Nøkkelfaktoren som varierer

Nøkkelfaktoren som varierer

Høy grisingsprosent er nødvendig for å oppnå gode resultater i smågrisproduksjon. Grisingsprosenten varierer mellom enkeltbesetninger, besetningstyper og landsdeler.

Grisingsprosenten – den viktigste faktoren

For å lykkes i smågrisproduksjonen og oppnå gode produksjonsresultater er vi avhengige av en god grisingsprosent. Dette er den enkeltfaktoren som har mest å si for å klare å avvenne mange grisunger per årspurke. Det hjelper lite å ha store kull hvis det går lang tid mellom kullene, eller en må ha mange forsøk for å få purkene drektige.

Lav grisingsprosent fører igjen til mange tomdager og færre kull per årspurke. Ingris-resultatene for 2008 viser at det er stor variasjon mellom besetningene når det gjelder grisingsprosent. Den beste tredjedelen av besetningene rangert etter beregna avvente per årspurke hadde 84,7, men den dårligste tredjedelen hadde grisingsprosent på 71,9. Når vi ser på resultater fra enkeltbesetninger svinger grisingsprosenten fra under 50 til tett oppunder 100.

Et bilde av drektighetsresultatene

Med våre vanligste puljedriftssystemer, med langt intervall mellom puljene, er det ofte lite aktuelt å bedekke ei purke som løper om på nytt. De fleste bedekker så mange purker at de er sikre på å ha nok, eller supplerer med kjøp av drektige purker om nødvendig. I Ingris registreres et omløp først når ei purke bedekkes på nytt, slik at omløpsprosenten alene sier for lite om drektighetsresultatene.

Grisingsprosenten er andelen purker som griser av de purkene som er bedekt en drektighetslengde tidligere, og gir et fullstendig bilde på drektighetsresultatene i besetningen. I nøkkeltallet ”Grisingsprosent inkl. solgt drektig” teller purker som er solgt drektige som ei grising, slik dette skal gi riktige drektighetsresultater i besetninger som selger drektige purker.

Sesongvariasjon

Det er kjent at brunst og drektighet påvirkes av årstiden, og at fruktbarhetsresultatene er forskjellige ved blant annet ulik rase og alder hos purkene. I perioden fra juli til og med september har purkene ofte lenger intervall fra avvenning til brunst, og brunsten er gjerne noe svakere. Denne naturlige sesongvariasjonen gjør at det kan være ekstra utfordrende å få purkene drektige i denne perioden. Dette er med på å skape årvisse svingninger i grisingsprosenten.

Noen svineprodusenter opplever fra tid til annen puljer med unormalt mye omløp og lav grisingsprosent. Naturlig nok kommer det derfor spørsmål om det samme har skjedd hos andre, og om hvordan grisingsprosenten utvikler seg. Med bakgrunn i data rapportert inn til Ingris sentralt lager kan vi regne på hvordan grisingsprosenten utvikler seg over tid for ulike grupper besetninger. Slike plutselige utslag i drektighetsresultatene i enkeltbesetninger skyldes som oftest uheldige lokale forhold med for lite fokus fra røkter rundt brunst og bedekning, sjukdom, dårlig miljø, driftsledelse, sammenblanding av dyr, uheldig sædtransport og oppbevaring, eller mykotoksiner i fôr eller halm.

Når vi ser på resultatene fra alle norske besetninger i Ingris de siste par årene og deler inn i kvartaler, ser vi at grisingsprosenten varierer gjennom året (Figur 1). Grisingsprosenten er høyest i 3. kvartal (resultatet av bedekninger i perioden mars, april og mai), og er ikke overraskende lavest i 4. kvartal (resultatet av bedekninger i juni, juli og august). Grisingsprosenten for 1. kvartal for inneværende år (resultatet av bedekninger september, oktober og november 2008) ser ut til å ligge på nivå med sett de to foregående årene. Det er fortsatt er mange besetninger som ikke har sendt inn data til sentralt lager og resultatene vil kunne endres etter hvert som vi får inn mer data og må derfor kun betraktes som foreløpige.

Forskjell mellom besetningstyper

Når vi deler vi inn resultatene etter ulike besetningstyper ser det ut til at variasjonen gjennom året er noe forskjelling for de ulike gruppene. Bruksbesetningene, som representerer den største datamengden, har tilnærmet samme variasjon som alle besetninger under ett (Figur 2). Dette er også den besetningstypen med minst årstidsvariasjon. I bruksbesetningene er det mest hybridpurker, og disse purkene er kjent for å ha noe bedre fruktbarhetsresultater enn landsvinpurker. Foredlings- og formeringsbesetningene ser ut å ha noe annerledes og større utslag enn bruksbesetningene (Figur 2).

I perioder ligger grisingsprosenten i disse besetningene over bruksbesetningene, og i andre perioder under. Dette er avlsbesetninger med landsvinpurker og svært høy andel ungpurker som muligens er mer følsomme og uforutsigbare. Begge gruppene av avlsbesetninger har en svært lav grisingsprosent siste kvartal i 2008. 1 2009 har foredlingsbesetningene også lav grisingsprosent for første kvartal, mens i 2. kvartal ser resultatet til å være på vei opp mot det normale. I formeringsbesetningene steg grisingsprosenten til vanlig nivå alt fra 1. kvartal i år. Purkeringene har for det meste hybridpurker og navene er spesialisert på reproduksjon. I grove trekk har de samme grisingsprosent som bruksbesetningene, men fra 3. kvartal 2008 og utover ligger de noe under bruksbesetningene.

Regionale forskjeller

I Ingris statistikken for 2008 er det ganske store forskjeller i grisingsprosent mellom de ulike fylkene, slik at det ser ut til å kunne være en viss geografisk variasjon i grisingsprosenten. Når vi samler data fra alle typer besetninger og grupperer besetningene i geografiske områder, er det ganske gjennomgående forskjeller i grisingsprosent på 1-2 prosentpoeng mellom ulike landsdeler (figur 3). Jevnt over ligger Østlandet med en høyest grisingsprosent og Vestlandet lavest.

Mange har vært spent på hvordan fjorårets vanskelige innhøstingsforhold mange steder i landet og faren for mykotoksiner kunne påvirke drektighetsresultatene. I det store og hele ser det ut til at grisingsprosenten er på normalt nivå bortsett fra utslaget i vinter hos avlsbesetningene.