Om et stalinistisk og forstenet reguleringsbyråkrati

Mange synes det er underholdende å raljere over norsk jordbrukspolitikk. Vi har med et «stalinistisk, forstenet og markedsfjernt reguleringsbyråkrati » å gjøre. Ikke minst har markedsreguleringsordningene vært under hardt press. Vi så det først i konfliktene i melkesektoren, men vi kjenner det også fra kjøttsektoren. Og i disse dager virvles støvet opp i korn- og kraftfôrmarkedet også.

Det er ingen tvil om at lov- og avtaleverket som regulerer landbrukspolitikken er gammelt. Det har svært djupe røtter. Men det er ikke nødvendigvis stalinistisk, forstenet og ubrukelig av den grunn. Det er revidert og forandret en rekke ganger. Ordningene har fungert som støtdempere i markedet, og over tid gitt bøndene tryggere avsetningsog prisforhold enn om de ikke hadde eksistert. Men markedsreguleringen er ikke til bare for bøndenes skyld. Den har også bidratt til å sikre norske innbyggere stabile tilførsler av grunnleggende matvarer til god kvalitet over lang tid. Markedsregulering er heller ikke et særnorsk fenomen, for de som måtte tro det.

Akkurat nå kan vi glede oss over rekordstort svinekjøttsalg, gode priser, og lave omsetningskostnader. Men vi behøver ikke å gå langt tilbake for å finne en helt annen og dårligere situasjon. Derfor kan en godt si at vårt «stalinistiske, forstenete og markedsfjerne reguleringsbyråkrati» slett ikke er noen garanti for at vi unngår svingninger i markedet, prispress og tunge tider. Det har vi sett mange eksempler på. Men systemet demper de verste støtene på veien. Reisen blir litt behageligere med enn uten disse støtdemperne, og det er bøndene selv som betaler kjøpet og servicen på dem.

Det er kanskje verdt å tenke igjennom dette en gang i blant. Det er fritt fram å bli svineprodusent i Norge, og slik vil vi gjerne ha det. Alternativet til dagens åpne produksjon og markedsregulering blir lett kontraktsproduksjon. I dette nummeret av Svin kan du lese litt om hvilke smertelige erfaringer svenske svineprodusenter har med akkurat dette.