Nest best på slaktegris

Bildet: TID MED GRISEN: Cathrine Stavnum mener det er viktig å bruke tid i bingen, også hos slaktegrisen.

Vi er på Stavnum i Stokke/Vestfold. Her startet Ragnar Henriksen (105) med gris på 60-tallet. Ragnar er en av Vestfolds eldste og trolig den eldstlevende i landet som har vært svineprodusent. I dag er det barnebarnet Cathrine Stavnum (53) som er grisebonden. Det har hun vært siden 2002. Fjøs og grisehus er ombygd og påbygd i 2000 og 2005. Cathrine har kombinertproduksjon, sju ukers puljedrift med 13 – 15 purker i pulja. En periode var hun også satellitt, men sluttet da purkenavet gikk konkurs. Stavnum fôrer i dag fram nesten all grisen. Fødeavdelingen er i det gamle kufjøset. Smågrisen går i etasjen over, mens slaktegris og gjeldpurker går i påbygg/ombygginger i den andre enden av driftsbygningen. For å få logistikken med avdelingene til å gå opp, brukes mottaksrommet for purker fra tida som satellitt. Det er tørrfôring som gjelder. Slaktegrisen har fri tilgang til fôr. Det brukes Ideal 50 slaktegrisfôr i hele innsettet. Det er drikkenippel i fôrtroa og to nipler bak i bingen. Stavnum er nest best på slaktegris med fôrforbruk på 2,37 FEg, daglig tilvekst på 1308 gram og en kjøttprosent på 60,5.

Faste rutiner
– Grisen er et vanedyr. Gode daglige rutiner til faste tider er en del av forklaringen på godt resultat, mener Cathrine.

Hun går i fjøset kl. 08.00 om morgen og 16.30 hver ettermiddag.

– Jeg følger samme rutine hver gang. Jeg er også inne i alle binger og bruker litt tid med grisen. Smågris fra samme kull får normalt gå sammen helt fram til slakt. Men litt blanding av gris må det bli. Slaktegrisbingene er litt ulike og rommer fra 8 til 13 gris. Det passer ikke helt med dagens store kull, men jeg blander så lite som mulig, forteller Cathrine.

Hun har også normalt en gris mindre i slaktegrisbingene i dag enn tidligere. Spesielt i sommerhalvåret er det en fordel med litt mindre belegg. Til strø og rotemateriale brukes halm og kutterflis. Høy brukes som grovfôr. Det tildeles to ganger daglig. Cathrine har jobbet med gris hele livet. Hun har erfaring fra besetninger både i Akershus og Hedmark før hun tok over driften på hjemgården.

HILSER: Enkelte av grisene er ivrig til å hilse når Cathrine kommer.

Acryl og fôr på gulvet
Noe av utfordringen med slaktegrisen er å holde bingene rene. Det kan være vanskelig særlig i sommervarmen. Men Stavnum har et triks.

– Vi legger litt fôr på gulvet til grisene. Min erfaring er at grisen da holder bingen tørrere. Vi har også overrislingsanlegg i slaktegrishuset. Men det frøs i stykker under ekstremkulda i vinter, forteller Cathrine.

Nå venter hun på deler og reparasjon. Gulvet er for øvrig behandlet med acryl.

– Det er dermed veldig enkelt å holde rent. Og det tørker fort. Men vi fikk «nyhussyke» i fjøset når vi la dette for noen år siden, sier svinebonden i Stokke.

Stavnum har hatt SPF siden 2017. Men husdyrrommene vaskes bare med lunkent vann.

– Jeg ønsker holde en stabil bakterieflora i huset, sier Cathrine.

Hun har avløser hver tredje eller fjerde helg og tar seg sjelden fri utover dette.

– Det skjer noe hele tiden. Det er vanskelig å være borte fra grisehuset mer enn to-tre dager av gangen, sier hun.

BEKYMRET: Cathrine Stavnum synes livet som svinebonde har vært bra, men er bekymret for framtida.

Frykter framtida
Cathrine synes hun har hatt et fint liv som grisebonde, men frykter framtida for norsk husdyrproduksjon og spesielt grisen.

– Jeg er på facebook og har vært i flere diskusjoner med dyrevernorganisasjoner. De er også invitert hit, men de har ikke kommet, sier Stavnum.

Hun vet at noen har vært ulovlig inne i hennes grisehus.

– Men jeg har aldri sett noen bilder fra fjøset mitt, og vet ikke hvem som har vært der. Nå låses alle dører, sier hun.

Samtidig er hun bekymret for den generelle utvikling i samfunnet og i landbruket. Avstand mellom forbruker og bonde blir stadig større. Som svineprodusent føler hun også at avstanden blir større og dialogen vanskeligere med både Mattilsynet og slakteri.

– Det er for eksempel underlig at friske griser fra godkjente besetninger plutselig skal kasseres fordi de ikke er merket tilstrekkelig. Å være husdyrbonde har blitt stadig mer krevende. Vi får nye krav og kostnadene øker. Alt dette gjør noe med motivasjonen. Jeg er alvorlig bekymret og lurer på hvor norsk svineproduksjon, og landbruket forøvrig, er om 5 – 10 år, avslutter svinebonden i Stokke.