Med svin på skogen

Med svin på skogen

YTTERØY: Det startet med fem gris i det fri for å få veltrimmet kjøtt til eget forbruk. I dag har Karl Laugsand 50 svin på skogen og skinkene er bortbestilt lenge før de er ferdige.

En flokk nysgjerrige griser følger oss hakk i hæl der vi vandrer innover i skogen. Sjefsgrisen går i tet og tøffer seg med kraftige, muskuløse skinker, sammen med en annen sjef, Karl Laugsand, som holder styr på de 50 unggrisene. Da vi slår oss ned i skogholtet for å drikke kaffe, slår grisene seg ned også. «Hva skjer’a?» grynter de og snuser på skoene våre, sjekker nistekurven og løper rundt i det høye gresset så bare flagrende ører og grisehaler med krøll på synes.

– Hadde vi prøvd å jage dem foran oss, ville de vært spredt for alle vinder nå. De liker ikke å bli dirigert, sier Karl Laugsand om flokken som nysgjerrig følger oss på ferden på Ytterøya ved Levanger i Nord-Trøndelag.

SOSIALISERING

I mai slapp han 50 grisunger på om lag 25 kilo ut i skogen. Den første tiden var han ofte nede på beitet for å snakke med dem og sosialisere dem.

– Det viktig å bruke tid sammen med dem og la dem bli kjent med deg. Da kan du lettere håndtere dem når dem de blir større, og du får lettere tak i dem hvis de skader seg eller blir syke. Han fôrer dem et par ganger om dagen for å sørge for saftige koteletter. Det de finner av mat i skogen fungerer som kosttilskudd – og livet i det fri gir dem muskler og god kjøttkvalitet.

JUNGELENS LOV

Et griseliv i det fri lyder fint og flott, men Laugsand kan fortelle at livet i skogen ikke bare er fryd og gammen. Her hersker et tøft hierarki. Hvis en av grisene skader seg eller blir syke, er de andre nådeløse og raske til å plage stakkaren. Derfor er det viktig at bonden følger med og sjekker at alle er i slag til enhver tid. Naturlivet byr på mange utfordringer, og Laugsand har vært ute for tarmslyng, flere brekte bein og en som hadde stukket skaftet ned i et humlebol og blitt kraftig angrepet. Solbrenthet er utbredt i godværsperioder, mens lungebetennelse er den største trusselen når trøndersommeren blir kald og våt.

– Lungebetennelse er det verste. Det først tegnet er at rumpa henger ned, og når grisen mister krøllen på rumpa, er det et sikkert tegn på at noe er galt, sier Laugsand.

PÅ GAMMELMÅTEN

Egentlig er Karl Laugsand melkebonde og kornbonde. Svin startet han med på hobbybasis, for å holde seg med sin egen juleribbe og skinke, og slapp fem griser ut på beite for tolv år siden. Naboene fattet raskt interesse og ville gjerne ha en slik skogsgris til julegris. Dermed vokste besetningen jevnt og trutt.

En gang han leverte gris til slakting viste det seg at et par av dem var ugjella rånegris. «Lag pøls’ av dæm», sa folkene på slakteriet. Dermed begynte Laugsand å interessere seg for pølsemakeri. Han tok kontakt med en pensjonert pølse- maker som kunne håndverket på gammelmåten.

STOR NOK

Karl og kona Anna Marie Laugsand tok imidlertid en nøye vurdering før han kastet seg ut i prosjektet og etablerte firmaet Med svin på skogen.

– Vi brukte ett år på å vurdere om vi skulle starte med produksjon og foredling av svin. Vi var bevisst på at vi ikke skulle ødelegge økonomien vår på dette. Forutsetningen var at vi fikk til et prosjekt som var levelig, både økonomisk og arbeidsmessig. Du er avhengig av å få til et produkt og en pris som markedet vil ha.

De investerte i pølsemakeri og Laugsand satset på svin som binæring. Det har gått etter oppskriften, og han selger hver smitt og smule av det han produserer. Årlig omsetning ligger nå på om lag 700.000 kroner. Men større enn dette har han ikke planer om å bli. Da må han ansette folk og sørge for stor omsetningsøkning for at det skal lønne seg. – For meg er det ikke noe mål i seg selv å bli større, jeg vil heller lære meg dette godt, understreker han.

I dag trår familien til, samt pølsemaker Halsan som lærte ham håndverket, når det røyner på med arbeid.

– Det er lysten som driver verket og du må ikke telle timer når du holder på slik. Heldigvis har jeg ei fantastisk kone og tre fine barn som hjelper til.

SKINKESHOW

Smågrisene han kjøper er en blanding av landsvin og duroc. Etter litt prøving og feiling har han funnet fram til en god leverandør av smågris. I løpet av sommersesongen øker vekta på smågrisen fra ca 25 kilo til drøye 100 kilo.

– Hovedtanken min er å gjøre som før i tida: Sende grisen ut om sommeren, slakte den om høsten, berede den om vinteren og ha skinka klar om sommeren.

Og når de om lag 100 skinkene henger på rekke og rad i pølsemakeriet i juni, ferdig tørket, saltet og røkt, holder han «skinkeshow». Da kommer kjøperne og velger blant skinkene som er laget på gammelmåten. I løpet av én formiddag har skinkene skiftet eier.

– Hvis du er ute etter å tjene gode og raske penger, skal du ikke begynne med dette! Men det er artig, og etter 20 år som melkebonde, er det inspirerende å få drive med dette ved siden av resten av gårdsdrifta. Her følger jeg produktet fra A til Å. Det å få være med på foredlingsleddet er interessant, og jeg liker møtet med kunden ute i markedet, sier Karl Laugsand som er å finne på Bondens marked i Levanger og Trondheim en gang i måneden, samt på tradisjonsmarkeder om sommeren og til jul. Her er kundene rause med lovord både om sommerskinka og julepølsa, og i 2005 ble han kåret til en av landets tre beste torgbønder.