Nå ser Harald lysere på livet

Nå ser Harald lysere på livet

Det er helt tomt og stille i de 128 fødebingene. Det lukter nesten ikke gris her lenger. Men 19. september kommer de første dyra tilbake i det sanerte og ombygde grisehuset på Rudshøgda.

Vi vandrer rundt i de tomme fødebingene hos Harald Gropen. Det er mange av dem, og de ligger i to etasjer. Men det er påfallende stille. Bare en og annen lyd fra folk som vasker og rydder og tørker.

Han ser framover nå, Harald Gropen, men slik var det ikke i vår. Første halvdel av 208 ble et annus horribilis for Ringsakerbonden. Den 15. februar ble det konstatert PMWS av den sinte og mest aggressive varianten (genotype 1) i besetningen. Gropen fikk beskjeden via internett, og ble skuffet og sint. Han følte det vanskelig nok som det var. Men helt overrasket over diagnosen var han ikke. Mistanken kom et par uker før den ble stilt. Det var Harald som oppdaget de første symptomene. Smågrisene var visne, og ble plutselig sjuke et par uker etter avvenning. Noen hadde kronisk diaré, og noen ble bleke og så ut som de hadde magesår. Noen fikk leversvikt, noen fikk vann i lungene, og noen hadde 42 i feber.

– De ble veldig langhårete. Busta vokste. Men vi så ikke symptomene før et par uker etter avvenning, når de var seks til ti uker gamle. Elendigheta kom når vi hadde gjort jobben med å få dem fram. Det var helt forferdelig. Fra februar til 10. juni mistet vil 261 grisunger. Omtrent halvparten av dem ble avlivet. Vi er jo vant til at det kan være en grisunga i pulja som må avlives, men dette hadde helt andre dimensjoner. Vi mistet mellom 1 og 75 i pulja. Hadde vi fylt ei traktorskuffe med kadavar på tirsdag måtte vi kanskje gjøre det samme på fredag, forteller Gropen.

Han sov ikke om natta i denne perioden. Han ble lei og motløs, og verst var nesten tanken på at han kunne ha påført andre produsenter tap eller skade. Og de ble berørt. Slaktegrisprodusentene hans mistet 50-80 griser, og de som overlevde fikk mye dårligere tilvekst. Resultatet fra det siste slaktegrisinnsettet var ennå ikke klart da vi besøkte Gropen i sommer. Han har også solgt drektige purker til tre stykker, men hos dem er det så langt ikke funnet sjuke dyr.

– Det var tungt nok det som skjedde i grisehuset, men riktig ille ble det da rykteflommen på bygda toppet seg i februar/mars. Jeg hørte mange usannheter og mye svada om hva som hadde skjedd, for eksempel at jeg skulle ha kjøpt brukt utstyr fra Danmark (en drektighetsskanner) som jeg hadde tatt inn i fjøset. Det var jo blank løgn. Det som skjedde var at jeg kjøpte en skanner i forbindelse med et drektighetskurs som jeg selv deltok på i Rogaland. Det gikk også ville rykter om utstrakt livdyrsalg til 50-70 besetninger. Jeg følte meg uthengt, særlig i miljøer rundt samvirkeslakteriet som jeg tidligere leverte til. Men jeg har også følt støtte fra yrkesbrødre og fra Norsvin, sier Gropen.

Det har vært lange samvirketradisjoner på gården, og bestefaren var i sin tid med på å få startet Hamar Slakteri (forløper til Hed-Opp/Nortura). Men store forskjeller i leveringsbetingelser gjorde at Harald valgte å skifte til Fatland for noen år siden. 

– Jeg har de samme betingelser som andre leverandører til dette slakteriet, men det er klart at det blir penger av kvantums- og puljetilleggene når en driver såpass stort som her. Men jeg kan jo ikke noe for at jeg driver som jeg gjør. Bestefar bygde stort grisehus i 1974, og da hadde vi 100 purker i kombinert produksjon pluss litt smågrissalg. Vi fikk derfor konsesjon for litt større produksjon. Alle bønder jeg kjenner prøver å forvalte ressursene sine så godt som mulig. Det er en naturlig del av bondekulturen, og jeg er en del av den, sier Gropen.

– Følte du deg utrygg og usikker da diagnosen var et faktum?

– Ja, det kan du skrive opp. Vi regnet ut at saneringa ville koste 2,2 millioner kroner i tapte inntekter pluss forskjell mellom livdyrverdi og slakteverdi. Jeg tenkte rett og slett på å slutte helt med griser. Når du kommer i en sånn situasjon vet du ikke riktig hvor du er og hva du gjør. Jeg tenkte at jeg kunne begynt med slaktegriser og tatt meg jobb utenom garden. Hvis du får gode smågriser er det fint å være slaktegrisprodusent. Men det er jo purker og smågrisproduksjon jeg kan. Det er dette jeg har holdt på med i 18 år, sier Harald Gropen.

Det var en tirsdag i påskeuka. Juristene i forsikringsselskapet If hadde lest dokumenter i fjorten dager, og de erkjente sitt ansvar. De ville dekke tapene, etter anbefaling fra Norsvin og delvis Helsetjenesten for svin. De mente svine-Norge trengte et pusterom. Det var altså If og Harald Gropen som sammen tok beslutningen om full nedlakting og sanering.

