra maten vi spiser over i blodet vårt.. En må derfor hele tiden vurdere, fra sak til sak, hvilket seleksjonspress som oppstår ved bruk av de forskjellige produktene. Det er stor forskjell på å risikohandle kornarten mais i Norge og USA. Vi har veldig lite mais, og seleksjonspresset blir dermed lite. Men hvis genet kommer i bygg eller hvete, så kan vi oppleve at gener kan gå fra bygg til bygg eller fra hvete til hvete. I Nord-Amerika har de imidlertid også en vill grasart som genene også kan gå over til, en grasart som vi ikke har i Norge. Vi må derfor bruke populasjonsgenetikken for å gjøre risikostudier av dette. Muligheten for at vi kan få noe transgent i naturen er tilstede. Spørsmålet er imidlertid om dette er farlige gener i naturen og om det dermed oppveier fordelene som GMO-teknologien fører med seg. Det er naturligvis en grunn til at millioner av bønder som har prøvd GMO-planter fortsetter å bruke dem. De opplever i praksis at de får et mindre behov for innsatsfaktorer i sin landbruksproduksjon, noe større avlinger og samlet sett bedre økonomi.

– Du har også snakket om GMO  i norske landbruksmiljøer. Hvordan opplever du holdningene i disse miljøene?

– Den er slett ikke så negativ som en skulle tro,  enkeltbønder er profesjonelle matprodusenter. Jeg tror at landbruksorganisasjonenens skepsis i stor grad skyldes utrygghet og mangel på kunnskap, kanskje en form for misforstått proteksjonisme for norske bønder, en følelse av at de har det tryggere uten GMO enn med. Men min erfaring er at utøvende norske bønder ikke uten videre synes det er greit at organisasjonene deres legger så bastante nei-holdninger for dagen mer eller mindre ukritisk. Organisasjonene skal jo ta vare på norske bønders interesser. Spørsmålet blir derfor hva som på lang sikt faktisk tjener bøndenes og forbrukernes interesser, også her i Norge, sier Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg.