Mulighetene i Målselv

I Målselv i Troms jobbes det for å etablere en ny purkering. Idéen er å utnytte et lagerkompleks med fire store haller på 11 000 kvadratmeter som Forsvaret trekker seg ut av i juli. Med kommunal hjelp kan kanskje lokalene erverves rimelig. Hvis husmassen tenkes brukt til både nav og satellittbesetninger blir konsesjonsspørsmålet svært kronglete, og initiativtakerne bør trå varsomt her.

Timingen for et slikt prosjekt er ikke optimal, for å si det litt pent. Mange svineprodusenter vil antakelig grine på nesen ved tanken på å få tusenvis av nye smågriser inn i produksjon. Hvis det også blir slik at en prøver å finne fantasifulle måter å omgå konsesjonsregelverket på, så er det ikke egnet til å skape gode vibrasjoner. Likevel kan det være gode grunner til å gi idéen en sjanse. Næringsutvikling i distriktene må sees i et mye lenger perspektiv enn én konkret overproduksjonsperiode på gris.

Svineproduksjonen i Troms og Finnmark er ute i hardt vær. De fem siste åra har den gått veldig sterkt tilbake, og her snakker vi om distriktsgris i ordets rette forstand. Gilde har også et slakteri i Målselv, og det blir naturligvis stadig vanskeligere å holde pølselinja i gang med sviktende tilførsler fra landsdelens egne kjøttprodusenter. Sårbarheten er stor i hele verdikjeden.

Det kan vise seg uoverkommelig å få gjennomført prosjektet i Målselv i praksis. Men denne saken illustrerer på en god måte paradoksene i virkelighetens og politikkens verden. Mange sårbare distrikter havner nettopp i den situasjonen at et tungt, moderne og produksjonsintensivt prosjekt kan være det som skal til for å berge restene av et miljø som ellers kan komme til å dø. Det har vi sett også i andre deler av landet. Mot denne bakgrunn er det grunn til å ønske lykke til, selv om det åpenbart er svært mange bruer som skal krysses før et slikt prosjekt bærer seg selv.