10. juni var grisehuset helt tomt. Etter det satte storrengjøringa i gang, med full nedvasking, snuing og vasking av rister, demontering og remontering av innredninger, rengjøring av møkkjeller, fjerning av masse og flis rundt hele huset utvendig og så videre. Det er en kjempejobb å gjennomføre full sanering. To mann har jobbet kontinuerlig med dette siden nedslaktingen.

– Dette vil jeg ikke ha igjen. Nå skal jobben gjøres ordentlig. Det blir et atskillig strengere helseregime her på gården når vi får inn nye SPF-griser den 19. september. I løpet av de kommende 12 månedene kommer det 40 purker i åtte puljer. Jeg regner ikke med at vi er i full produksjon før 1. januar 2010.

– Så dere ser optimistisk på framtida nå?

– Ja, vi ser framover. Kona mi, Elisabeth Aspelund Gropen, blir avlssjefen i det nye grisehuset. Tidligere har hun vært med halvt, men nå blir det gris på heltid også for henne. Jeg har også langtidskontrakt med flinke polakker som jeg stoler på. Og far er still going strong og tar de tunge vaktene mellom klokka 23 og 04 i grisingsukene som før. Vi har tegnet kontrakt om bygging av nytt grisehus på 900 kvadratmeter for å få bedre plass til gjeldpurker og reproduksjon, samt nytt gjødsellager og biofyringsanlegg (??). Nybygget knyttes sammen med de andre husa med en drivegang. Dette betyr at korntørka forsvinner, men vi må ha et tett og lukket system. Jeg skal ikke fôre opp en eneste smågris, men selge dem videre til tre ulike slaktegrisprodusenter i Ringsaker. Vi produserer tett oppunder 7000 smågriser i året. Slaktegrisprodusentene må også vaske og desinfisere grisehusa sine, snu spalter og gjøre skikkelig rent.

Det gamle grisehuset til Gropen ble bygd i 1965. Her er det fødeavdelinger i to etasjer med 64 fødebinger i hver etasje. Det er altså til sammen 128 fødebinger i 5,5 ukers puljedrift. I den nederste etasjen er det for trange fødebinger, så disse skal bygges om. De er ikke større enn 6,2 kvadratmeter, og det er for lite når en drive løsdrift.

– Vi har bruket altfor lang tid på å stelle og rengjøre disse bingene. Vi greier heller ikke målet om antall avvente nede i førsteetasjen. Vi får bare 11, mens vi greier målet om 12 avvente oppe i andre etasjen hvor vi har romsligere og bedre. Når vi får bygd om første etasjen og utvidet arealet, tror jeg dette kan bli en spennende produksjon framover, en produksjon med et stort potensiale, sier Harald Gropen.

Fakta om PMWS

Virussjukdom: PMWS* er et syndrom eller et sjukdomskompleks forårsaket av flere samvirkende faktorer knyttet til grisens miljø og helsesituasjon. En forutsetning for at PMWS skal utvikles er forekomsten av et virus, Porcint Circovirus 2(PCV2).

Stort økonomisk tap: Syndromet ble første gang beskrevet i Canada i 1991, og har siden spredd seg over hele verden. PMWS er en produksjonssjukdom som kan gi store økonomiske tap i form av markert høyere dødelighet på avvent gris, større problemer med andre sjukdommer, og lavere tilvekst.

Ukjent ”agens X”: Når syndromet slår til utløses det trolig av andre infeksjoner i besetningen, eller faktorer som stresser grisene og svekker grisenes immunforsvar. Ekspertene spekulerer i om det kan finnes en ennå ikke kjent infeksjon (”agens X”) som drar i gang syndromet.

Antistoffer i Skandinavia: Den skandinaviske halvøya er i en særstilling når det gjelder PMWS. Antistoffer av PVC2 er imidlertid registrert i 80-100 prosent av besetningene i både Norge, Sverige og Finland siden starten av 1990-tallet.

Norge og Finland: I Norge ble PMWS konstatert i to bruksbesetninger i 2003. Besetningene ble sanert. PMWS er ikke diagnostisert i Finland, men i 2006 ble det påvist PMWS i smågriser som ble sendt fra Finland til oppfôring i Sverige.

123 svenske besetninger: I Sverige ble PMWS først påvist ved en teststasjon i 2003, deretter i en bruksbesetning i 2004. Innen utgangen av 2004 hadde PMWS spredd seg til 16 besetninger. Et år ettervar antallet 41 besetninger. Ved utgangen av 2006 var det konstatert PMWS i 123 besetninger i Sverige. I dag er 20 av de 123 besetningene friskmeldte.

I Sverige er dødeligheten som følge av PMWS lavere enn i andre land. Fram til i sommer kan det ha sammenheng med fraværet av virussjukdommen PRRS**. Land som også har PRRS har større problemer med PMWS.

* PMWS står for Postweaning Multisystemic Wasting Syndrome.

** PRRS står for Porcine Reproductive and Respiratory Syndrome, og fører til problemer med luftveier og reproduksjon.