Mye verre å være liten

Mye verre å være liten

Kampen om de store svineprodusentene blant slakterier og kraftfôrleverandører har ført til at de store svineprodusentene har langt høyere lønnsomhet per enhet enn hva de små har. Uten politiske grep vil strukturendringen galoppere.

Intens kamp om de største svineprodusentene har ført til at slakteriene og kraftfôrleverandørene overbyr hverandre for å sikre seg volumer. Tilleggene for å levere mange griser, eller rabattene for å kjøpe store mengder kraftfôr, overstiger langt de besparelsene aktørene har ved å handtere store kvanta. Norsvin kan dokumentere en ekstrem utvikling i forskjellen mellom store og små bruk. De landbrukspolitiske målene om en variert bruksstruktur vil derfor kreve store overføringer til de mindre brukene om denne målsetningen skal videreføres.

Bak beregningene

Beregningene tar utgangspunkt i en rekke forutsetninger. Ytelse, fôrforbruk og tilvekst er hentet fra Norsvins DB-kalkyler. Det er tatt utgangspunkt i Norturas tilleggsytelser (puljetillegg og årsbonus) gjeldende fra 2010, og FK Agris nåværende rabatter (volumrabatter per lass og årskvantumsrabatt). Ved leveranser av dyr er det gått ut fra sju ukers puljedrift for besetninger under 100 årspurker, og at smågrisprodusentene har to leveranser per pulje, at kombinertprodusentene har treleveranser per pulje, og slaktegrisprodusentene fire leveranser per innsett. Det er beregnet at et kraftfôrlass har en holdbarhet på maks. fire måneder. Vi har kun beregnet effekten av leveransen av dyr og

 Innkjøp av kraftfôr

SmågrisproduksjonFigur 1 viser beregningene for smågrisproduksjon. Lønnsomheten per årspurke er sammenlignet med en besetning på 10 årspurker. Forskjellen i lønnsomhetsnivå mot en konsesjonsbesetning (105 avlspurker ≈ 137 årspurker) er på hele 2300 kroner per årspurke. Det aller meste av dette (kr 1861) kommer fra puljetillegg og årsbonus fra slakteri. Forskjellen mellom 30 og 140 årspurker er på 1430 kroner per årspurke.Kombinert produksjonFigur 2 viser forskjellene opp mot en besetning på 10 årspurker. Sett opp mot en besetning på konsesjonsgrensa utgjør forskjellen 4000 kroner per årspurke. En kombinert besetning med gjennomsnittlig ytelse og normal rekruttering vil nå konsesjonsgrensa på ca 57 årspurker. Det meste av denne forskjellen stammer fra tillegg på levert slakt (kr 3000). Forskjellen i lønnsomhet mellom 20 årspurker og en besetning på konsesjonsgrensa er på ca 2500 kroner per årspurke. Tilvarende beregning for to år siden viste en forskjell på ca 1300 kroner.

SlaktegrisproduksjonFigur 3 viser forskjellene opp mot en besetning som årlig leverer 200 slaktegris. En besetning opp mot konsesjonsgrensa på 2100 slaktegris vil tjene 127 kroner mer per gris. Av figuren ser vi at forskjellen flater ut fra 1000 slaktegris og oppover. Det meste av forskjellen skyldes puljetillegg (ca 90 kroner), selv om de store slaktegrisprodusentene også betaler noe mer når de får store puljer inn med smågris. 

Andre strukturulemper

Beregningene over tar kun med prisforskjellene på leveransene og innkjøp av kraftfôr. Det er også mange andre fordeler med å være stor. Vi har f.eks beregnet kastreringskostnadene til å være 220 kroner høyere per årspurke for en besetning på 30 kontra 100 årspurker. Det er heller ikke tvil om at arbeidsforbruket per enhet er langt høyere for de små enhetene, og det samme gjelder evt. investeringskostnader. I regnemodellene har vi regnet med sju ukers puljedrift for de fleste besetningene. De aller minste besetningene vil selvsagt forbedre situasjonen med lengre puljeavstand. Mange besetninger vil imidlertid uansett ikke klare å ta ut særlige puljegevinster. Dette gjelder dersom du både leverer smågris og slaktegris, eller er livdyrselger.

Dagens virkemidler

I Sør-Norge gis det i dag en dyretallstøtte på 915 kroner per avlspurke for hver av de 35 første (tilsvarer ca 704 kroner pr årspurke), og 28 kroner per slaktegris for de første 1400 slaktegrisene. Effekten av dette gjør at en smågrisprodusent på 30 årspurker får utbetalt 480 kroner mer per årspurke i produksjonstillegg enn en på konsesjonsgrensa. Beregningene over viser at dette beløpet skulle vært 1000 kroner høyere dersom det skulle kompensere for tapt lønnsomhet ved smågrissalg og fôrkjøp.

En kombinertprodusent på 20 årspurker vil kun få 170 kroner mer i dyretallstøtte per årspurke enn en konsesjonsbesetning. Her mangler altså fortsatt 2300 kroner for å komme opp på samme lønnsomhet. Dagens dyretallsstøtte er derfor svært langt unna å kompensere for ulempene med å være liten.

Produksjon Forskjell i kr pr enhet

Leveranse + fôr Dagens strukturstøtteSmågrisproduksjon: 30 kontra 140 årspurker ÷ 1430 + 480Kombinert: 20 kontra 60 årspurker ÷ 2500 + 170Slaktegrisproduksjon: 200 kontra 2100 stk ÷ 127 + 9

Dagens strukturUt fra søknad om dyretallstøtte pr 01.01.09 var gjennomsnittsbesetningen på 36,9 avlspurker og slaktet 417 slaktegris (snitt 1156 slaktegrisenheter – konsesjonsgrensa = 2100). Halvparten av svineprodusentene med purker hadde mindre enn 30 avlspurker, og disse står for snaut 20 prosent av produksjonen. Det er verdt å merke seg at hele 9 av landets fylker har under 30 avlspurker i snitt, der Sogn- og Fjordane er lavest med kun 17,1 avlspurker. Det er ikke tvil om at dagens puljetillegg gir sterke utslag her.

Figur: Svineprodusenter med purker pr 01.01.09

De rene slaktegrisprodusentene har nå 600 slaktegris i snitt. Her er det imidlertid svært mange små, som levere svært få griser. 46 prosent av de rene slaktegrisprodusentene levere under 300 slaktegriser, og står for 7 prosent av produksjonen og leverer 90 slaktegriser i snitt. Spesialiseringa har slått sterkt til blant slaktegrisprodusentene, og 30 prosent av produsentene står nå for 75 prosent av leveransene.

Figur: Rene slaktegrisprodusenter pr 01.01.2009

Dilemma

Situasjonen viser svine-norges store dilemma. Aktørene på slakteri -og fôrsiden ønsker ikke å drive landbrukspolitikk og styres av markedet. Kostnadene ved å være liten dekkes ikke opp i jordbruksoppgjøret, selv om uttalt landbrukspolitikk sier noe annet. Resultatet vil fortsatt bli en galopperende strukturendring og en påfølgende noe mindre landbrukspolitisk betydning for svinenæringa. Dersom næringen skal tilføres økt budsjettstøtte, skal midlene prioriteres de minste besetningene (eks. dyretallstøtte), eller gå til generell kostnadsnedskriving (eks prisnedskrivning fôrkorn)? De største besetningene har oftest nyinvesteringer rett bak seg og består av unge og satsende svineprodusenter, som, tross strukturfordelene, har svært små marginer. Figur 4 viser strukturen blant alle som hadde purker pr 01.01.2009.