Øresår hos smågris problematisk i mange besetninger

Øresår hos smågris problematisk i mange besetninger

Øresår hos smågris kan være problematisk i mange besetninger, og i noen tilfeller kan alvorlige grader av øresår føre til blodforgiftning og leddbetennelse hos smågrisen.

Bakgrunn

Øresår er sår ved kanten av ørene og sees hos smågris og slaktegris. Sårene finnes hyppig på ørenes nederste ran (ved ørebasis) men kan også sitte på ørespissene. Øresår kan gjøre det vanskeligere og omsette grisen, og i noen tilfeller kan øresår føre til mer alvorlige lidelser som blodforgiftning og leddbetennelse som i neste omgang kan føre til økt dødelighet. Det er mange forskjellige teorier om årsaken til øresår. I noen tilfeller oppfattes øresår som et adferdsbetinget problem på høyde med halebiting. Det vil si, at sårene i hovedsak skyldes bitt fra andre griser. I følge andre teorier skyldes sårene bakterier (Staphylococcus hyicus) eller andre smittestoffer.

En undersøkelse i regi av dansk svineproduksjon hadde som mål å belyse årsakene til øresår samt konsekvensene av øresår for grisens tilvekst og helse. Undersøkelsen ble utført i en smågrisproduserende besetning som hadde hatt en vedvarende forekomst av øresår. Ca 500 griser ble undersøkt for øresår og andre sykdomstegn 2-3 ganger i uken fra avvenning til avgang fra smågrishuset. I tillegg blev ca 10 000 smågriser undersøkt en enkelt gang.

Øresårene ble gradert etter følgende skala:

Grad 0: ingen øresår Grad 1: Hevelse, rødme eller sårskorpe på maksimum 1 cm i diameter. Ikke noe blod, puss eller hudavskrapning. Grad 2: Sårskorpe større enn 1 cm i diameter, men som dekker maksimum 1/6 av øret, eller hudavskrapning og puss. Eventuelt blodig. Grad 3: Dypt sår, eller sår som dekker mer en 1/6 av øret.

Resultatene

Forekomsten av øresår var størst i de to første ukene etter avvenning, men alvorlige øresår ble i hovedsak observert i siste halvdel av smågrisperioden. Det tyder på at utviklingen av øresår skjedde i to faser:

1. Utvikling av milde grader av øresår hos nesten alle griser i løpet av de første par uker etter avvenning.

2. De flest øresår grodde deretter og utviklet seg ikke videre, men en mindre del ble forverret.

Det var ingen antydning i resultatene på at øresår oppstår spesielt hos små og svake griser. Tvert imot hadde griser med høy avvenningsvekt større risiko for å få øresår enn griser med lavere fravenningsvekt. Griser som fikk mange rifter i ørene uken etter fravenning, hadde større risiko for å få øresår enn griser med få rifter, i tillegg oppsto øresår oftere i binger med høyt dyrepress. Når man utelukkende så på alvorlig øresår (grad 3), kunne man allikevel ikke finne sammenheng mellom øresår og riftene på ørene, så riftene kunne ikke være en forklaring på hvorfor noen sår utviklet seg til alvorlige øresår mens andre ikke gjorde det. Undersøkelsen kunne dermed ikke forklare hvilke faktorer som påvirker videreutviklingen til alvorlige øresår, men mente at forebygging av aggresjon mellom grisene sannsynligvis kunne forebygge forekomsten av mildere grader av øresår. Forfatterne kom med følgende anbefalninger:

• Tildeling av rotemateriale i smågrisbingene. • Innsett av skillevegg eller lignende i smågrisbingen, slik at grisene fikk mulighet til å trekke seg bort fra hverandre. • Ingen størrelsessortering, slik at grisene lettere kan avklare rangordning uten for mye slåssing. • Unngå for mye flytting og sammenblanding av gris. • Tildeling av rotemateriale allerede i fødebingen.

Det kunne konstateres at verken kjønn, avvenningsalder, purkas alder, rifter på hodet eller purkeeksem hadde noen står rolle i utviklingen av øresår. Det ble heller ikke funnet noen sammenheng mellom øresår av grad 2 eller 3 i form av utrivelighet, bevegelsesproblemer eller tegn til luftveissykdom.

Les mer: www.dansksvineproduktion.dk