Navet i landets beste purkering

Navet i landets beste purkering

– Topp resultat i purkeringen kommer ikke fordi jeg driver godt i navet. Det kommer fordi alle de tolv satellittbesetningene og navet sammen gjør en god jobb, sier Tov Kvam.

Øyer, Oppland Det er gudbrandsdølen klinkende klar på. Rompa purkering er som en stor smågrisprodusent. Alles innsats er viktig om gjennomsnittsresultatene skal bli bra.

Mediemessig har Tov Kvam holdt en lav profil i mange år. Han liker ikke å framheve seg og sitt på den måten. Men folk som kjenner navgründeren i Øyer vet også veldig godt at Tov Kvam ikke stikker sine egne meninger om hva som er riktig og galt under stolen, enten det gjelder purker og smågrisproduksjon eller omfanget av offentlig byråkrati.

– Jeg tror jeg har lov til å si at jeg kan en del om grisen og psykologien dens. Så sjølgod skal jeg gjerne innrømme at jeg er, sier Kvam med et smil.

Beste ring

Og resultatene taler vel for seg. For første gang har Ingrisadministrasjonen også rangert beste satellittbesetning (se egen reportasje) og beste purkering. Ikke overraskende var det Rompa purkering som toppet lista over beste purkering. Med et gjennomsnitt på 26,2 avvente for hele ringen lå de 0,1 foran nummer to på lista. En uoffisiell gjennomgang av ringenes resultater de siste åra bekrefter at dette ikke var noen tilfeldighet. Rompa har vært på topp i en årrekke.

Gjennomsnittsresultatene for ringen ellers var eksempelvis 13,8 levende fødte og 11,6 avvente per kull. Grisingsprosenten i fjor var 87,9, og gjennomsnittlig alder ved første gangs grising var 378 dager, med andre ord ganske høyt.

Observerer alle purker daglig

– Så hva er hemmeligheten, Tov?

– Jeg bruker ingen magiske trylleformler, men jeg prøver å se etter dyra. I manges øyne blir nok navet vi driver sett på som stordrift, men det er ikke større enn at jeg tar meg tid til å se etter hvert eneste dyr. Det er vel slik at noen har radar for dyr og andre ikke, og jeg er trolig en som har det. Jeg går sjøl i gjennom alle purkene når de kommer tilbake fra satellittene, og stort sett er de i veldig bra hold. Jeg ser på alle purkene hver eneste dag i forbindelse med fôring. Dermed fanger jeg fort opp avvikene. Biologien er slik at du kan ikke vente til neste stell. Du kan ikke se ting an og la det gå en dag eller to. Det som skal gjøres må gjøres med en gang. I bunn og grunn handler dette om å se ting, og evne å gjøre noe med det straks.

Blikk og handlekraft

– Du har blitt kjent med mange satellitteiere opp gjennom åra siden 1999. Ser du forskjell på smågrisprodusenter som har lært seg alt fra bunnen av og de som har «gammel» kunnskap fra tidligere smågrisproduksjon? 

– Ja. Det gjelder ikke alle, men mange av de som har drevet lenge med gris duger ikke. Nystartede produsenter har mye lettere for ikke å akseptere problemer uten å finne forklaringer og løse dem. De er rett og slett mer vitebegjærlige, løsnings- og resultatfokuserte. Og det finnes mer enn nok av kunnskap å øse av der ute. De fleste vet hva de bør gjøre. Kunsten er å se hva som bør gjøres, og så gjøre det uten å nøle. Det å inseminere purker er enkelt. Men å kunne grisene, lese dem, det er mer krevende, sier Tov Kvam.

Han trekker fram Anita og Ole Jakob Evenrud på Toten som et godt eksempel, de driver den beste satellitten i ringen. De har, i følge Tov Kvam, et grisehus fra 1999 som slett ikke er optimalt. Det er blant annet for trangt. Men Evenrud har blikket og får det til, De leverer topp resultater år etter år, ikke på grunn av, men på tross av. De har blikket og handlekraften.

