Magnhild motstrøms

Nr. 8 – 2019

– Og jeg som sa at jeg aldri skulle drive med slaktegris, sier Magnhild og trekker på smilebåndet.

Vi står på kanten av byggegropa. Det er onsdag 2. oktober, og fint utevær å jobbe i. Magnhild klatrer opp stigen fra tre meters dybde under bakkenivå når Svin melder sin ankomst. På ryggen bærer hun datteren Trine som bare er ti måneder gammel. Nede i byggegropa jobber samboeren hennes, Jan Ove Hobberstad, og faren Geir Erik Aanestad. De legger armering over pukken og klargjør for støping av nytt gulv til gjødselkjelleren som blir liggende under det nye slaktegrisehuset. Om et par dager kommer betongbilen, og da må fundamentet være klart. Alle arbeidsføre familiemedlemmer trår til.

Gjør det meste sjøl
Her er det et klart mål at familiens medlemmer skal gjøre det aller meste av jobben sjøl. Med unntak av å lage elementer og innredning, er målet å gjøre så mye som mulig av graving og grunnarbeider, støping, montering og andre ting. Elektrikerarbeid må riktignok leies inn når sluttspurten nærmer seg. Men her er det om å gjøre å få jobben gjort så raskt og så billig som mulig. De regner med å kunne spare noen millioner kroner på å gå all inn sjøl. Kanskje klarer de å få opp bygget til fire-fem millioner kroner.

I dag er det melkeproduksjon og purker med smågrisproduksjon for salg som er den økonomiske bærekraften på garden.

Likte spotsalget dårlig
– Vi overtok etter faren min i 2017. Første året utvidet vi litt i melke­produksjonen. Men i smågrisproduk­sjonen har vi vært nødt til å selge 900 – 1000 smågriser på spotmarkedet. Det er en viktig grunn til at vi har bestemt oss for å bygge egne slaktegrisplasser. Det har vært stridt å bli kvitt smågrisene vi produserer uten faste avtakere. Særlig ille var det i fjor. Alle snakker om at det går opp og ned i svineproduksjonen, men du kan trygt si at vi aldri har vært med der oppe på toppen. På den andre siden har vi blitt nokså sikre på at vi i dag vet hva vi vil. Vi vil ha trygg avsetning for smågrisene våre, og utnytte de produksjonsfaglige og økonomiske fortrinnene som vi tror kombinert produksjon kan gi, sier Magnhild.

Magnhild Aanestad tør å gå motstrøms.

Ny fødeavdeling
Det nye bygget blir liggende nokså tett ved det gamle purke- og smågrisfjøset, men likevel slik at det blir et frittliggende bygg.

Det blir som sagt gjødselkjeller under det nye slaktegrishuset. Det skal også bygges en ny fødeavdeling vegg i vegg med slaktegrishuset, men uten gjødselkjeller under.

– Vi har tolv purker som griser i pulja nå, men det blir snart 14. Etter hvert som vi får nok avvente er det meningen at dette skal utvikle seg til å bli en konsesjonsbesetning. Det blir plass til det. Jeg gleder meg til å komme i gang, sier Magnhild Aanestad.

Hele det nye bygget blir 24 x 36 meter med utlastingsramper og ny fødeavdeling. Gjødselkjelleren skal romme cirka 1800 kubikkmeter gjødsel. Samboeren hennes, Jan Ove, jobber i Block Watne og har god erfaring med nettopp bygging. Og det må utnyttes maksimalt så lenge pappapermisjonen varer.

– Vi vet hva vi vil
– Men hvorfor satse på helintegrert produksjon?

– Det skal jo være mer lønnsomt. Og så har vi en drøm om å kunne være hjemme og jobbe hjemme begge to. Skal vi henge med må vi utvikle produksjonen vår. Noen mener jo at jeg er stokk dum som satser på dette. Vi vet at grisen har vært gjennom en tøff økonomisk periode, og jeg vet jo godt at det ikke er mange som bygger for gris nå, likevel har vi bestemt oss for å satse på dette, og gjøre det vi gjør. Kanskje går vi litt imot strømmen, men jeg har egentlig aldri vært i tvil om at dette er en framtidsrettet beslutning. Vi vet i hvert fall hva vi vil, sier ­Magnhild.

Hun er den minste av tre søsken, og når sjansen bød seg valgte hun å gå all in for husdyrdrift på garden.