Økonom satser økologisk

Bildet: Marianne Alm og Kim Dahlstrøm fra Bærum fulgte drømmene og har nå gård, gris, skog, muligheter pluss mye å lære. De trives med grisen og livet på gården.

I fem år har Marianne Alm og Kim Wahlstrøm lett etter gårdsbruk på ­Østlandet/Sørlandet. De har vært på et tosifret antall visninger. To ganger tidligere har de bydd på gård, men har sett gården gå til andre.

De kommer fra Bærum med godt betalte jobber I Oslogryta, men drømte om et annet liv. De så for seg en gård med basis i storfekjøttproduksjon, en som de kunne drive økologisk.

I år fikk de tilslag på Bångunrød, en gård som trolig har landets største satsing på økologiske svineproduksjon. Nå har Marianne og Kim tatt kurs i inseminering, og lærer seg alt fra brunst til fôring, avvenning, grising og det som påvirker livet i grisebingen.

– Vi er heldige som har tidligere eier som mentor og rådgiver. Vi har dessuten beholdt tidligere avløser, forteller de nye brukerne på Bångunrød gård i Sandefjord kommune. Marianne og Kim sitter i stua i sitt nye bolighus og planlegger neste skritt på gården. Huset ligger på gårdens og områdets høyeste punkt. Herfra har de vid utsikt over bygda Høyjord, et fint sted å drømme seg bort litt og se sola går ned etter lange arbeidsdager. 

Fra fransk riviera til ­Vestfolds skoger
Marianne og Kim var vant til et hektisk liv i Oslo. Det vil si mye reising og årlige ferier på den franske rivieraen. Nå har de gård i Vestfold, båt på ­Nøtterøy og håp om å kunne ha fri hver tredje helg.

– Vennene trodde først vi var gale. Barna tror det kanskje fortsatt. Men etter hvert synes de fleste at vi er tøffe som våger å følge drømmene våre, sier Marianne. Og nå forteller også vennene deres om sine drømmer for livet. Mange drømmer faktisk om noe de trolig aldri vil realisere. Marianne er opprinnelig fra Hamar, og har jobbet som sosionom. Kim er fra Bærum, utdannet økonom i USA, og har hatt jobb med mye reisevirksomhet. Men Kim har litt slektsbånd til Vestfold.

– Vi var opptatt å finne en gård ikke alt for langt fra Oslo, og der selger kunne dokumentere lønnsom drift gjennom regnskap. Det fant vi her på Bångunrød. Dokumentasjon på lønnsom drift var faktisk mangelvare på flere av gårdene vi vurderte å kjøpe, forteller Kim. Begge setter veldig stor pris den daglige friheten de nå har som bønder, samt livet og hverdagsrytmen de har funnet på gården i Vestfold. 

Stor kontrast
– Vi kan styre tiden vår selv. Det er en stor kontrast til livet vi hadde i Oslo, sier Kim. Der fikk de til gjengjeld fast lønn inn på kontoen hver måned. På Bångunrød må de jobbe masse, og vet ikke hva de har tjent før regnskapet er ført. 

– De fleste helgene som tidligere var vår store frihet, er vi nå bundet til gården, forteller Marianne. Det er hun som skal ha hovedansvaret for grisene på gården, og de vil være den viktigste økonomiske bærebjelken.

– Med egen gård slipper vi mye stress, reising og gamle bekymringer. Men vi får nye bekymringer og utfordringer. Nå er jeg for eksempel bekymret for at grisen kan bli smittet av MRSA, salmonella eller annet som gjør at vi må sanere, forteller Kim. 

Kim Wahlstrøm i utearealet til fødebingene. Tre uker etter grising får purke og grisunger tilgang på utendørs fellesareal der åtte purker med grisunger går i samme familiebinge. Det er både utendørsareal under tak og uten tak.

Sein avvenning og store binger
Svineproduksjonen på Bångunrød er spesiell. Den er en av tre økologiske gårder i Norge som har kombinert produksjon opp mot konsesjonsgrensa. Men i motsetning til de to andre har Bångunrød ikke frilandsgris. Her er det bygd opp en stor husmasse der grisen har rikelig både inne- og uteareal. Det er kombinert produksjon med 9-10 ukers puljedrift (sein avvenning). Antall avvente per kull er rundt 13, eller som en normalbesetning. Bångunrød har 16 purker i pulja og fôrer fram rundt 1200 slaktegriser til nær 100 kg slaktevekt.

– Slaktevekta har til nå vært drøyt 90 kilo i snitt, men Kolonihagen/Rema ønsker at vi skal prøve å heve dette til 100 kg. Vi skal prøve dette uten at vi taper for mye på kjøttprosenten, opplyser Kim. Fødeavdelingen i grisehuset på Bångunrød er også spesiell. Det er store fødebinger på 14 m². Tre uker etter fødsel slås åtte fødebinger sammen til en stor familiebinge med både ute og inneareal. Utearealet er delvis under tak, der grisen har rikelig med halm og et gjødselareal på betong ytterst.

– Det fungerer fint, men når det har vært så varmt som i sommer kan grisen snu opp ned på det med gjødsel- og hvileareal, forteller Kim. Etter smågrisperioden slippes grisene i storbinger med 70 – 100 slaktegriser, også de med uteareal. Sum areal per slaktegris blir faktisk nær fem kvadratmeter, klart over Debios arealkrav.

Gris, storfe, bringebær og bier
Økologisk svineproduksjon vil være hovedproduksjonen på gården også framover. 

– Men dette gir bare arbeid til én av oss. Vi ønsker å jobbe på gården begge to, forteller Kim. Planen er å satse på ammekyr, bringebær og bier i tillegg. Og alt skal være økologisk. De har allerede hogd ned et skogareal som er tenkt som beite til ammekyrne. De ønsker å satse på den japanske rasen Wagyu, kjent for sin gode kjøttkvalitet. 

– Vi tenker å starte med noen Herefordkyr som får embryo fra Wagyu, forteller Kim. De nye gårdeierne har for øvrig allerede lagd en egen nettside om gården og hva de skal satse på.

– Men det skjer endring i planene hele tiden, og den er ikke helt oppdatert, sier Kim. Inspirasjon til satsing på gård og økologisk drift har de nye svine­bøndene fra både USA, Sveits og Norge. Blant annet gården Apricot farm i USA, og filmen «Kiss the Ground». Som økonom har Kim allerede også synspunkter på hvordan landbrukspolitikken i Norge egentlig burde vært.

– Vi bør gjøre mer som de gjør i Sveits. Norge gror igjen. Støtten til landbruket bør vris mer etter hvor høyt, ­vanskelig og bratt gården ligger, antall småskifter du driver, pluss selvsagt hvor bærekraftig det hele er,
sier Kim.