Grisehistorie i veggene

Det ligger en god del grisehistorie i veggene på garden Kvam også. Faren til Tov drev foredlingsbesetning som Tov videreførte fra 1975. Så ble det formeringsbesetning, og i 1998 bygde han navet og ville satse på purkering. Men Tov nærmer seg de 60 han også, og i dag er det sønnen og veterinærstudenten Frants Eirik som har tatt over garden og aksjemajoriteten i driftsselskapet. Tov beskriver seg sjøl som en føderådskar med arbeidsrett, og han tilbringer fortsatt hverdagen sin i navet. Men hvorfor ville du i sin tid egentlig starte en purkering?

– Tja, når folk i andre næringer skal realisere seg bytter de kanskje jobb. For meg ble dette en ny måte å tenke på, en måte som jeg hadde tro på. Det ga jo livet som grisebonde en ny dimensjon og nye utfordringer både faglig og sosialt, sier Kvam.

Tolv smågrisbesetninger i ringen

Og slik ble det. Første grising hos satellitt skjedde i desember 1999. I dag er det tolv satellittbesetninger, først og fremst over Hedemarken og på Toten. Ringen bruker fast sjåfør og fast bil med karantene. Det fungerer OK, men Tov legger ikke skjul på at han gjerne skulle hatt enda bedre kontakt med de andre i ringen. Til gjengjeld besøker han dem svært ofte, gjerne sammen med besetningsdyrlege Helge Jordhøi. Og de prøver å få til ei samling av flest mulig en gang i året.

Leveringsdyktighet på tilnærmet hundre prosent har nok vært en av suksessfaktorene i Rompa. Det er naturligvis veldig viktig for satellittene at de får levert i henhold til avtalene, slik at en slipper å kjøre med tomme binger, og dermed tape omsetning og inntekt. Ringen drives også med ukesdrift. Det gjør produksjonen veldig intens. Satellittene får derfor veldig konsentrert grising, og dermed full puljedriftsfordel. Men de må virkelig stå på denne uka.

Mange kokker, mye søl

Et annet kjennetegn ved Rompa purkering er at den siden byggestarten i 1998 har drevet med svært få eksterne veiledere og konsulenter. – Det har vært et bevisst valg å begrense konsulent- og reglementsbyråkratenes innblanding. Tidligere helsetjenesteveterinær, nå professor Tore Framstad, besetningsveterinær Jordhøi og Ola Rognlien (ex-Nortura) var de som betydde mest for navet i oppstarten, sier Tov Kvam. Sammen med Rognlien ble «svenskemodellen» modifisert, blant annet for å sikre forutsigbarhet, konsentrert grising, fulle puljer og godt samarbeidsklima med satellittene. Stikkordene er ukesdrift, eget oppdrett av purker, og kun en kontaktbesetning for avlsdyr. Purkeleia påvirkes ikke av antall levendefødte. Purkeleia baseres på smågrispris inkludert alle tillegg og fradrag, og forsikring som tar hensyn til reproduksjonsproblemer og saneringskostnader. Kvam mener at noe av dette har sikret stabiliteten. Navet er ikke et mål i seg sjøl, men et middel som sammen med satellittene skal tilfredsstille et marked. Får vi det ikke til får vi gjøre noe annet. Det er ingen menneskerett å drive et nav, sier han.

Kan være risikosport

I en purkering er alle avhengige av hverandre, på godt og vondt. Så lenge alle gjør jobben sin blir resultatene bra. Men smågrisproduksjon kan også være risikosport, og det kan være tøft å lykkes for alle i alle livets faser. Livet i en småbarnsfamilie kan bli tøft når biologien i grisehuset krever sitt. Gjennom åra har Kvam sett disse variasjonene. Folk rammes av skilsmisser, dødsfall og sjukdom. Slik er livet. Men da kan nettopp deltakelsen i purkeringen oppleves som å være deltaker i en stor familie. Produksjonssystemet kan hjelpe folk til å dra seg videre sjøl om de møter motgang på privatfronten.

– Jeg tror jeg vil beskrive miljøet i ringen som godt. Vi kan naturligvis være uenige om ting, men da prøver vi å ta tak i det med en gang. Som regel går det bra. For meg er det også viktig å se utfordringene fra satellittenes side. Det hjelper ikke med gode resultater i smågrisproduksjonen hvis det står en binge eller to tom på grunn av manglende leveringsdyktighet fra navets side. Den enkeltes satellitts økonomi er avhengig av at navet gjør jobben sin, sier Tov Kvam, som håper han har helse til å drive døgnvakt i purkeringen i mange år til.