Publisert: 04.04.2013 Oppdatert: 30.05.2018

Stikkord:

Økende interesse for hanngrisforskning

Det synes å være økende europeisk interesse for hanngrisforskning og rånesmaksproblematikk. Et nylig avviklet veterinærvitenskapelig symposium om temaet bar preg av det.


Økende interesse for hanngrisforskning

Det synes å være økende europeisk interesse for hanngrisforskning og rånesmaksproblematikk. Et nylig avviklet veterinærvitenskapelig symposium om temaet bar preg av det.

 

Engasjementet blant et 80-talls veterinærer, forskere og fagfolk var stort. I to dager i siste halvdel av november var de samlet på Quality Hotel Gardermoen, for å høre engelskspråklige fagforedrag og diskusjoner over temaet «The boar taint problem». Også Dyrevernalliansen var representert for å få overblikk over den internasjonale forskningen på området. Et liknende symposium ble arrangert i Sverige for ikke lang tid siden. Det var den nordiske veterinærvitenskapelige organisasjonen NKVet som sto bak arrangementet. Det trakk til seg folk fra europeiske og oversjøiske land, selv om det naturlig nok var de nordiske og nordeuropeiske delegatene som dominerte.

 

DEBATTEN TILTAR

Hanngrisproblematikk er et stadig hetere tema i flere og flere land. En del land har allerede tatt politiske beslutninger som får store konsekvenser for både primærprodusenter og industri. Norge er som kjent ett av dem, og Sveits følger på, ettersom landet har påbudt kastrering under bedøvelse fra 2009. Men totalforbud mot kastrering fra 2009 har foreløpig ikke Sveits, slik Norge har. Stadig flere EU-land har problemstillingen høyt oppe i diskusjonen, og utgangspunktet er som regel dyrevelferdsmessige bekymringer fra politisk hold.

Rex Horgan fra EU-kommisjonen konstaterte at det varierer sterkt i hvilket omfang EU-landene praktiserer hanngriskastrering. Land som England og Irland kastrerer ikke hanngriser, men slakter ved lavere levende vekter enn i andre land. Produksjon uten kastrering finnes også i stor utstrekning i land som Spania og Portugal, selv om hovedtyngden av EUs medlemsland kastrerer hanngrisene systematisk. En finner også hunngriskastrering visse steder.

 

 MÅ VITE MER

– EUs mattilsyn (EFSA) rapporterer om svineprodusenter som kastreres uten bedøvelse også senere enn sju dager etter grising, noe som strider mot våre regler. Men hittil har ikke EUs mattilsyn sett gode nok alternativer til kastrering for å unngå rånesmak i kjøttet. En rapport fra EFSA konkluderer med at det er behov for mer forskning på området, sa Horgan.

Et forsøk på å stille penger til disposisjon for slik forskning ble presentert i 2002, men responsen var svært liten. Vi fikk én søknad som ikke var god nok, konstaterte kommisjonens mann.

Men EUs engasjement for dyrevelferd øker, og debatten om kastrering med den. Likevel må unionen ha flere facts og forskningsresultater før den er klar til å ta nye skritt på området.

 

SAVNER ET KLART ALTERNATIV

Noen store nyheter ble ikke presentert fra forskerne, og det var heller ikke ventet. Et hovedinntrykk fra symposiet er at det jobbes langs mange spennende akser, men flere av de som holdt innlegg understreket genetikkens betydning når det gjelder å skape gjennombrudd i forhold til hanngrisproblematikken. Mange var opptatt av aggresjonsproblemene som oppstår når hanngriser produseres.

En slags hovedkonklusjon ble antakelig trukket av den svenske professoren Kerstin Lundström allerede i åpningsforedraget;

– Det finnes i dag ikke noe brukbart alternativ til kirurgisk kastrering for å produsere hanngriser fri for rånesmak og rånelukt. Flere veier er mulige å gå, men en helhetlig tilnæring til problemstillingen krever mer forskning hvis målet er å finne alle faktorer som ligger bak problemet, og samtidig finne en metode som hindrer høye konsentrasjoner av skatol og androstenon i fettet, sa Kerstin Lundström.

Foredragsholderne kom fra åtte forskjellige land. Fra Norge var disse representert; Kathrine Bache, Fagsenteret for kjøtt, John-Erik Haugen, Matforsk, Peer-Ola Hofmo, Norsvin, Ola Nafstad, Fagsenteret for kjøtt, Håvard Tajet, Norsvin, og Birgit Ranheim, Norges veterinærhøgskole.