Medel-Svensson vil ikke betale ekstra for svensk kjøtt

Medel-Svensson vil ikke betale ekstra for svensk kjøtt

Hva har skjedd i Norge etter at vi valgte å stå utenfor EU i 1994? Hvordan har utviklingen vært i våre naboland Sverige og Finland etter at de kom inn?

Og endelig, hvordan har Danmark, som har vært EU-medlem siden 1972, utviklet seg i samme periode?

For å kunne møte framtida på en offensiv måte har Norsvin sett på norsk utvikling sammenlignet med våre naboland. Hvilke muligheter og trusler gir et eventuelt EU-medlemskap, og hva skjer dersom norske politikere ikke er villige til å støtte svinenæringa? Svenskene og finnene har her helt forskjellig nasjonal forståelse for sitt landbruk.

NORGE

Norsk svineproduksjon har endret seg svært mye de siste ti åra. Effektiviteten har økt svært mye. Antall avlspurker er redusert med 2 %, mens antall slaktegris totalt har økt med 10 %. Hovedårsaken til dette er en kombinasjon av dyktigere bønder, bedre fôr og avlsarbeid. Næringen kan vise til en sterk effektivitetsøkning både når det gjelder ytelse per årspurke, økt daglig tilvekst og kjøttprosent. Prisbildet har også forandret seg på ti år. Kraftfôrprisen har gått ned 32 øre per Feg, pris til produsent 4 kroner ned, mens engrosprisen har vært rimelig stabil.

I Norge har vi hatt en svært stor strukturendring disse årene. Figur 1 viser at antall produsenter med purker er halvert, mens besetningstørrelsen tilnærmet er fordoblet. Vi har tilnærmet samme utvikling hos rene slaktegrisbesetninger.

Strukturendringen har skjedd over hele landet. De største besetningene har vi fortsatt i områdene som tidligere hadde de største besetningene. Det er imidlertid en tendens til at avstanden i struktur mellom områder er i ferd med å øke. Norsk landbrukspolitikk har ført til at vi fortsatt har klart å opprettholde en viss andel av svineproduksjon i mer marginale områder. Ut fra volum kan det imidlertid tyde på at Rogaland, Nord- Trøndelag og deler av Østlandet er i ferd med å overta noe mer av produksjonen.

Lønnsomheten i svinenæringa har hele tiden svingt ut fra markedssituasjonen. Lønnsomheten per enhet har gått ned, tross en svært høy effektivitetsøkning. Nedgangen er delvis blitt kompensert ved økt besetningsstørrelse.

DANMARK

I 1993 var det 30.000 svineprodusenter i Danmark. Disse produserte ca. 17 mill. slaktegris. I 2003 var tallet svineprodusenter redusert til 12.000, som produserte 21 mill. slaktegriser. Av disse var det 6000 besetninger med purker. 23 % av besetningene hadde mer enn 300 purker og disse utgjorde snaut 61 % av produksjonen.

Det forventes fortsatt strukturendring i Danmark. Antall bedrifter med svin halveres hvert tiende år, og i 2010 forventes det å være igjen 7000 produsenter, som til sammen produserer 26 mill. svin. Gjennomsnittsstørrelsen vil være på 375 purker. Det forventes at 150 besetninger er større enn 1000 purker, og om lag 1000 besetninger har over 500 purker.

SVERIGE

I 1995 var det 10 700 svineprodusenter i Sverige. I fjor var dette tallet redusert til 3700. Dette forteller mer enn mange ord.

Rett etter inngangen til EU fikk svenske svineprodusenter 3–4 kroner mer i utbetalingspris enn danskene. De svenske konsumentene var villige til å betale noe mer for svenskprodusert. Prisene til produsent ble etter hvert presset ned mot dansk nivå, og er for øyeblikket EUs desidert laveste. Svenskene er ikke lenger villig til å betale ekstra for nasjonalt kjøtt, samtidig med at kostnadene i slakting og foredling er noe høyere enn i Danmark.

Dette til tross for en mengde særsvenske regler som skulle gi en mer etisk produksjon. Dette skulle i sin tur sikre bedre betalingsvillighet for nasjonalt svinekjøtt.

Resultatet har blitt nedgang i svensk svineproduksjon, og økt import fra andre EU-land. I 1994 ble det produsert 308 tusen tonn svensk svinekjøtt. I 2002 var dette tallet redusert ned til 284 tusen tonn. Importen økte i samme periode fra 15- til 62 000 tonn. Konsumet økte i samme periode med åtte prosent.

Fra å være selvforsynt ved inngangen til EU, importeres i dag ca. 20 % av svinekjøttet. De svenske produsentene sliter i dag med dårlig økonomi grunnet høgt kostnadsnivå i egen produksjon og i industrien.

SVENSKE STØTTEORDNINGER

Det svenske EU-medlemskapet fra 1. januar 1995 førte til at den svenske jordbruksstøtten ble erstattet med EUs. EUs støtteordninger omfattet arealstøtte og dyrestøtte til storfe og sau. Fra 2005, skal arealstøtten erstattes med gardsstøtte. Svineprodusenter som dyrker korn vil nyte godt av dette. Satsene vil variere fra 230 kr per daa i de sydligste og kr 113 per daa i nordligste region.

Avtalen med EU gir Sverige rett til å kunne gi nasjonal støtte til visse områder i Nord-Sverige (nord for 62. breddegrad).

Denne støtten er finansiert av den svenske staten og har som formål å beholde tradisjonell jordbruksproduksjon i områder med klimaulemper i nord-Sverige. Denne nasjonale støtten utgjorde i 2003 totalt 225 mill. SEK, hvorav mer enn 90 % gikk til mjølkeproduksjon. Ca. 10 mill. SEK gikk til gris. Det eksisterer 3 ulike soner, og tilskuddene gis til maks 200 purker og 2500 slaktegris. Satsene per purke varierer fra 300 til 1043 kroner, og tilsvarende 23 til 222 kroner per slaktegris.

I Sverige kan det gis noe investeringsstøtte (maks 480.000 SEK) med formål miljø, dyreetikk, arbeidsmiljø og konkurransekraft. 25 % finansieres av EU og 75 av den svenske stat. I nord-Sverige er beløpene opp til 1.2 mill. kr, der EU betaler inntil 75 %. For etablerere i landbruket finnes det en startstøtte på inntil 100.000 skr.

FINLAND

I løpet av den tiden Finland har vært med i EU (1995–2003) har antall gårdsbruk blitt redusert med ca. 25 %, dvs. en årlig reduksjon på 3,5 %. Nedgangen i antall gårder har vært størst i Øst-Finland (29 %), mens det bare har vært en reduksjon på 20 % i Nord-Finland. Mens antall gårdsbruk har gått kraftig ned de senere årene, har gjennomsnittsstørrelsen per gårdsbruk økt med 36 % fra 1995 til 2003, fra 22,8 hektar til 31,0 hektar. Det er allikevel ennå en stor andel små gårdsbruk i Finland, og store gårder over 100 hektar utgjør bare 3 % av totalt antall gårder. I 1995 var det 6249 registrerte svineprodusenter i Finland. I 2002 var dette redusert til 3815.

Finland måtte delta fullt ut i EUs pris- og markedsordninger fra første dag av medlemskapet. Prisene for kjøtt ble om lag halvert fra 1994 til 1995. Dette var en noe større nedgang enn det som var forutsatt i forhandlingene. Kornprisene ble også halvert, mens prisene for ulike produkter innenfor grøntsektoren stort sett gikk ned med mellom 20 og 30 %.

Samtidig ble også kostnadene redusert, spesielt ved at Fôrprisene gikk ned med om lag 30 % fra 1994 til 1995. De samlede kostnadsreduksjonene for finsk jordbruk har likevel blitt mindre enn hva som var forventet før medlemskapet.

Produsentprisene for de fleste jordbruksvarer i Finland var forholdsvis stabile fram til 1999. Etter 1999 har produsentprisene for korn gått noe ned, og trenden fortsatte i 2003 med en nedgang på 5 % fra året før. Kornprisene i Finland er nå stort sett på linje med eller noe høyere enn gjennomsnittet i EU.

Etter mange år med høye priser på svinekjøtt, gikk produsentprisen i 2003 nesten ned til 1999-nivå. I Finland er prisen på svinekjøtt betydelig lavere enn i andre EU-land i Nord-Europa. Dette har gjort at landet eksporterer svinekjøtt til bl.a. Sverige.

FINSKE STØTTEORDNINGER

Som følge av de ugunstige klimatiske forholdene man har i Finland, spiller økonomisk støtte til landbrukssektoren en mye viktigere rolle i Finland enn i andre EU-land. I 2003 utgjorde den økonomiske støtten til finsk landbruk ca. 1,8 mrd. euro, noe som tilsvarer om lag 44 % av den totale produksjonsverdien i finsk landbruk. Støtten består i utgangspunktet av to hovedelementer: nasjonale tilskudd og CAP-tilskudd.

Som følge av at EUs felles landbrukspolitikk ikke tar hensyn til de spesielle forholdene man har i Finland, med nordlig klima og mange små gårdsbruk, må Finland i stor grad finansiere tilskuddene selv over nasjonale fond. I 2003 måtte 58 % av den totale støtten til finsk landbruk finansieres over nasjonale fond, mens bare 42 % ble utbetalt over EUs budsjett.

Finland har blitt delt inn i tre geografiske områder (A, B, C), der tilskuddene og størrelsen på disse avhenger av hvilke geografisk område man tilhører. CAP-tilskudd, LFA-tilskudd og miljøtilskuddet utbetales i hele Finland, mens nordlig støtte bare utbetales i område C. Område C utgjør 1, 4 mill. hektar, eller om lag 55 % av all dyrket mark, i Finland. Dette området har igjen blitt delt inn i fire soner (C1–C4), hvor tilskuddssatsene avhenger av hvilke sone man tilhører. Den nordlige støtten vil med stor sannsynlighet videreføres også etter 2007. Det utbetales også et nasjonalt tilskudd til Sør-Finland, dvs. område A og B. Dette ble reforhandlet i 2003 (medførte 30 % reduksjon) og gjelder foreløpig fram til 2007.

Den nasjonale støtten til gris er betydelig. I 2004 er satsene 266 euro per LU i område A og B, 278 euro i område C1 og C2 og hele 359 euro i C3 og C4. 1 LU tilsvarer 1,4 avlspurker eller 13 slaktegris. Etter vår omberegning gis det en nasjonal støtte i de «gunstigste sonene» tilsvarende 4 kr per kg. Støtten i de sydligste sonene tilsvarer 3 kr per kg.